Foto: Erik Dæhlin

En konsert om et hus

Erik Dæhlin og Frank Havrøys forestilling er full av sterke virkemidler og artige påfunn, men kun tidvis er det noe som virkelig står på spill

Midt i et villastrøk på Oslos vestligste vestkant, halvveis gjemt mellom tujaer og epletrær, et steinkast fra kommunegrensen til Bærum, ligger Lilleaker Folkets Hus. I dag er det lite ved Lilleaker som minner om strøkets fortid som arbeidersamfunn, men huset har en stolt historie som samlingspunkt for det som tidligere var en rød enklave i et hav av blått. Med dette som bakgrunn, innbød Erik Dæhlin og Frank Havrøy til en forestilling om arbeiderbevegelsen, om Lilleaker og mer spesifikt om Lilleaker Folkets Hus.

Arbeidersang og biomekanikk
Forestillingen, med det nokså provisorisk-lydende navnet Arbeidstittel: Lilleaker Folkets Hus, var del av Dæhlins kunstneriske utviklingsarbeid Shared Spaces ved Norges musikkhøgskole. Prosjektet står et sted i krysningen mellom musikalsk kompositorisk praksis og «strategier fra den moderne scenekunsten», og forestillingen bar vel så mye preg av teater og dans som av musikk. Som tittelen skulle tilsi, var dette i stor grad en forestilling om Lilleaker Folkets Hus. Huset fungerte både som geografisk forankring og som ideologisk og arkitektonisk ramme, men også som springbrett og utgangspunkt for flere av de til sammen ti scenene, en slags rød tråd. Ett av de mest eksplisitte eksemplene på dette var da «Internasjonalen» ble spilt av fiolinist Ole-Henrik Moe jr, i et særdeles sjarmerende innslag. Fremførelsen var en gjenskapelse – i det minste et forsøk på en gjenskapelse – av Moes egen, ganske så nervøse fremførelse av «Internasjonalen» 1. mai 1976 på nettopp Lilleaker Folkets Hus. Det var hans første spillejobb, han var 10 år og fikk 20 kroner og et rundstykke med gulost som honorar.

Forestillingen åpnet på tunet utenfor med en velkomsttale ved Frank Havrøy – basert på en tale i et kabaret-program utgitt av Arbeidernes Opplysningsforbund – og en lydlig flaggheising: Utkledt som noe som liknet en rødhåret utgave av monsteret fra den klassiske skrekkfilmen Den sorte lagune heiste Dæhlin en høyttaler opp i flaggstangen. Ut fra høyttaleren strømmet en sterkt bearbeidet versjon av «Seieren følger våre faner». Utkledningen kom også igjen i neste scene, nå inne i storsalen: det første av tre «bidrag til kabaretprogrammet» ført i pennen av Dorian Red, alias Arne Paasche Aasen. Dette første bidraget – en vise ved navn «Det private initiativ», sunget på melodien til «Pål sine høner» – kom i form av en video av Dæhlin og Havrøy, der de ikledt røde kostymer sang mens de spratt rundt med bevegelser inspirert av Vsevolod Meyerholds biomekaniske etyder. Det ble stadig mer klart hva kveldens røde tråd – eller for den saks skyld røde troll – var for noe.

Allerede i forhåndsmaterialet ble det definert en skarp kontrast mellom det å tilhøre arbeiderbevegelsen og det å stå utenfor. Motsetningen mellom etablert kunst og kunstmusikk, og arbeidersanger, var betegnende for hele forestillingen; Havrøys tilhørighet til Lilleaker og bakgrunn i arbeiderbevegelsen, og Dæhlins bakgrunn som utenforstående, var alltid til stede. Selv om både Dæhlin og Havrøy har bakgrunn i kunstmusikken som henholdsvis komponist og sanger, var det Dæhlin som fremsto som kunstmusikkens representant. Dette var motsetninger som til stadighet ble kombinert og ofte blødde over i hverandre, med en tidvis svimlende mengde musikalske, teatralske og koreografiske referanser og innfallsvinkler. I scenen «Rom(me)», ble resonanstoner fra selve huset og improvisasjon av Moe og akkordeonist Andreas Borregaard blandet sammen med opptak av intervjuer gjort med folk med tilknytning til Lilleaker og Lilleaker Folkets Hus.

Et forsøk på satire
I deler av forestillingen kunne man merke en viss satirisk brodd mot dagens arbeiderbevegelse. Scenen «Vi bygger landet» viste en video av Sosialistisk kor i Oslo som sang nettopp denne arbeidersangen. Fremførelsen ble bivånet av et par rikinger i grisemaske som satt og skålte i sjampanje, og utover i sangen ble det klart at disse grisemaske-bekledte figurene styrte dirigenten som en marionett. Det ble smurt tykt på med virkemidler, og videoen i seg var overtydelig og på grensen til plump. Ikke at det var noe galt i det, men groteskeriene føltes ufullendte. Videoen klarte likevel å kaste en uhyggelig skygge over scenene før og etter: I den foregående scenen – intervjuene og improvisasjonene i «Rom(me)» – snakket flere av intervjuobjektene nettopp om kinodriften som foregikk på Folkets Hus. At den påfølgende kinofilmen så skulle forestille hvordan arbeiderbevegelsens musikalske fortropp egentlig er styrt av ondsinnede, grisemaskerte rikinger, gav en viss bismak til det som først hadde blitt oppfattet som hyggelige barndomsminner. Skyggen falt også over neste scene, «Høvding», der Havrøy fremførte en tekst om sin egen bestefar og hans rolle som støttende mann til en stadig mer fremgangsrik kone og tiden etter hennes død. Både bestefaren og kona, stortingsrepresentanten Haldis Havrøy (Ap), var sentrale skikkelser i arbeidermiljøet på Lilleaker. Det var en dypt personlig tekst, men i lys av den foregående scenen, ble den også en fortelling om en stadig mindre tilstedeværende arbeiderbevegelse i vår tid.

Bildet av arbeiderbevegelsen som ble tegnet opp i løpet av Arbeidstittel: Lilleaker Folkets Hus var først og fremst et historisk bilde. Et bilde av en stor og stolt bevegelse med sin egen tekstlige og musikalske tradisjon. De gangene samtiden fikk slippe til, var det en alt mer broket fremstilling. Dæhlins tilnærming til arbeidersangene virket først og fremst å være å behandle dem som lydlige objekter og ikke som sanger med et historisk, ideologisk eller tekstlig innhold. Forestillingen var fragmentarisk satt sammen, men blikket var alltid festet på arbeiderbevegelsen og Folkets Hus på Lilleaker. Det historiske perspektivet var fint nok i seg selv, men først når samtidens arbeiderbevegelse kom under lupen, ble forestillingen mer enn omarrangerte kabaretviser og arbeidersanger, og man fikk man følelsen av at noe var på spill. Forestillingen var preget av artige påfunn, men den manglet jevnt over litt brodd. Rent musikalsk var det lite å utsette; musikerne spilte det de skulle, men musikken var underordnet de performative og sceniske delene av forestillingen.

Motsetningen mellom Dæhlins utenforskap og Havrøys tilhørighet, mellom «seriøs kunst» og arbeiderkultur var alltid til stede. Denne motsetningen oppnådde muligvis noe som kan betegnes som en apoteose i siste scene, «Fem arbeidersanger». Dæhlin og Havrøy, ikledt røde trollkostymer, sang korte arbeidersangstrofer, med bevegelser hentet både fra biomekanikk og det tidlige 1900-tallets linjegymnastikk. Nummeret oppsummerte nærmest hele forestillingen, fra det humoristisk absurde til arbeidersangenes ektefølte alvor, iblandet Dæhlins kunstmusikalske tilnærming og tematisering av fellesskap. Nummeret fikk en uplanlagt avslutning da strømmen plutselig gikk. Poetisk nok fikk Dæhlin og Havrøys kombinasjon av arbeiderbevegelse og kunstmusikk ikke noen lekkert avrundet slutt. I stedet ble det hele bare hengende i luften, der inne i Lilleaker Folkets Hus.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER