S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Aksel Tollåli – 18. september 2020

En litt for lang Ultima-åpning

Åpningskonsert Ultima 2020, Kanonhallen. Det Norske Solistkor, dirigent Grete Pedersen og danser Moo Gyung Kim i verket Research Into the Archipelago av Birgitta Muntendorf og Stephanie Thiersch.


Publisert
18. september 2020
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Kritikk Musikk

Åpningskonsert, Ultima-festivalen Kanonhallen, 10. september 2020

George Lewis Tine Thing Helseth – trompet Ensemble Allegria Det Norske Solistkor Grete Pedersen – dirigent Moo Gyung Kim – danser

George Lewis: Åpningstale (video)

Brigitta Muntendorf & Stephanie Thiersch: Research Into the Archipelago (2020, WP) Det Norske Solistkor, danser, elektronikk

Ørjan Matre: Trompeten, Nachts und Untergang (2020, WP) Tine Thing Helseth – trompet Det Norske Solistkor

– pause –

Nils Henrik Asheim: Muohta (2017) Det Norske Solistkor & Ensemble Allegria

OEIN, La Paz & PHØNIX16, Berlin & Philipp Hartmann, Hamburg: From the 84 Days (2020, WP) Kortfilmversjon


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/en-litt-for-lang-ultima-apning/
Facebook

Åpningen på årets Ultima-festival kunne blant annet skilte med to urpremierer med Det Norske Solistkor og en filmvisning. Programmet var interessant, men i overkant langt, skriver Aksel Tollåli.

Koronapandemien har satt sine spor, også i samtidsmusikkverden. På vei inn til åpningen av årets Ultima-festival ble det i tillegg til de mer sedvanlige sjampanjeglassene delt ut knalloransje munnbind med Ultima-trykk. Åpningsprogrammet – i likhet med store deler av festivalen – har også blitt endret betraktelig de siste månedene. Men selv om mye av det som ble presentert på åpningskonserten var bra, hadde det også blitt tatt i litt for mye. Konserten var rett og slett altfor lang.

Festtaler versus virkeligheten Festivalen ble åpnet av komponisten, trombonisten og musikkviteren George Lewis, i en forhåndsinnspilt video fra New York. I åpningstalen snakket han blant annet om Black Lives Matter-protestene som har preget USA og verden generelt, og hvilke følger det må få for samtidsmusikken. Han snakket om en «kreolisering» av samtidsmusikken – at innflytelser fra hele verden, ikke bare en europeisk kunstmusikktradisjon, må bli inkludert – og om behovet for økt mangfold i de komponistene og musikerne som blir spilt og får spille på konsertscener rundt om i verden.

Det er lett å si seg enig i Lewis’ poenger, men til å ha blitt innledet med en slik tale, var musikken på åpningskonserten overveldende hvit og europeisk. Hvite (mannlige) europeeres dominans innen kunstmusikken generelt og samtidsmusikken spesielt er ingen ny problemstilling, men med de siste måneders verdensomspennende protester har dette kommet ekstra på dagsordenen. I det øvrige programmet finnes flere eksempler på at Ultima har tatt til seg Lewis’ oppfordringer om et mer mangfoldig samtidsmusikkliv, men det er fortsatt en lang vei igjen å gå.

Korkoreografi og trompet Flere ganger i løpet av åpningskonserten ble det påpekt at årets festival ikke ble helt som planlagt. Det første verket på konserten – komponist Brigitta Muntendorf og koreograf Stephanie Tiersch’ Research into the Archipelago – var et eksempel på nettopp dette. Verket var et utdrag fra et større verk, Archipelago, som egentlig skulle ha urpremiere på årets festival. Den premieren er nå utsatt til neste års Ultima. Med Archipelago har Mundendorf og Thiersch som mål å skape nye måter å utforske samspillet mellom musikk og bevegelse, med dansere, musikere og en spesialbygd scene. På utdragene som ble presentert på åpningen, hadde Solistkoret med seg danser Moo Gyung Kim.

I Research into the Archipelago dannet rop, hikst og stønn fra koret rytmiske nettverk. I tillegg utførte koret presise bevegelser til utropene, slik at de selv inntok en slags skulpturell dimensjon. Mens koret sang, danset Kim seg inn og ut mellom radene, tidvis av scenen og ned på gulvet, med brå, rykkvise bevegelser, som om han stadig ble holdt nede eller tilbake og bare unntaksvis klarte å bryte fri. Etter hvert kom det til toner som flettet seg inn i de rytmiske ropene til koret, med nærmest meditativ effekt. Archipelago er ikke ferdig ennå – som ble veldig tydelig i den litt for brå slutten – men i disse utdragene klarte Muntendorf og Thiersch å føre musikk og bevegelse sammen på en måte jeg ikke har opplevd før. Denne typen bevegelse til musikk kan fort oppleves som unødvendig staffasje, men her var det en helt sentral del av selve verket.

