S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Venke Marie Sortland – 10. juni 2014

En Norgeslandsby i Uganda


Publisert
10. juni 2014
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Nyheter

Sigurd Johan Heide har master i koreografi fra Kunsthøgskolen i Oslo 2008 – 2010, og er før det og er utdannet lærer. Han har også studert dansevitenskap ved NTNU i Trondheim der han nå underviser. http://sigurdjohanheide.wordpress.com/

Dansefestival Barents finner sted i Hammerfest 5-10. november 2014. www.dansefestivalbarents.no/

European Attraction Limited (Kongolandsbyen) av Lars Cuzner og Mohamed Ali Fadlabi står i Frognerparken i Oslo til 31. august 2014. Presseomtale og diskusjoner i forkant av åpningen var en sentral del av prosjektet. http://www.europeanattractionlimited.com/


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/en-norgeslandsby-i-uganda/
Facebook

Sigurd J. Heide på fruktmarked i Uganda. Foto: Dansefestival Barents

INTERVJU: Hva skjer hvis en norsk tradisjonsdanser plasserer seg selv på utstilling i offentlig rom i Uganda? Det ville Sigurd Johan Heide finne ut. Venke Sortland snakker med ham og Dansefestival Barents, som til høsten programmerer resultatet.

I forbindelse med 200-årsjubileet for den norske grunnloven har kunstnerne Mohamed Ali Fadlabi og Lars Cuzner realisert verket ”European Attraction Limited”, eller Kongolandsbyen, som prosjektet ble omdøpt til i mediene. Verket er inspirert av en av attraksjonene under grunnlovsjubileumsutstillingen i 1914 – Kongolandsbyen – der en gruppe senegalesere ble stilt til skue i en kunstig konstruert landsby i Frognerparken i Oslo. Kongolandsbyen anno 2014 har skapt mange og mangfoldige reaksjoner.

Den norske tradisjonsdanseren og kunstneren Sigurd Johan Heide reiste i mars til Uganda. I prosjektet I am looking at you, you are looking at me, and what are we looking at ville han, i samarbeid med scenograf Susanne Irene Fjørtoft, undersøke om det var mulig å snu prosjektet på hodet – kunne han iscenesette en ”Norgeslandsby”, og gjennom denne stille seg selv til skue for et tilfeldig publikum i Kampalas travle gater?

Begge verkenes mest interessante aspekt ligger kanskje i deres prosessuelle karakter, i hvordan de utfolder seg gjennom samtaler og debatter både blant enkeltpersoner og i media. Av den grunn syntes det passende å bruke nettopp samtaleformen i møte med Sigrud Johan Heide og prosjektets kurator Jørgen Knudsen (leder for DanseFestival Barents og kurator for BarentsLab).

En ”Norgeslandsby” i Uganda Kan dere fortelle litt om prosjektet – hvordan startet det?

Sigurd Johan Heide (SJH): Det startet med at jeg så et innslag om Kongolandsbyen på Dagsrevyen, og tenkte at dette var et veldig pussig prosjekt. Under DanseFestival Barents i november snakket jeg og Jørgen sammen, og ble enige om at vi hadde lyst til å lage en kommentar til det. Vi begynte å diskutere hva som egentlig skjer når man stiller seg ut. Hvordan er det vi ser på hverandre? Klarer vi se hverandre som mennesker, gjennom stereotypiene? Hva er utstillerens rolle oppe i dette?

– Med ”I am looking at you..” ønsket vi å gi en stemme til dem som Kongolandsbyen og lignende prosjekter har konsekvenser for. Kunst har ulike konsekvenser for ulike mennesker – også for mennesker som befinner seg langt unna der kunsten skjer. I slike situasjoner er kommunikasjon alfa omega. Er man interessert i å starte en dialog, eller er man bare ute etter å provosere?

– Resultatet ble at vi i mars reiste til Uganda for å lage en liten ”Norgeslandsby”, med en portal som utgangspunkt og tradisjonsdans og – musikk som uttrykksform. Vi gikk i dialog med menneskene som ble nysgjerrige og kom for å se. Portalen, som scenograf Susanne Irene Fjørtoft laget av materialer fra boder i Kampala sentrum, ble plassert i ulike settinger. Prosjektet ble på denne måten en liten kvalitativ forskningslab, hvor vi undersøkte det å kjenne seg fremmed, og rollene til betrakteren og den som stiller seg ut.

– Jeg tror det er bra for alle å kjenne på det å være annerledes. Slike situasjoner kommer vi jo i hver dag, men det er kanskje ikke så ofte vi tør å starte dialogen om dem.

– Timingen på prosjektet vårt ble ganske interessant – vi reiste til Uganda omtrent samtidig som debatten om Kongolandsbyen eksploderte i Norge.

*

Norgeslandsbyen er kuratert av DanseFestival Barents under paraplyen BarentsLab, en ramme for skapende kunstprosjekter knyttet til Barentsregionen, der man særlig vil utforske dynamiske og flyktige kvaliteter ved området som kulturell og politisk størrelse.

Jørgen Knudsen (JK): – Disse labprosjektene utvikles og utspiller seg både utenfor og innenfor selve festivalen, og gir noe annet enn vanlige gjestespill.

– På tross av sitt lave innbyggertall dekker Barentsregionen et stort areal og representerer mange kulturer og nasjonaliteter. Sigurds interesse for å skape og manøvrere seg gjennom sosiale situasjoner med kunstneriske virkemidler, er en spennende tilnærming.

Oppvekst i folkedans Hvorfor måtte det en folkedanser til for å realisere dette prosjektet?

SJH: Noe av det som har påvirket meg mest som kunstner og menneske, er at jeg vokste opp på en øy – Grytøya, utenfor Harstad – der det å lage stunt eller sette opp kunstneriske feller for å få folk til å tenke, har gode kår. Hele øya er med på å gjøre ulike pek. Et eksempel er at jeg, etter å ha vært litt overlegen på en fest, våknet opp midt på natta med en hane sittende i senga mi. Resten av natta gikk med på å prøve å få den ut av rommet. Slike ting er jo med på å forme én som menneske.

– Videre har jeg jo som barn, og på fest, danset tradisjonsdans. Jeg har min utdannelse fra dansevitenskap i Trondheim og fra masterprogrammet i koreografi på KHIO i Oslo, men min uttrykksform har hele veien vært tradisjonsdans. Det sier noe om dansemiljøet i Norge, når de er såpass åpne at de slipper inn en tradisjonsdanser i en samtidsdanskontekst.

Fotball, nattklubb og fruktmarked Hvordan utspilte møtet mellom deg og publikum i Uganda seg?

SJH: Vi prøvde ut prosjektet i fire ulike settinger. Den første var en fotballbane, hvor vi tidlig i oppholdet hadde truffet en gjeng ungdommer. Vi kom tilbake noen dager seinere, satte opp portalen og fikk i gang en samtale – etter at vi hadde vært med og spilt fotball, og blitt litt kjent. Det ble et jevnbyrdig møte med en utrolig spennende kommunikasjon.

– Samme kveld reiste vi til en luguber nattklubb, der vi hadde ordnet oss innpass. Dette innpasset fikk vi vel på litt feil premisser – jeg sa at jeg var en dansekunstner fra Norge som hadde lyst til å gjøre et 10-15 minutters show. Nattklubben hadde kanskje to til tre hundre prostituerte, og en god del av gjestene var hvite menn i sterke posisjoner som kom for å slappe av. Jeg var ganske malplassert – oppe på en stor scene med nisselue, lusekofte og hardingfele – både i forhold til forventningene vi selv hadde skapt, og forventningene som lå i rommet. Det ikke så edru, godt blandete publikummet bidro med en god del roping og kommentarer, både under forestillingen og i etterkant.

– Neste dag pløyde vi oss gjennom Kampala sentrum midt i den tøffeste trafikktiden, for å komme oss inn på ett av byens travleste fruktmarked – med et utrolig yrende liv. Etter å ha forhandlet litt med politiet, fikk vi lov til å sette opp portalen. Folk flokket seg rundt oss med en gang, før vi hadde gjort noe som helst – de var kjappe til å spørre og veldig nysgjerrige. De lurte på hva portalen symboliserte, og jeg danset, sang og spilte munnharpe.

– Det siste stedet vi satte opp portalen var på Kampalas universitetsplass. Der møtte vi både afrikanske og norske studenter. Tilfeldigvis hadde vi havnet vi midt oppe i en ”singer-songwriter” aften. Da det ble min tur til å gå på scenen gikk strømmen, og jeg måtte improvisere frem noe i mørket. Men vi fikk et par veldig fine møter i etterkant.

– Det er vanskelig å gjengi disse møtene når man har stått midt oppi situasjonen selv, sier Heide.

Det ble gjort filmopptak som skal presenteres på DanseFestival Barents til høsten.

– Men ut fra min opplevelse syntes jeg vi ble veldig godt mottatt, selv på de litt skumle stedene der vi kanskje ikke hadde gjort det helt klart hva våre intensjoner var.

Hvitt fremmedelement Du sa at du var oppvokst med tanken om at man kan bruke kunsten som et middel til å skape refleksjon eller gjennom å forstyrre det dagligdagse – førte ”I am looking at you..” til en slik refleksjon, eller ble samtalene kun en kulturell utveksling?

SJH: Bare ved å være en hvit mann var jeg jo et fremmedelement på alle plassene jeg kom. I Uganda blir den hvite mannen sett på som ressurssterk og rik, og som en man kanskje kan få noe ut av. I tillegg ruslet jeg rundt i et kostyme som er ganske uvanlig for den hvite mannen – altså nisselue og lusekofte. Men selv om jeg min kunstform og mitt kostyme var lavstatus, så var jeg fortsatt på et vis en person med høystatus. Videre var kunstformen min, altså tradisjonsdans og -musikk, både nær og fremmed for de vi møtte – jeg tror dette gjorde at vi kom i en tettere dialog.

– Interaksjon og dialog er jo også noe som ligger i tradisjonsdansen og -musikken. Jeg danser for og med noen, og jeg tilpasser dansen og musikken etter situasjonen, enten jeg er på et dansegulv eller på en fest. Min intensjon, som ligger i min dansekropp, er dialog. Jeg tror ikke prosjektet hadde fått samme resultat hvis vi hadde kommunisert gjennom kunstformer som elgitar eller jazzballett.

Samtale eller provokasjon Dere sier at prosjektet i utgangspunktet var en kommentar til den planlagte ”Kongolandsbyen”. Hva var det ved prosjektet dere reagerte på?

SJH: Den umiddelbare tanken min var; hva skjer om vi prøver å snu dette prosjektet tvert om? Hva skjer om en hvit mann drar ned til Afrika for å prøve å få den samme statusen som senegaleserne hadde i Oslo i 1914? Vi gjorde tapre forsøk på dette i Uganda – kanskje klarte vi det i noen øyeblikk, men premissene og hvordan verden er skrudd sammen i dag er jo så forskjellige at det nesten er umulig.

– Etter hvert som det kom mer informasjon om Kongolandsbyen ble vi opptatt dette med dialogen. Fadlabi og Cuzners prosjekt er jo et forsøk på å ta et oppgjør med kolonitiden og rasismen, og har som mål å skape debatt om dette. Men å skape debatt er jo kjempevanskelig hvis kunstnerne selv hele tiden lukker seg vekk, og ikke prøver å oppklare eller lede den inn på konstruktive spor. Da må man spørre seg om hva de egentlige intensjonene til kunstnerne er – handler det heller om å provosere og få mest mulig blest?

Hva tenker dere om ”Kongolandsbyen” nå etter åpningen den 15.mai?

JK: Jeg var på åpningen av ”Kongolandsbyen”, sammen noen folk fra danse- og scenekunstmiljøet. Det var vel stort sett bare kunstnere som var der, i tillegg til media. Sammen ventet vi på den store sensasjonen. Eller kanskje ventet man på en skandale? Åpningen var liksom den annonserte provoserende skandalen som ikke fant sted, og man kunne føle seg litt flau.

– Retorikken som media, deriblant Aftenposten, brukte i sine anmeldelser etter åpningen syntes jeg virkelig var på siden. Aftenpostens anmeldelse fremstod for meg som et forsøk på å berge prosjektet. Kjetil Røed skrev; ”Kunstnerne bak Kongolandsbyen har lyktes i å gjøre publikum ubekvemme. Vi overlates til oss selv og vårt eget blikk.” Etter min mening gikk luften ut av ballongen på torsdag 15.mai kl 18.00.

– Jeg var relativt tankefull når jeg gikk derfra – jeg tenkte ”Hva var dette for noe, fikk de det ikke til?”

Arkitektur uten mennesker Men kan man ikke si at det nettopp ikke var gjennomføringen eller det ferdige produktet som var kunstverket i denne sammenhengen – at prosjektet Kongolandsbyen var mediadebatten som skjedde i forkant av åpningen? Hadde vi ikke allerede innsett at åpningen ikke kom til å inneholde noe spektakulært?

JK: Jeg tror veldig mange ting ved Kongolandsbyen har blitt kommunisert feil. Jeg tror også at prosjektet sklei litt ut – om det var frivillig eller ufrivillig vet jeg ikke. Men jeg tror ikke det var planlagt fra kunstnernes side at de skulle få så mye sensasjonspreget medieoppmerksomhet, jeg tror de i utgangspunktet ønsket å lage et arbeid som kommuniserte bredere. Med sensasjonspreget mistet de noe av den kunstneriske tyngden og refleksjon som ligger i verkets grunnidé. Hvis kunstnerne virkelig ville gjenskape den opprinnelige Kongolandsbyen, måtte de ha gjenskapt den i sitt hele, ikke bare arkitekturen. Det arkitektoniske verket er jo ikke så interessant uten utstilte afrikanere – uansett om man kaller det virkelighetsdramaturgi, eller innramming av sosiale situasjoner.

– Sigurd engasjerte seg derimot direkte i lokalmiljøet, og benyttet seg av tradisjonsdansen til å styre de sosiale situasjonene han havnet i – mens situasjonene var i bevegelse. Han gikk inn i ukontrollerbare situasjoner – som nattklubben og markedsplassen – der han måtte forholde seg til de reaksjonene han fikk, sier Knudsen.

I offentlig rom En av de tingene jeg synes gjør Kongolandsbyen til et spennende prosjekt, er at det blir realisert utenfor gallerirommet, og faktisk inntar det offentlige rom på en slik måte at samfunnet må forholde seg til det.

SJH: Kunst har ulike konsekvenser for ulike mennesker. Som for eksempel når en innvandrer i Osloskolen, som uten at han skjønner hvorfor eller vet hva prosjektet handler om, får spørsmål om han også skal stilles ut i Kongolandsbyen. Slike kommentarer har faktisk forekommet, og de viser etter min mening at de etiske grensene har blitt trådd over på et par punkter i dette prosjektet.

JK: Kongolandsbyen har også blitt registrert i Uganda. På grunn av pressens sensasjonspregede tilnærming, reagerer folk med sinne , som for eksempel her i en kommentar fra en ugandisk intellektuell på Facebook: “A friend says that Africans who are angry about the Norwegian Human Zoo should pray to the African gods to relocate the artists' private parts to their foreheads. Because the show is definitely on. Very on.” Kongolandsbyen jobber med store parametre og store overskrifter – som folkeslag, rasisme før og nå, og massenes bevegelse. Jeg synes Sigurd, gjennom sin tilnærming, berører andre aspekter som er interessante i denne sammenhengen– han beveger seg inn på, og skaper kontakt med, enkeltmenneskene.

Men er det ikke kunstens oppgave å pirke i noe, og slik kanskje berøre eller røre opp noe ubehagelig? Og er det ikke vi, som publikum, medborgere og medmennesker, som har det etiske ansvaret for debatten og reaksjonene som kunsten skaper – både i det offentlige rom og i møte med hverandre som enkeltmennesker? Jeg vet altså ikke om jeg synes det er bra eller dårlig at vi som publikum føler på at Fadlabi og Cuzner burde tatt mer ansvar for den debatten de satte i gang. Er det ikke heller vi, som publikum, som burde gå i oss selv?

JK: Det er jo ikke i kunstsfæren at politiske vedtak fattes. Kunsten kan likevel, gjennom estetisering av problemer, skape nye dimensjoner som kan gi nye tanker og ideer, og slik føre debatten videre. Det synes jeg både Kongolandsbyen og ”I am looking at you..” gjør.

SJH: Jeg tenker vi kan ha to tanker i hodet samtidig. På den ene siden – ja, kunsten skal stikke og pirke i temaer som er ekle, som provoserer og engasjerer. Og nei, det er ikke kunstens ansvar å skulle rydde opp i feiltolkninger, eller at avisene trekker ut enkeltdetaljer og lager sensasjonsnyheter ut av dem.

– På den andre siden er kunstnere også mennesker. Vi er en del av menneskeheten, og har et ansvar for våre medmennesker, enten de bor i Uganda, Oslo, eller Kautokeino. Skal vi kunstnere sette oss på vår høye hest, og ikke ta konsekvensene av våre kunstneriske stunt? Vi kan ikke forkaste etikken selv om vi pirker i det som er vanskelig.

Hvor går prosjektet deres videre? Kommer Norgeslandsbyen til å dukke opp noen andre steder i år?

JK: ”I am looking at you..” blir presentert på Dansefestival Barents til høsten, men vi vet enda ikke hvordan Sigurd vil velge å gjøre dette. Noen hemmeligheter må vi jo ha.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no