Foto: Tale Hendnes. Scenografi og kostymer: Signe Becker. Lysdesign: Ingeborg Staxrud Olerud

En reise langt utenfor kroppen

I forestillingen Know Hows skaper musikk, lyd, lys, tekst, scenografi, kostymer og koreografi en suggererende helhet som følger sin egen logikk.

Scenografien i Studio Bergen minner om manesjen i et sirkus: Scenegulvet bader i et skrikende, knæsj gult lys. En flettet, stor taubit som rekker helt ned til gulvet henger fra taket bakerst på scenen, og er knyttet sammen med flere hvite, hengende snorer. Et smalt, hesteskoformet sceneplatå er plassert på scenens ytterkanter. Til venstre er en sort, tykk, skinnende tjukkas. I åpningssekvensen skøyter en utøver som likner en hybrid mellom Barbie og Ken i ring på rulleskøyter og stopper iblant opp i tilgjorte positurer.

Det lange, lyse, krøllete håret og de store rosa leppene står som komisk motsats til den overdimensjonerte, muskuløse overkroppen i en tettsittende t-skjorte med stor logo. Når hen tar opp mikrofonen og ser hengivent på publikum før noen smattelyder blir til en utydelig engelsk likner hen like mye på en klovn som på en drag queen eller superhelt. Hen begir seg ivrig opp i publikumsplassene, prater litt og serverer noen unge jenter druer fra en boks. En annen utøver med to pilatesballer festet til hver side av kroppen smyger seg forsiktig inn på scenen og hen henvender seg begeistret til vedkommende og sier «I wanna bounce with your balls on my chest», før hen legger seg ned og blir rullet på. Møtet mellom de to skikkelsene er surrealistisk og lattervekkende.

Barnlig grenseløshet
I Know Hows, tidligere teatersjef Hooman Sharifis siste programmering for Carte Blanche, signert de norske koreografene Ingeleiv Berstad og Kristin Ryg Helgebostad, er det som en barnlig grenseløshet og lekende tilnærming til virkemidler og sjangre har styrt det kunstneriske arbeidet. På den knappe timen de har til rådighet skaper de et helt eget univers. Det underbygges av Signe Beckers grundige arbeid med både scenografi og kostymer. Assosiasjonene mine går til en slags overmenneskelig virkelighet ettersom utøverne er kledd som overnaturlige vesener med forvokste kroppsdeler. Sentralt er også det rituelle der utøverne i flere sekvenser danser og synger i fellesskap ikledd store kapper.

Musikk, lyd, lys, tekst, koreografi, kostymer og scenografi danner en helhet der det skulpturelle og visuelle er minst like viktig som selve dansen. En kvalitet er nettopp hvordan elementene til sammen utgjør lag på lag underveis og glir inn i hverandre. Spesielt Per Platous musikk og lydarbeid bidrar til å forsterke og bygge opp om den underlige verdenen som brer seg ut i scenerommet. Lydbildet fremkaller høyst ulike stemninger og inkluderer både kraftfull, gjennomtrengende synth og svake hundebjeff. Langsomt vokser det fram en indre, nødvendig sammenheng mellom virkemidlene.

Orden og kaos
I programmet skriver koreografene at utgangspunktet for forestillingen var «å dyrke ulike særegenheter, med uant grad av nyttig eller unyttighet, og se hvordan de kunne eksistere sammen, samarbeide og noen ganger få hverandre til å kollapse». Dramaturgisk er det som om de forskjellige delene av forestillingen følger et prinsipp basert på orden og kaos. Etter åpningssekvensen kommer utøverne inn på scenen én etter én i hvert sitt særpregede bevegelsesmønster. Det er et interessant og effektivt grep fordi oppmerksomheten min rettes mot den individuelle, fysiske tilstedeværelsen deres i seg selv. En utøver med lange armer som rekker helt ned til gulvet likner en gorilla når han beveger seg rundt, en annen utøver har lange, rådyrliknende bein og en kvinne kledd i hvitt har store hender med lange fingre.

Etter hvert som scenen befolkes blir helheten mer og mer kompleks. De ulike kroppene og de mangefasetterte bevegelsene skaper forvirring og uorden. Jeg strever med å holde oversikt: Noen repeterer statiske, langsomme bevegelser alene, andre løfter hverandre, noen danser i flytende trioer, andre smyger seg bak ved sceneveggen, og plutselig ser jeg en sort, skinnende søppelsekklump som glir fram og tilbake på scenen. Kanskje kan opplevelsen sammenliknes med å se på et stort, utførlig maleri, et tablå der det er vanskelig å ta inn alle detaljene samtidig. I dette ligger det også et narrativt element utover selve koreografien. Jeg begynner å lure på hvem disse karakterene er og hva slags forhistorie og forbindelser de har, mens jeg hele tiden flytter blikket mellom dem.

Bisarre brudd og mytiske landskap
Trolig ligger mye av fascinasjonskraften i hvordan de ulike sekvensene bygges og bygges opp, for deretter å avløses og kontrasteres av noe helt annet. Akkurat idet jeg er i ferd med å mettes av kaoset som oppstår i overnevnte sekvens, glir koreografien over i en repetitiv kollektiv dans med høy temperatur og stort volum der Platous rytmiske, kraftige synthmusikk driver det hele framover, som om utøverne er en gedigen, bevegelig masse.

I ettertid er det nesten uforståelig for meg hvordan scenelandskapet kunne endre seg så fullstendig. Musikken utvikler seg gradvis mot et mer nedtonet lydbilde med en dyp bass i bunnen og svake hundebjeff. Alene igjen på et scenegulv dekket av halvgjennomsiktige tøystykker med forskjellige fargetoner som er halvveis heist oppe av tråder i taket, løper og kryper en utøver kledd i en lang kappe fram og tilbake mellom tøyfolder. Når han stopper opp og begynner å stryke varsomt på flere av tøyfoldene med en mørk stemme som dirrer av innestengt begjær: «I’ve got you, you’ve got me», skaper det et forbausende brudd. Elementet av historiefortelling gir dynamikken i forestillingen et særpreg som kan beskrives som lite annet enn bisart.

 Den helt banale episoden avløses av en storslått urscene, en mytisk skapelsesberetning som strekker seg på tvers av tid og rom når teppene like etter heises opp og overtar hele scenerommet mens lyssettingen lager skyggevirkninger i lag på lag av disse blafrende teppene. Samspillet mellom visualitet, musikk og en stemme som fremfører fortellende tekst skaper her en filmatisk kvalitet. Teksten skildrer et apokalyptisk landskap og refererer til «the people that live on the rocks» og «the fleeting bodies which are outside of time». Jeg opplever det som en styrke at uttrykket er så åpent, og at det like godt kan sette i gang assosiasjoner til Homers Odysseen eller Platons huleliknelse som til dagens flyktningsituasjon. Helgebostad og Berstad har sammen med utøverne skapt en verden der motivene forgreiner seg i mange retninger og materialet fortsetter å røre på seg etter forestillingens slutt.

Avslutningsvis er alle utøverne i Carte Blanche tilbake på scenen, ikledd lange, hvite kapper med bilder av seg selv på og mens de tramper i en fast rytme spiller de en stakkato, enkel melodi i fellesskap på munnspill. Når jeg tror de er ferdige synger de en sang der samme frase repeteres igjen og igjen mens svulstige strykere ligger bak «It’s time to say goodbye, to countries I never saw and shared with you, oh yes we’ll experience them, go with you on ships across the sea». Musikalsk sitter det og det er ikke en eneste sur tone. Det er nesten umulig ikke å se forestillingen i relieff av andre produksjoner i løpet av Hooman Sharifis periode som kunstnerisk leder og tenke at denne forestillingen i så måte representerer en utsøkt avslutning og viser et vitalt ensemble som har utviklet seg.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER