En smak av forgjengelighet, undergang og Laterna Magica

Hvordan skrive om Verdensteatret?

Hvordan skrive om noe som befinner seg i sitt helt eget rom, bortenfor sjangerbetegnelsene? Men som beveger seg omkring i dette rommet med den største selvfølge. Som ønsker deg velkommen inn i rommet med den samme selvfølgen og lar resten være opp til deg?

Nedenstående ordsammensetninger er ikke et svar på spørsmålet. Bare en konstatering av at resten er opp til deg.

Et forarbeid til den aktuelle forestillingen ble presentert på Meteorfestivalen i Bergen i oktober i fjor, i fryselageret i et gammelt fiskemottak. Der satt vi på puter i det kalde rommet mens Verdensteatrets medarbeidere gikk inn og ut av installasjonen og jobbet med det som skulle bli et selvgående verk. Bontelabo kaller bergenserne stedet det foregikk på, noe de visstnok alltid har gjort, uten å vite hva det betyr. Men ifølge språkforskeren Gunnstein Akselberg er en mulig, men tvilsom, forklaring at det stammer fra det franske uttrykket ”pont de la boue”, som betyr ”bro over gjørme”. Noe som var godt nok for Verdensteatret. Det var jo der verket begynte å ta endelig form, etter å ha vært på vei i flere år, mens kompaniet var på turné rundt i verden, blant annet i India.

Konsekvens og tålmodighet Det var også nettopp i Bergen at Verdensteatret, med Lisbeth Bodd og Asle Nilsen i spissen, med en imponerende konsekvens og tålmodighet jobbet seg lengre og lengre inn i dette uttrykket som Heddakomiteen karakteriserte som ”vanskelig å kategorisere, men lett å kjenne igjen”, da den tildelte teatret årets ærespris.

Teatret vokste ut av det vitale og innovative miljøet på teatervitenskap i Bergen på 80-tallet, som igjen resulterte i det sterkt profilerte og for tiden hjemløse, men fortsatt høyst levende programmerende teateret BIT Teatergarasjen. Foruten Verdensteatret var også Baktruppen et produkt av dette miljøet som, med teaterviteren Knut Ove Arntzen som åndelig og vitenskapelig bakspiller, satte det Arntzen kaller likestilt dramaturgi i høysetet. Enkelt sagt: Teksten tas ned fra pidestallen og senkes ned i mylderet av andre virkemidler som før enten spilte en birolle eller ikke fantes: Scenografi, musikk, lydarbeid, objekter, levende bilder, aktørenes kropper osv inngår i et likestilt uttrykksmessig fellesskap.

Det er ikke vanskelig, fra et teoretisk ståsted, å se det Verdensteatret gjør i forlengelsen av et sånt utgangspunkt. Men i møtet med verket blir det utilstrekkelig.

Forventningene Forventningene kunne merkes allerede på bussen fra Oslo sentrum ut til Høvikodden, der den gradvis fyltes opp fra stopp til stopp av folk som var ute i samme ærend. Det er en lang vei fra Bontelabo, hvor fisken har ligget i store stabler i 30 kuldegrader, til Studio på Høvikodden hvor så mange legendariske evenementer har funnet sted, men det kjennes helt riktig. Verdensteatret hører hjemme her, i en sal som har vært en så definerende arena for den performative samtidskunsten, slik de også hørte hjemme i det gamle fryseriet i Bergen, og i ruinene av en bank i Dehli – og mange andre steder.

Og nå blir det på nytt vanskelig; etter denne innledningen – eller dette forsøket på å omgå forpliktelsen til å skrive om selve forestillingen – men jeg prøver:

Kropp mot kropp Vi trenger oss sammen, kropp mot kropp, på harde trebenker, et element som i seg selv blir en del av totalopplevelsen, av den likestilte dramaturgien.

Hele gulvet er tatt i bruk og kan i utgangspunktet se ut som en av mine guttedrømmer: Å fylle et helt rom med togskinner. Men der stopper likheten. I løpet av den neste timen tas hele volumet i rommet i bruk. Elementer beveger seg på gulvet. Ting stiger opp under taket. Videobilder og lys-og skyggespill eksponeres på bakveggen. En tubaist spiller og lyden av tubaen blandes med andre lyder: Forvrengte stemmer på fremmede språk, fragmenter av udefinerbare lyder, musikalske innspill.

Ved siden av tubaisten er det kun et par levende vesener som fra mitt sittested er synlige i løpet av forestillingen, operatører av noen av de utallige elementene som beveger seg i rommet.

Det hele er ellers et resultat av infløkt, datastyrt høyteknologi. Det ser bare ikke sånn ut.

Barndommens skyggespill Den helt spesielle atmosfæren som skapes av alle fragmentene som virker på en og samme tid, som liksom snakker sammen, inneholder en søt smak av forgjengelighet, undergang og Laterna Magica. Det minner om barndommens skyggespill, den skjøre filmen vist fram på brummende framviser og som nårsomhelst kan brenne opp, samlingene av tørka blomster, rare steiner og ilandflytt skrot fra stranda, rustne etterlatenskaper fra nedlagte fabrikker. Noen sier noe, men vi verken hører eller forstår hva de sier. Og plutselig er vi midt i infernoet i det som kan være en kaotisk storby på den andre siden av kloden.

Det er Verden som kommer til oss mens tiden går. Eller gjør den egentlig det? Elementene beveger seg rundt på egen hånd – som gjengangere. Lyder kommer herfra og derfra. Og innimellom stiger noen små hattifnatt-aktige glassfigurer opp fra gulvet og minner om sin eksistens. I det hele tatt: Alt som skjer er en påminnelse om at det eksisterer. Det er noe samtidig og tidløst ved det. Det kunne ha vart i det uendelige, men så tar det slutt.

Stramt komponert ”Broen over Gjørme er et grunnleggende fragmentert og abstrakt verk,” skriver Elisabeth Leinslie i sin vakre og innsiktsfulle forhåndstekst om forestillingen.

Les Verdensteatrets sansesymfoni (Scenekunst.no 20.9.14)

Jo, men det er også et ekstremt konkret og stramt komponert verk. Fortellerorkesteret heter en av Verdensteatrets tidligere, selvgående installasjoner. Og nå kaller de, så vidt jeg forstår, seg selv et ”fortellerorkester”, noe som stemmer godt med mitt inntrykk: Alle elementene som virker på en og samme tid er underlagt en skånsom og stram dramaturgi og en forunderlig tilgjengelig, nesten barnlig narrativitet, samtidig som det er frigjort fra de fleste kjente sammenhenger og definisjoner i den såkalte samtidskunsten. Men kanskje nettopp derfor?

Broen over Gjørme setter oss fri, åpner sanseapparatet og stimulerer områder av hjernen som ellers ligger brakk – hvis vi selv vil.