Bilde: Terrorisme2
Bilde: Terrorisme2

En teateropplevelse av de sjeldne

Regissør Alexander Mørk-Eidem, scenograf Olav Myrtvedt og ikke
minst åtte fantastiske skuespillere gjør Terrorisme til en
teateropplevelse av de sjeldne.
Av IdaLou Larsen

Når teater virkelig funker, finnes det ingenting bedre. Jeg var
i strålende humør da jeg forlot Amfiscenen lørdag, i så godt humør
som man bare kan bli etter å ha sett teater det virkelig svinger
av.

Godt gammeldags teater

Jeg fikk dessverre ikke sett Jon Tombres versjon av brødrene
Presnjakovs Terrorisme på Trøndelag Teater, men jeg så
Dramatens oppsetning på EL-verket i vår. Stykket gjorde inntrykk
den gangen, men selve forestillingen imponerte ikke. I
rettferdighetens navn må jeg presisere at en del av den meget
muntlige, nærmest slangpregede dialogen, gikk meg hus forbi den
gangen. Likevel er jeg ikke i tvil om at Nationaltheatrets
oppsetning er langt strammere regissert, og selve resultatet langt
mer enhetlig, både morsommere og paradoksalt nok også
dystrere.
Fra første scenen anslås tonen: Vi er på teater – teater av den
gode gammeldagse sorten som overhodet ikke tar mål av seg til å
etterligne den virkelige virkeligheten. Sufflør Trond Bøthun Nilsen
trer fram og kunngjør at vi nå skal se Terrorisme av
brødrene Oleg og Valdimir Presnjakov, og gjennom hele
forestillingen får vi høytidelig opplyst om hvilken akt som nå
begynner. Dermed er rammen for Terrorisme på plass.
Regigrepet underbygges ved de pussige, men meget dekkende
sanginnslagene som ledsager slutten av hver akt, samtidig som de
varsler handlingen i neste.
Mens Stockholm-oppsetningen var realistisk lagt opp – scenografien
skiftet for eksempel for hver av de seks aktene – understreker Olav
Myrtvedts scenografi Alexander Mørk-Eidems teatralske regigrep:
Amfiscenen rommer samtidig alle de forskjellige stedene der
handlingen utspiller seg. Flysetene fra de to krote scenene i siste
akt ruver til høyre, mens dobbeltsenga til akt 2 troner til
venstre, kontorpultene til akt 3 er spredd utover gulvet, og
garderobeskapene til akt 4 står oppstilt langs veggene. Ikke nok
med det: I første akt står alle stykkets personer oppstilt i rommet
som legemsstore pappmannekenger. De blir for øvrig stuet pent bort
etter hvert, og dukker først opp igjen i nest siste scene, som
flypassasjerer.
Først virker det fullstendig kaotisk. Men etter hvert som
handlingen kommer i gang, avslører det tilsynelatende rotet en
slags indre struktur, og brikkene faller på plass: Ikke et øyeblikk
er vi i tvil om hvor vi er, og skuespillerne ser heller ikke ut til
å ha noen problemer med å bevege seg i dette kompliserte sceniske
universet.

Hverdagens terrorisme

Terrorisme er et underlig stykke: Det starter med en
mistanke om bomber i noen etterlatte kofferter på en flyplass.
Flyplassen blir stengt, passasjerene får beskjed om at all trafikk
er innstilt inntil videre, og tungt bevæpnede politistyrker passer
på at ingen passasjerer kommer for nær sperringene. Men det er ikke
denne høyst aktuelle terrorismetruselen stykket handler om.
Riktignok får bombene – som etter hvert viser seg å være falsk
alarm – ganske skjebnesvangre konsekvenser. Men sentralt i stykket
står hverdagsvolden – den unge kvinnen som vil gjøre seksualakten –
og utroskapen – mer spennende ved å bli bundet og på lissom
”voldtatt” av sin elsker, den nådeløse mobbingen på arbeidsplassen
der en av kontordamene har hengt seg i fritidsrommet, de bornerte
og innskrenkede kjerringene som synes det er en hverdagslig sak å
kverke ektemenn og svigersønner med gift; den rå politimannen som
brutalt plager sin litt annerledes kollega, og som med utilslørt
fryd bruker sitt digitalkamera i jobben – tilsynelatende for å
dokumentere volden, men egentlig kanskje fordi han rett og slett
liker å se på voldens blodige og lemlestede ofre. Volden og frykten
er overalt, til og med guttungen i parken leker seg med å la
lekepistolens lasersikte hoppe målbevisst rundt på ansiktet til
bestemoren. Og det er ingen tilfeldighet at det nettopp er leken
som utløser katastrofen.
Det elegante og finurlige ved oppbyggingen av Terrorisme er
at alt henger sammen med alt: Hadde ikke flyplassen blitt rammet av
bombetruselen, ville ikke ektemannen reist hjem og oppdaget kona
bundet i senga med den snorkende elskeren ved sin side, og hadde
ikke gutten siktet på bestemorens venninne med laserpistolen….
Tilfeldighetene avgjør, og volden rammer blindt. Samtidig er
situasjonen midt i sin groteske humor tilsynelatende hverdagslig og
alminnelig, vi kan, som det heter, nikke gjenkjennende til de
treffsikre replikkvekslingene. Og brått ser vi hvordan terrorismens
mekanismer er en del av våre liv, hvordan vi selv både terroriser
og blir terrorisert.

Strålende ensemblespill

På Amfiscenen har Alexander Mørk-Eidem fått med seg åtte
skuespillere, fem menn – Kai Remlov, Ole Skjelbred-Knudsen, Ingar
Helge Gimle, Lasse Lindtner og Arild T. Andersen – og tre kvinner –
Laila Goody, Anne Marie Ottersen og Anne Marit Jacobsen. De hopper
uforferdet og elegant ut og inn av alle rollene i det store
persongalleriet, og skaper like troverdige og treffende typer hver
gang: Det virker egentlig litt feil å fremheve en enkelt skikkelse,
men jeg kan ikke dy meg for å nevne Kai Remlov som leder for
politiets innsatsgruppe: Bare iført t-skjorte sprader han rundt i
garderoben sammen med gutta – en naturlig situasjon i
virkeligheten, men nesten sjokkerende på scenen – og utstråler en
slik vennlig autoritet at publikum nærmest glemmer hans mangel på
antrekk. Ett eksempel bare – jeg skulle gjerne ha gitt mange flere.
For dette er ensemblespill av høy klasse.
Det er en dyster virkelighet brødrene Presnjakov skildrer.
Alexander Mørk-Eidems og skuespillernes store fortjeneste er at de
ganske ubarmhjertig, treffsikkert og uten ytre effekter utleverer
de komiske sidene ved den menneskelige dårskapen slik at
Terrorisme faktisk også er en av de morsomste
teateropplevelsene jeg har hatt på lenge. I Alexander Mørk-Eidems
regi er Terrorisme blitt en gjennomført spennende, vittig
men samtidig desperat oppsetning. Med andre ord en teateropplevelse
av de sjeldne.

Nationaltheatret, Amfiscenen:
Terrorisme
av Oleg og Vladimir Presnjakov
Oversatt av Silje Ohren Strand
Regi: Alexander Mørk-Eidem
Scenografi og kostymer: Olav Myrtvedt
Lys: Kristin Bredal
Med Kai Remlov, Ole Skjelbred-Knudsen, Lasse Lindtner, Ingar Helge
Gimle, Laila Goody, Anders T. Andersen, Anne Marit Jacobsen, Anne
Marie Ottersen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER