Bilde fra lanseringen av Scenekunststrategien. Foto: Kulturdepartementet

En strategi å følge med på

Scenekunststrategien er mer håndfast enn man kunne vente, og det er flere gode satsninger, men mange spørsmål er ikke besvart.

Jeg er ikke den eneste som har ventet på Regjeringens scenekunststrategi. Den har vært lovet lenge. Helt siden kulturmeldingen Kulturens kraft ble lagt frem i 2018 uten konkrete tiltak for scenekunstfeltet, er vi blitt bedt om å vente på scenekunststrategien når vi har lurt på hvordan norsk scenekunst skal se ut i fremtiden. En strategi er ikke et forpliktende dokument som skal vedtas i Stortinget på samme måte som stortingsmeldinger. Og fordi det derfor nødvendigvis blir mindre forpliktende, har jeg ventet litt mindre jo nærmere vi har kommet valget. Da den endelig ble lagt frem en uke før vi kanskje får regjeringsskifte opplevdes det som et lite antiklimaks. Det er rart å lese formuleringer om Regjeringens innsatsområder for scenekunsten for 2021-2025 når alle meningsmålingene tyder på at de ikke blir sittende. Samtidig setter denne strategien scenekunsten på det kulturpolitiske kartet, et kart en ny kulturminister ikke kan se bort fra. Og når Abid Raja samtidig lover penger på statsbudsjettet for 2022, kjennes det allikevel som det kan ha positive utslag til tross for at flere viktige spørsmål ikke er avklart.

Etablerte kompanier
Noe av bakgrunnen for at scenekunststrategien er blitt lovet, er at Regjeringen har sett et behov for å avklare hvordan etablerte scenekunstkompanier skal finansieres. Det er derfor skuffende at strategien ikke har noen klarere svar på dette. Det har lenge vært åpenbart at kunstnerskapsfinansieringen ikke er en god nok løsning. I tråd med Telemarksforskings evaluering av ordningen som da het basisfinansiering fra 2018, er det blitt lettere å falle ut etter å ha mottatt støtte i én eller flere perioder, noe som ikke tjener de kompaniene med mest fartstid. I statsbudsjettet for 2021 ble Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret tatt inn på statsbudsjettet, men det fulgte ikke forklaringer på hva det innebar på lengre sikt. Nå står det i scenekunststrategien at det skal opprettes en «kriteriebasert ordning» for små virksomheter på scenekunstområdet som har helårlig drift. Dette skal gjøres for å skape mer forutsigbarhet for etablerte kompanier, men det står ikke noe om hva kriteriene skal bestå i eller hvordan det skal avgjøres om man oppnår kriteriene.

Departementet kaller det en pilotordning for driftstilskudd, og derfor er det vel grunn til å tro at kriteriene skal være av mer bedriftsøkonomisk eller organisatorisk art enn kunstfaglige, men fremdeles er ikke spørsmålene om hva som skal til for å kvalifisere til det besvart. At det er behov for driftsstøtte på scenekunstfeltet er åpenbart, men vi vet ikke om ordningen skal være tidsbegrenset eller hvor mange kompanier som kan se for seg denne typen støtte. Så vidt jeg kan se legges det ikke opp til endringer i kunstnerskapsstøtten, og det ser ikke ut til at strategien gjør noe med problemet om at etablerte kompanier plutselig kan miste støtte. Det er en fare for at en flytting av finansieringen fra fondet til statsbudsjettet bare er en flytting av problemet, men med kortere armer.

Institusjonssamarbeid
En av måtene Regjeringen ser for seg å styrke det frie scenekunstfeltet er gjennom flere samarbeid med institusjonene. Vi har lenge sett en utvikling med mindre tette skott mellom institusjon og fritt felt, og det er både naturlig og ønskelig at denne utviklingen fortsetter. Samtidig er det viktig å anerkjenne at disse ulike måtene å organisere scenekunsten på er viktige deler av et økosystem. Institusjonene har nødvendigvis mer penger og mer makt enn små kompanier, men det er ikke den eneste forskjellen. De ulike finansieringsmåtene representerer også to svært ulike måter å jobbe på. Det snakkes ofte om at det i dag ikke lenger eksisterer et stort estetisk skille mellom institusjon og fritt felt. Det er ikke sånn at det frie feltet produserer forestillinger som ikke kunne vært vist på institusjonsteaterscener. Institusjonene er også i front av kunstnerisk utvikling og skillet går ikke mellom konservatisme og avant garde. Men det er metodiske forskjeller, prosessene frem mot ferdig forestilling er ofte forskjellige, og det gjør at det som skapes får ulike preg. Samarbeid mellom institusjoner og fritt felt er en nødvendig del av utviklingen av det norske scenekunstfeltet, men det kan ikke gå på bekostning av de prosessuelle egenartene eller bety politisk styring av disse samarbeidene.

