En oase midt i vanviddet

Jeg innrømmer det med en gang: Jeg snakker jevnlig med de døde. Men hvem gjør ikke det? Vi er jo slik laga at vi går omkring og bærer på minner, noe de menneskene vi var knytta til mens de levde er en del av.

Den polske forfatteren Stanislav Lems roman Solaris fra 1961 handler blant annet om dette. Den er kategorisert som science fiction, noe som for meg blir altfor snevert. Jeg har forsøkt mange ganger å interessere meg for sjangeren, men jeg får det stort sett ikke til fordi det altfor sjeldent gir noe tilbake til den virkeligheten jeg befinner meg i her og nå. Det kjennes som å bli invitert inn til et liksom vitenskapelig, fiktivt framtidsunivers, men straks jeg er innafor blir porten låst og nøkkelen kastet. Transcendens kan være fint, og når du først har tatt steget og fått smaken på det vil du gjerne ikke tilbake. Men jeg liker ikke å bli holdt som åndelig gissel og faller dermed veldig raskt av lasset.

Råken åpen Solaris holder derimot råken åpen begge veier, både til der vi befinner oss nå, og til et mer mystisk, ikke-vitenskapelig, kanskje rent ut religiøst univers, slik Tarkovskij framstilte det i sin film fra 1972.

Med Solaris på Det Norske Teatret beveger teamet fra den mye omtalte, bejubla og prisbelønte sceneversjonen av Øyvind Rimbereids langdikt Solaris korrigert fra 2016 seg til kilden for det som diktet er en kommentar til og «korreksjon» av. Jeg må straks innrømme at jeg ikke har sett teaterversjonen av denne oljelalderens poetiske svanesang. Ikke fordi jeg er negativt innstilt, men ganske enkelt fordi jeg har hørt Øyvind Rimbereid selv lese diktet. Det er ikke ofte det gir mening å høre forfattere lese sine egne bøker, men Rimbereid synes å ha en særegen forståelse av sitt eget verk. Sammen med stemmen hans, den på samme tid myke og intense versjonen av Stavangerdialekten, og en enestående musikalitet og rytmefølelse, ble høytlesningen en fullverdig, og for meg tilstrekkelig, kunstnerisk opplevelse. Det var en opplevelse og et minne jeg helst ikke ville ha forstyrret. Jeg har likevel, uten å si det til meg selv, sniktittet litt på Det Norske Teatrets digitale koronaversjon og kan umiddelbart, instinktivt forstå hvorfor dette funket som teater.

Svampaktige konsistenser I Solaris ankommer psykologen Kris Kelvin (Ane Dahl Torp) en romstasjon i et landskap av lava og svampaktige konsistenser hvor det bedrives observasjon av planeten Solaris. Oppgaven hennes er å hente hjem besetningen, Dr Snow (Joachim Rafaelsen) og Dr Sartorius (Ellen Birgitte Winther), som er i ferd med å gå i frø. Havet som dekker planeten synes å være i besittelse av en selvstendig intelligens og forsøker å meddele seg. Fysiske gestaltninger av besetningsmedlemmenes minner, en slags konkrete spøkelser, inkarnasjoner eller avatarer, oppsøker dem, intervenerer i deres hverdag, skaper uro og forstyrrer den vitenskapelige framdriften. Ekspedisjonslederen, professor Gibarian (Trond Høvik), har tatt livet av seg og lagt igjen sine refleksjoner til Kelvin på en VHS-video.

Men Kris Kelvin blir raskt selv en del av scenariet. Hun oppsøkes av sin avdøde kjæreste Ray (Gard Skagestad), og det er relasjonen de to imellom som utgjør forestillingens omdreiningspunkt. Og over, under, inni og rundt det hele flyter Sjur Miljeteigs skreddersydde syntetisk-romantiske musikk.

Dette var et befriende og betryggende rom å befinne seg i, som en oase midt i den ørkenen av vanvidd vi i øyeblikket er omringet av. Ikke et øyeblikk tenkte jeg verken på Trump eller korona. Det gjorde godt for tanke, sjel og kropp.

Dette betyr på ingen måte at Solaris ikke handler om samtiden. Tvert imot. Men det brer det som er viktig for oss ut over et mye større, filosofisk og eksistensielt univers: Planeten forsøker å fortelle oss noe, hva er det? At den lider og at vi burde la den være i fred? At vi burde bli oss bevisst vår plass i arverekkefølgen? At alt som har vært fremdeles er her? At vi må åpne oss for det vi ikke umiddelbart forstår? At vi rett og slett burde lære oss litt ydmykhet? Ja takk, til både spørsmålene og de mulige refleksjonene og svarene. Vi trenger dem.

Kunstnerisk økosystem Det er tydelig at grunnpillarene i det kunstneriske teamet er på nett med hverandre. Valgene som er tatt gjør at de ulike elementene faller på plass, som i et kunstnerisk økosystem hvor alt er i balanse. Skuespillerne er hjemme i Dagny Drage Kleivas scenografiske struktur. De bader i Kyrre Heldal Karlsens lysarbeid og Sjur Miljeteigs klanger, som passer godt til det Solaris-havet det stadig refereres til, men som vi ikke ser. Til tider savnet jeg noe av det lavmælte, kontemplative potensialet som ligger i teksten, spesielt hos hovedrolleinnehaver Ane Dahl Torp. Men jeg har følelsen av at det er snakk om tid, så går det seg til.

Det som løfter det det lille, avgjørende ekstra hakket er professor Gibarian/Trond Høviks tilstedeværelse på et gammeldags sprukkent videobilde og den lille, mystiske, tause jenta (Ellinor Victoria Selmer Bertolucci) som fra tid til annen dukker opp og forsvinner igjen. Gibarian inntar rollen som en profet eller vismann som har sett litt for mye og med sin milde, bergenske stemme forsøker å formidle sin innsikt før han tar konsekvensene av den og stikker. Jenta har en liknende funksjon. Plutselig bare er hun der, uten forklaring, først mot slutten får vi vite hvem hun er, eller var.

Over det hele hviler en utvungen enkelhet som også tar vare på kompleksiteten i denne historien som, ikke å forglemme, også er en historie om kjærlighet, og savnet etter dem vi elsker.