Konserten fortsatte med enda et nytt verk, Ørjan Matres Trompeten, Nachts und Untergang, en konsert for trompet og kor, med tekster av den den østerrikske ekspresjonisten Georg Trakl. Stykket åpnet med solist Tine Thing Helseth spillende nærmest mahlerske trompetsignaler ute i foajeen. Koret vekslet mellom rytmiske ostinater og en mer lyrisk, tidvis i overkant sentimental tonesetting av Trakls dikt. Mahler gjorde seg også gjeldende videre i verket, spesielt i harmonikken og den langsomt lyriske korstemmen i andre sats. Jeg klarte dog ikke alltid å få grepet om hvordan Helseths tidvis veldig virtuose trompetspill relaterte seg til koret.

Tine Thing Helseth i Trompeten, Nachts und Untergang av Ørjan Matre. Åpningskonsert Ultima 2020, Kanonhallen

Et gjennomgående problem i verket var det jeg oppfattet som en motvilje fra Matres side til å utfordre eller sette spørsmålstegn ved Trakl-tekstene. Alt for ofte ble teksten presentert i et én-til-én-forhold til musikken, og jeg ønsket at Matre ville gå dypere inn i materien. Spesielt i siste sats, «Untergang» («Undergang» i Jon Fosses norske gjendiktning), var tonesettingen frustrerende teksttro, med klokkeklang når teksten nevnte klingende bymurer og rolig duvende musikk til teksten «under eiker gyngar vi i sølvbåt». Teksten er så rik og med så mange lag, at når bare overflaten ble pirket borti, ble resultatet frustrerende simplistisk.

Trompeten, Nachts und Untergang er ikke uten kvaliteter. Plystringen og den mer instrumentale stemmebruken som innledet andre sats, «Nachts» («Om natta»), var særdeles effektfull, og melodien som raste gjennom koret i begynnelsen av tredje sats, delikat ornamentert av Helseth, fikk fram potensialet i et verk med denne typen ensembledynamikk. Likevel savnet jeg en bedre utnyttelse og utfordring av forholdet mellom kor og solist, og en mer inngående tekstbehandling. Kanskje vil stykket ta mer form og fremstå mer overbevisende når det har fått noen flere fremførelser på baken, men etter urfremførelsen var mitt inntrykk at solist og kor ikke hadde nok med hverandre å gjøre.

Hundebjeff og koronadokumentar Etter pause kom det siste av de tre korverkene på åpningskonserten – Nils Henrik Asheims Muohta fra 2017 – der Solistkoret fikk selskap av strykeorkesteret Ensemble Allegria. Tittelen kommer fra det nordsamiske ordet for «snø» og i løpet av 18 korte satser, tar Asheim for seg like mange samiske ord for forskjellige typer snø. I verket evner Asheim å utnytte både de lydlige kvalitetene i ordene, samtidig som han på imponerende vis får brukt strykeinstrumentenes og stemmens assosiative egenskaper. Flere av satsene nærmer seg det rent illustrative, der de etterlikner gjenkjennbare fenomener, som dryppende vann i satsen «sievlla» («snø som er fuktig helt til marken, så man synker i den») og hoiing og bjeffing i «soavdnji» («det første ski- og sledeføret»). Til tross for at de korte satsene i all hovedsak utforsker én musikalsk idé, så skapes det et en slags encyklopedisk helhet, en lydliggjøring av sentrale begreper i en kultur der snøen spiller en så stor rolle.

Etter Muohta kom siste post på programmet: premierefremvisningen av kortversjonen av den tyske regissøren Philipp Hartmanns From the 84 Days, en film om det bolivianske orkesteret OEIN – Orquestra Experimental de Instrumentos Nativos – et eksperimentelt orkester der musikerne spiller på urfolksinstrumenter. De var i Berlin for å delta på en festival i midten av mars i år, men etter at både Tyskland og Bolivia innførte koronarestriksjoner, satt de fast og måtte tilbringe de neste 84 dagene på et slott i nærheten. Filmen er et viktig innblikk i en ekstraordinær situasjon, og den fullstendige versjonen vil nok være særdeles severdig. Likevel var jeg usikker på om den trengte å være med på denne konserten.

Etter flere måneder med kulturtørke, var det fint å se at det i det hele tatt ble en Ultimafestival i år. Åpningskonserten bar riktignok preg av at de opprinnelige planene ikke var gjennomførbare og at et nytt program raskt måtte på plass. Det var et interessant program som ble landet på til slutt, og det faktum at det i det hele tatt var pause var lettere sensasjonelt. Men til tross for mye spennende musikk og en interessant film, var det rent lengdemessig litt i overkant.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no