CO2lonialNATION, 2017

En sanningskommisjon på scenen

Kan kunsten virke der samfunnet svikter? Giron Sámi Theáhter forsøker å gi svar.

Hva er kolonialisering? Kan jeg noensinne forklare det? Hvordan formidler jeg det kolonialiserte tankesettet til den som ikke har opplevd en lignende historie? Hva har hendt? Hva skjer enda?

Spørsmålene stilles i programmet til Co2lonialNATION, som har spilt og turnert i store deler av Sápmi det siste året. Forestillingen kaller seg en ”teatral sannhets- og forsoningskommisjon”, og har blitt til gjennom en lang research-periode med beretninger fra flere steder hvor samer bor og har opplevd kolonialismens trykk.

Tydelig adressat
Allerede ved forestillingens begynnelse har den en tydelig adressat: Skuespiller Elisa Israelsson henvender seg direkte til publikum, og sier takk til alle ikke-samiske i publikum for at vi er der, men gjør det samtidig tydelig at forestillingen ikke er laget for oss. Utsagnet er ikke av ekskluderende karakter, men fremhever motivasjonen for forestillingens tilblivelse og målsetning, som et arbeid for og til dem som deler erfaringene og sårene fra kolonialismen, i tidligere og nålevende generasjoner – og som ikke trenger lange forklaringer som stjeler viktig tid i teateret.

Slik sett føyer Co2lonialNATION seg inn i en rekke verk fra samiske kunstnere de siste årene, verk som henter historiene opp i lyset, men som snarere enn å forklare hele historiens sammenheng vil vise erfaringene slik de er opplevd. Et nylig eksempel er Amanda Kernells film Sameblod (2016), en ikke-dokumentarisk, virkelighetsnær skildring av hva den svenske staten og rasebiologien gjorde mot samiske mennesker på 1930-tallet. Anders Sunna og Michiel Brouwer har i utstillingen Maadtoe (sist vist på Perspektivet Museum i Tromsø, januar 2017[1]) vist fotografier av rasebiologiens instrumenter side ved side med malerier og fotografi fra dagens Sápmi. Sunnas kunst er også med i forestillingen, med en symbolikk det er vanskelig å ta feil av.

Som dokumentarteater henter Co2lonialNATION henter inspirasjon og metodikk fra sannhets- og forsoningskommisjoner av den typen som har vært i Sør-Afrika, eller som nylig er avsluttet i Canada. Kunstnerne har (riktignok i samarbeid med fagfolk og eksperter) selv reist rundt flere steder i Sápmi og snakket med mennesker om deres historier, erfaringer og fortellinger, som all teksten på scenen er basert på.

Tett på beretningene
I den intime scenografien kommer publikum tett på skuespillerne. Sceneoppsettet er ovalt, med kun noen få stolrader. På scenen står en påle med en kule av is på toppen, som sakte, men sikkert smelter i løpet av forestillingen. Bak den henger et nettverk av elvesystemer og innsjøer i blått på hvit bunn, abstrakt og med konkrete referanser til Sápmis landskap på samme tid. Anders Sunnas kunstverk henger på motsatt side; et bilde av små mennesker og reinsdyr med maktens mennesker stort og dunkelt tronende over deres marker. Kontrastene mellom lyset på scenen og mørket i salen rundt, bringer publikum enda tettere på.

Co2lonialNATION, Giron Sámi Teahter, 2017.

I det opplyste scenerommet gestalter skuespillerne en rekke ulike personer og fortellinger, som gradvis bringer frem de mange erfaringene med kolonisering. Temaene er ikke de samme for alle de ulike stedene; noen er mer rammet av intern konflikt, konsekvensene av en tvungen intern forflytning i den svenske statens regi, andre av gruveselskap som forsøker å trenge seg inn på deres landområder. En ung reindriftssame drives mot selvmordet i pur desperasjon over alt presset mot eget levebrød og nødvendigheten av å ta arbeid i den ødeleggende gruvenæringen for å tjene til å arbeide med dyrene sine.

Blant de sterkeste scenene er Sarakka Gaups fortelling av sin egen fars historie, som knytter det hennes fars generasjon ble frarøvet til det hun selv har fått – og tatt – tilbake gjennom den kampen han kjempet og arbeidet hun selv gjør i dag.

Fra personlig til kollektiv erfaring
De personlige beretningene er mange, og den ene overtar for den andre i en rekke raske, men markerte skift. Av og til skulle jeg ønske det var mer plass til å dvele ved noen av dem, samtidig som de harde faktaene er viktig for at forståelsen skal synke inn: Samtlige av Kolahalvøyens opprinnelige 21 samebyer er utryddet i dag. Skallemålinger av «lappene» var ikke noe som i en svunnen tid, eller kun før 1930; i Finland sluttet det så sent som i 1969. Ambivalensen til vitenskapen, i hvis navn mye av dette skjedde, trer frem i et dystert lys mot de personlige historiene om hvordan det har påvirket slekt og samfunn.