I strategien står det at det skal være en forutsetning for statsstøtte til institusjonene at de samarbeider med kulturrådsfinansierte kunstnere eller kunstnere finansiert over post 75 på statsbudsjettet. Post 75 er posten som i dag finansierer Jo Strømgren Kompani og Verdensteatret og som sannsynligvis skal omfatte den nye pilotordningen. Det er faktisk oppsiktsvekkende at Regjeringen stiller denne typen krav til institusjonene. Det er, og det skal være, teatersjefen som er øverste kunstneriske leder for et teater og den som tar de strategiske kunstneriske valgene. Hvem teatret skal samarbeide med eller hvordan samarbeidspartnerne er finansiert kan ikke være et politisk spørsmål som avgjøres av kulturministeren. I dag er institusjonsøkonomiene presset etter mange år med ABE-reformer. Teatrene produserer så mye de kan, og det er ikke sånn at scenene står ledige og venter på at det skal komme frie kompanier inn og fylle dem. Dersom institusjonene skal oppfordres til ytterligere aktivitet, bør det følge med mer penger med en hensikt om å styrke den helhetlige økonomien.

Mangfold
Arbeidet med mangfold på, rundt og foran scenen er av det som får mest plass i strategien. På lanseringen er det lett å tro på Abid Rajas engasjement for å gjøre kunsten tilgjengelig for flere. Men det er en kjensgjerning at en av de tingene som gjør at det for mange oppleves utilgjengelig er at teaterbilletter er altfor dyre. Når teatrene gjennom mange år i praksis har fått redusert bevilgningene sine under et påskudd om å avbyråkratisere, så har det vært et behov for høyere egeninntekter. Det er selvfølgelig også andre ting som kan gjøre teater mer attraktivt for en større andel av befolkningen, men det er et problem at teater er dyrt, og det burde vært en kulturpolitisk kampsak at det ble billigere.

Strategien er en strategi for det frie feltet. At fri scenekunst nå har departementets og politikernes oppmerksomhet betyr mye for feltets legitimitet og muligheter. Særlig er det betydningsfullt at dans får et løft. Som et felt nesten uten institusjoner, har den frie dansekunsten i mange år vært fragmentert og med få ordninger å støtte seg på. Når de regionale sentrene for dansekunst også blir lovet et enda større økonomisk løft fra og med 2022, betyr det mye for mulighetene for å leve av å være dansekunstner. Det vil også bety at mer av kunsten kan vises flere ganger og til flere publikummere.

Det kjennes allikevel som det mangler en like entusiastisk satsning på teater. Det er en fare for at frie scenekunstkompanier innenfor teater vil komme i skyggen av dansekompaniene og at infrastrukturen på dette feltet blir tatt litt for gitt. Dette kommer både av at institusjonene ikke oppleves som et satsningsområde i seg selv og at den eksisterende infrastrukturen for fri scenekunst ikke utpekes som en del av løsningen. Jeg er overbevist om at en styrking av økonomien til de programmerende scenene ville vært et viktig tiltak for å sikre mer forutsigbarhet innenfor det frie teaterfeltet. Jeg stusser også på formuleringene om at Riksteatrets rolle skal greies ut. De er den eneste produserende scenen som er nevnt på denne måten, og det gjør at man kan tenke seg at departementet ser for seg at de skal produsere mindre og i større grad turnere forestillinger skapt i det frie feltet. Riksteatret har en helt spesiell rolle i demokratiseringsprosjektet det er å skape og vise teater til et bredt spekter av nordmenn. Jeg mener at det er viktig at det fortsetter å være en produserende scene og at det økosystemet norsk scenekunst er får utvikle seg over hele landet. Det står også i strategien at kulturhusene i større grad bør programmere scenekunst, og det å øke arrangørstøtteordninger eller gjøre dem mer tilgjengelig for kulturhusene, tror jeg er en sentral del av dette. Men det bør ikke gå på bekostning av Riksteatrets produksjonsvirksomhet.

Kritikk
Alle spørsmål er ikke besvart med denne strategien, men det er en positiv strategi i den forstand at den utviser politisk vilje til å satse på den offentlig finansierte scenekunsten. Vi lever i en verden der kulturrådsfinansiert scenekunst oppleves som kontroversielt i enkelte miljøer. Fra et perspektiv som redaktør og kritiker er det også veldig gledelig at det settes av plass til å argumentere for kritikken og diskursens betydning for feltet. At det skal bevilges en million kroner til Kulturrådets ordning for Tidsskrift og kritikk oppleves som en viktig satsning til tross for at beløpet ikke er enormt.

Det er valg på mandag. Hvem som sitter i posisjon etter valget vil ha større betydning for scenekunstens fremtid enn dette dokumentet. Men endringene det legges opp til i infrastruktur vil mest sannsynlig bli stående. Vi vil se en økning i bruken av post 75, og det vil endre hvordan fri scenekunst finansieres. Byråkratisk styrt finansiering av fri scenekunst er en kulturpolitisk endring av betydning. Derfor bør det følges godt med når posten settes ut i praksis. Det er også viktig å følge med på hva som gjøres med og sies om institusjonenes roller og oppgaver sånn at det norske scenekunstfeltets forskjelligartede økosystem opprettholdes og ikke spises opp innenfra.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER