-En spennende tid for norsk scenekunst

I januar i år kom meldingen om at Tove Bratten skulle gi seg som direktør i Danse- og teatersentrum etter å ha hatt jobben siden 1993. Stillingen ble utlyst, og i går ble det klart at hennes etterfølger blir Hege Knarvik Sande. Sande er utdannet teaterviter og kommer fra jobben som generalsekretær i Norsk Kulturforum, en kompetanseorganisasjon som jobber for den lokale kultursektoren. Scenekunst.no har snakket med henne om den nye jobben og det frie scenekunstfeltet i Norge.

Hvorfor har du lyst til å være direktør for DTS?

Jeg har alltid hatt en stor interesse for scenekunst og politikk, og gjennom både utdanning og praktisk erfaring har jeg bygget meg opp stor kunnskap om begge fagfelt. Som direktør i Danse- og teatersentrum (DTS) kan jeg dyrke nettopp disse to store interessene, og med tanke på min faglige bakgrunn og mitt personlige engasjement er derfor både organisasjonen og stillingen svært relevant. Gjennom arbeidet i Norsk kulturforum, som er en kompetanseorganisasjon, har jeg fått betydelig erfaring med å jobbe for å styrke kompetansen for et samlet fagfelt, så det tar jeg med meg inn i DTS. Jeg hadde ikke planlagt å skifte jobb nå, men dette er en stilling jeg har tenkt ville passe meg perfekt om den noensinne ble ledig. Hvis man har lyst til å jobbe med å styrke scenekunstfeltet, er dette en av de viktigste posisjonene man kan være i. Så sånn sett var det en anledning som bød seg da Tove skulle gå av med pensjon.

Du er i dag generalsekretær i Norsk kulturforum. Hva blir den største forskjellen?

Den største forskjellen blir jo den at Norsk kulturforum jobber med hele kulturfeltet, mens i Danse- og teatersentrum skal jeg jobbe spesifikt med fri scenekunst. Så det å ha fokus på én kunstform tror jeg er den største forskjellen. Utover det tenker jeg at begge disse organisasjonene jobber mye med de samme utfordringene: Det viktigste er å styrke feltet gjennom kompetanse, skape muligheter og styrke feltets infrastruktur. Mange av arbeidsoppgavene er nok like, men det er et mindre fagfelt, og det gjør at man kan jobbe mer konkret. Jeg har også betydelig mer kunnskap om dette fagfeltet enn jeg det jeg hadde om kommunal kulturpolitikk da jeg begynte i Norsk Kulturforum, så jeg tror at jeg har mye å bidra inn med i denne jobben som direktør.

Hva tenker du er DTS sin viktigste oppgave?

Den viktigste oppgaven er å synliggjøre og styrke det frie scenekunstfeltet. DTS skal være en nettverksbygger og bidra til å skape muligheter nasjonalt og internasjonalt for scenekunstnere i det frie feltet. Og ikke minst formidle kunnskap om feltet og styrke dets posisjon og omdømme.

Tove Bratten har vært leder for DTS i mange år, hvordan vil medlemmer og scenekunstoffentligheten merke at det er du som er sjef?

Først og fremst er det tøft å komme etter Tove som har vært en pionér i feltet. Hun har vært kjempeflink til å jobbe fagpolitisk og skape politisk nettverk, og slik sett har hun vært en inspirasjonskilde for meg. Jeg har snappet opp ett og annet fra henne underveis i min egen karriere. Jeg synes jo også at Tove og organisasjonen har opparbeidet seg et bra omdømme. DTS har etablert seg i en viktig posisjon i feltet, så for meg vil det være å videreutvikle dette, samtidig som jeg nok vil sette mitt personlige preg på organisasjonen. Hvordan dette blir i praksis, tenker jeg at tiden vil vise, og er noe som vil utvikles i samarbeid med styret og de ansatte – og i bred dialog med nettverket.

Har du et manifest for den frie scenekunsten i Norge?

Scenekunstfeltet står på mange måter overfor en spennende tid. Vi venter på både scenekunststrategien og den internasjonale strategien, og begge disse kan vise seg å bli avgjørende for utviklingen av feltet i årene fremover. Men hvis jeg skal trekke frem noen av mine kampsaker, så vil det være å styrke infrastrukturen for feltet, styrke fagmiljøene og ikke minst styrke kunnskapen om scenekunst som kunstform, både med tanke på feltets omfattende historie, og all den fantastiske kunnskapen man sitter på i dag. Det at utdanningsinstitusjoner over en lang periode har nedprioritert de humanistiske fagene er jeg bekymret for, og det er en kampsak for meg at vi må styrke fagfeltet vårt og gjøre fagfeltet relevant i samfunnsdebatten og i livene våre. Der tenker jeg at det er naturlig for DTS å ta en aktiv rolle og posisjon. Jeg er også opptatt av samarbeid, og jeg har god erfaring fra Norsk Kulturforum med å bidra og stimulere til mer samarbeid. Jeg tror at hele kultursektoren hadde stått sterkere om vi hadde samarbeidet mer og hadde stått mer sammen. Så dette er virkelig noe jeg ønsker å jobbe aktivt for.