Teateret blir således både et rom for terapi og kollektiv bearbeidelse, en oppfordring til å ta kontroll over sin egen historie, og et politisk innlegg i en debatt om hvem som skal ha retten til å definere historien. Dette gjelder også språklig: stykket veksler mellom lule- og nordsamisk, svensk, og engelsk, med innslag av syd-, pite- og skoltesamisk. Formen bringer det nært på publikum, men holder også fortellingene nok på avstand til at enkelthistoriene beskyttes selv om tausheten brytes.

Det er også her forestillingen som teater kommer til sin rett: Beretningene er bærebjelker, men uten musikken, den sceniske rammen, og variasjonen i fortellerform, ville mengden og alvoret blitt fullstendig utmattende. Spesielt skaper scenene som er drevet av bevegelser og dans et rom hvor alt som formidles får lov til å være, også det som ikke fullt ut har funnet ordenes uttrykk enda. Det er her håpet ligger tydeligst: at det kan finnes andre måter å være sammen på, hvor det å fortelle er å bli sett, hørt og anerkjent.

Dokumentasjon som scenisk grep
Dokumentasjon er også et tema som går igjen gjennom stykket, nærmest sagt som en nødvendig del av forestillingen: Skuespillerne leser høyt fra den svenske kirkens tykke bok om relasjonene mellom den svenske kirken og samene, samt om rasebiologen Herman Lundborg.[2] Mio Negga, som både har komponert musikken og medvirker i forestillingen, tar ofte referent-rollen gjennom å skrive ned eller ta opp hva som blir sagt av de andre.

Co2lonialNATION, Giron Sámi Teahter, 2017.

I et filminnslag forteller Tero Mustonen, som også har skrevet en tekst om sanningskommisjoner i programbladet, om hvordan utviklingen av stater henger sammen med å skape et monopol på makt og avgjørelser, og hvordan det gikk ut over samene i Finland, Norge, Sverige og Russland. De ulike skjebnene påført av de ulike nasjonalstatene får også plass i mer faktaorienterte passasjer, men i enkeltberetningene er det sjeldent det kommer frem hvor historien er hentet fra – den kollektive erfaringsrammen virker å være høyere prioritert.

Rom for tvil og lekenhet
Samtidig er ikke alt ramme alvor: i en av scenene hopper aktørene rundt og overgår hverandre i etteraping av samiske kulturpersonligheter, en leken kontrast som understreker hvor stor rolle kunsten har spilt i utviklingen av Sápmi og nye generasjoners identitet.

I ett av vitnesbyrdene spør informanten hva godt teater om dette skal gjøre. Det gir rom for tvilen, og det åpne spørsmålet om hva teaterets rolle i samfunnet er og skal være.

Hva skal det oppnå? I Co2lonialNATION er svaret at det trengs fordi fortellingen er så viktig for selvforståelsen. I og gjennom enkeltskjebnene griper forestillingen etter et språk for å forstå den systematiske undertrykkelsen og hvilken skade den fortsetter å gjøre i dag.

Teater med fotnoter
Hvis en forestilling kan ha fotnoter, så er Co2lonialNATION spekket med symboler og referanser, samt subtile og eksplisitte henvisninger. Programheftet har rikholdig med tekst, forklaringer og referanser på samisk, norsk og engelsk, og referer i tillegg til en rekke verk hvor det finnes mer informasjon om andre sanningskommisjoner og de politiske prosessene som er i gang fra Sametingene og samiske organisasjoner på tvers av grensene mellom Norge, Sverige, Finland og Russland Teaterets turné brukes også som anledning for et svært opplysende seminar før forestillingen på Unga Klara i Stockholm 4. mai, ledet av teatersjefen på Giron Sámi Teáhter, Åsa Simma[3].

Teateret skuer altså begge veier; innover i interne samfunnsstrukturer, og ut mot storsamfunnet med en tydelig insistering på at sannhets- og forsoningskommisjoner er nødvendige i samtlige av de fire landene som har begått historiske og nåtidige overgrep mot samene. Selv om dette arbeidet er større enn teateret alene kan ta på seg, så legger forestillingsprosessen og verket i seg selv noen svært konkrete retningsvalg på bordet.

Iskulen på scenen kan således stå som symbol: selv om den langt fra har smeltet når forestillingen er ferdig, er den et bilde på hva slikt arbeid kan oppnå, for enkeltmennesker og for det større samfunnet.

 

[1] https://www.perspektivet.no/utstillinger/maadtoe/

[2] Lundborg ledet Statens Institut för rasbiologi i Sverige og ledet således mye av arbeidet som forsøkte å slå fast gjennom den rasebiologiske vitenskapen at samene var en lavere rase; en historie Sverige fremdeles ikke har konfrontert ordentlig.

[3] Salong Demokratiskt helande samtal. Unga Klara, 04.05.2017. Fra programmet:
” Ett samtal om kolonisering, om hur det är att leva i och överleva kolonisation. (…) Samtalet förs mellan teaterchef och initiativtagare Åsa Simma, Matti Berg, talesperson i gruvfrågor, miljöaktivist och vann Girjas-målet om landfrågor mot svenska staten, Anne Siviken, psykolog på samiska SANKS, ett nationellt kompetenscenter för psykisk hälsa och Kenneth Haetta, journalisten som avslöjade de systematiska sexuella övergreppen i Sápmi.” http://www.ungaklara.se/forestallning/unga-klara-salong-3/

KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER