Fotocollage: Oslo Nye Teater

En stille katastrofe

I en tid med stengte teatersaler er det gledelig å se at flere av de norske teatrene nå også utforsker radioteatersjangeren. Ett av disse initiativene er Oslo Nye Teaters Til ettertiden.

Det er rart å leve i en tid som man ennå ikke har et begrep for, i en samfunnstilstand man foreløpig ikke vet hvordan eller hvor lenge vil strekke seg ut i tid. Vi lever med «de mest inngripende tiltak som er gjort i fredstid», sier Erna Solberg, og samtidig lever mange av oss i en privilegert tilværelse. Det finnes en utside, en tilværelse som ikke samsvarer med innsiden, med opplevelsen av den samme. Der ute er det fortsatt vekselvis sol og regnvær, måkeskrik og barn som leker i hagen tvers over gata for kjøkkenvinduet mitt. Det livet som utspiller seg innenfor og utenfor vinduet er så trivielt og lite spektakulært, og stemmer overhodet ikke overens med det nyhetsbildet som formidles fra radioen på kjøkkenbenken. Hvordan vil fremtiden omtale denne tiden og denne tilstanden vi nå befinner oss i? Det er mot dette punktet frem i tid at hørespillet Til ettertiden retter seg med den samme ambivalensen, som en famlende hånd som forsøker å forstå hvordan noe kan være hardt og mykt samtidig.

Radiodramakollektiv
Til ettertiden ble initiert av ensemblet på Oslo Nye Teater, og de har fått selskap av en lang rekke skuespillerkolleger ellers i feltet. Replikkene er spilt inn av hver enkelt, og siden satt sammen til én lydfil. Teksten er skrevet av Ida Marie Hede, Marie Bjørn, Niels Erling og Jörgen Dahlqvist, og ble først produsert av danske Akt1 og Teater Momentum. Akt1 er et radiodramakollektiv som omtaler seg selv som «hele Danmarks lydteater», og som siden 2013 har lydiscenesatt nordisk samtidsradiodrama. Dette radioteateret har også et eget program eller en strategi hvor de utfordrer forfattere til å skrive for radio. Blant dem er forfattere som Olga Ravn, Amalie Smith og Stine Fevik (som også er skuespiller ved Oslo Nye Teater). I 2017 begynte Akt1 å utgi antologier med hørespill, og på teaterets nettside ligger hele ti bind i denne serien med «debuterende radiodramatikeres bud på et hørespil af i dag» (Kilde her, side 10.) Blant de mange tilgjengelige podcastepisodene finner vi også en iscenesettelse av Lisa Lies Medeamonologer.

I presentasjonen av Til ettertiden står det på Akt1s hjemmeside: «Vi har været frustrerede. Vi har været bange. Vi savner jer. Derfor har vi skabt et ekstraordinært hørespil specielt til denne mærkelige tid. Det hedder TIL EFTERTIDEN (SAMMEN HVER FOR SIG).» Og det er altså denne teksten som nå foreligger i norsk hørespillvariant. De 135 danske skuespillerstemmene er erstattet av 88 norske (hvorav tre av dem er barn), i regi av Ilene Sørbøe. De 88 stemmene speiler bredden i opplevelsene, kroppene og minnene som teksten omhandler. Teksten kan kanskje best beskrives som et kor hvor medlemmene av koret fremfører deler av individuelt – omtrent som en lang, lang rekke solonummer.

Tilværelsens ytterpunkt
«Jeg vil be deg om ikke å glemme smaken av saltvann». Slik åpner hørespillet, som består av en lang rekke ting man oppfordres til ikke å glemme. Alt fra det første kyss, en elskers kropp eller opplevelsen av redsel ved en mors hjerteinfarkt – til lyden av oppvaskmaskinen og alarmen på telefonen. Med andre ord både de store hendelsene i livet og de mer hverdagslige. Teksten gir et nikk til Inger Christensens diktantologi Alfabet (1981), hvor Christensen alfabetisk ramser opp eksistensen av ting. «Aprikostrærne finnes», åpner Christensens dikt, mens Til ettertiden altså åpner med en direkte oppfordring om ikke å glemme smaken av saltvann, fra et jeg til et du. Etter en beskrivelse av den sanselige dimensjonen av saltvannets smak, som flyter over i beskrivelser av kyss, kommer det en ny stemme som ber «deg ikke å glemme huden på magen, huden til en elsker etter et bad». I stedet for å konstatere at noe finnes, så er det en direkte henvendelse fra en lang rekke jeg-stemmer som ber ‘deg’ om ikke å glemme. Dette knytter teksten og erfaringene som ramses opp tettere til lytterens egne erfaringer og iscenesetter på sett og vis lytterens fantasi og hukommelse. «Jeg ber deg om ikke å glemme meitemarkens toleranse for menneskene», sies det. Og jeg undrer: Er det toleranse eller er det egentlig avmakt meitemarken opplever? Tanken om at meitemarken har toleranse for oss gir den agens og er mer spennende enn avmaktsteorien.

Replikkene fremføres med vekslende grad av patos og med ulik grad av bakgrunnsstøy. Dette, samt de mange dialektene skuespillerne benytter, får teksten til å fremstå kollektiv. Mellom, og tidvis under, stemmene høres et lydbilde som innledningsvis er monotont og melankolsk. Det begynner med enkle akkorder og vokaler, som etter hvert utvikler seg til et mer drivende lydbilde med trommer. Det er et annet lyddesign enn det i Akt1 og Teater Momentums versjon, men lydstrømmene minner likevel om hverandre.

Kontrastfri
Jeg driver inn og ut av mine egne minner parallelt med hørespillets oppramsing av alt det som er verdt å huske. Samtidig fører du-grepet til større distanse hver gang det er dissonans mellom erfaringen som deles og egen erfaring eller opplevelse, og etter hvert fremstår også teksten noe monoton. Hva vil det for eksempel si å «stå ren overfor eksistensen»?

Kanskje skyldes denne lytteopplevelsen også at jeg hører hørespillet nå, i begynnelsen av mai, etter nesten to måneder i en slags hjemmekarentenetilværelse, mens det opprinnelig ble skrevet i mars, nokså kort tid etter at tiltakene var iverksatt og opplevelsen av kaos (og potensiell apokalypse) var mer nærværende. Jeg befinner meg i en ettertid, men muligens fortsatt for tett på den tilstanden teksten beskriver. I den monotone hverdagen jeg nå oppholder meg, hvor dagene er så til forveksling like at jeg daglig sjekker kalenderen fordi jeg helt på ordentlig ikke klarer å holde oversikt over hvilken dag det faktisk er. Kanskje er det også motstand i meg fordi noe av det eneste jeg gjør nå om dagen er å huske, og fordi tekst og lydbildet er motstandsløst.

«Lengselen etter å kunne leve og over å kunne dele den følelsen av liv med andre», sies det i Til ettertiden. Det er en replikk som er lett å kjenne seg igjen i. Er det ikke det nettopp denne lengselen vi ofte kjenner på når vi er i kunsten? Men «følelsen av liv» oppstår særlig i de mer uventede tekstpartiene i hørespillet. Som oppfordringen til å huske Pisang ambon og de som holdt håret ditt da du kastet opp. Pisang ambon! Denne ufyselig søte, grønne likøren hadde jeg faktisk glemt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER