En kabaret om grunnloven og integrering

Det gule programmet med tegninger på som leveres ut i døra, er fylt med tekst. Rød skrift på gul bakgrunn er vanskelig å lese i dunkel belysning. Etter litt strev leser jeg: ”I 2013 reiste Jenny, Jussi og Aleksander til mottakssentre, voksenopplæring og kultursentre i Nord-Norge. Målet med ekspedisjonen var todelt: Å møte andre innvandrere gjennom dans og improvisasjon, og å gi et aktivitetstilbud til personer med begrenset aktivitetstilgang”.

Med dette som utgangspunkt har trioen laget det de kaller en integrerende grunnlovsjubileumskabaret.

Inviteres inn Anslaget i Graceland gjør meg forventningsfull. Jeg lar meg forføre av sexy trommerytmer, en søt svenske i gul kjole og en glad finne i kvitskjorta som tar i mot publikum. Smilende deler de ut drinker i høye glass og ønsker oss velkommen til å ta plass hvor vi vil i det rektangulære scenerommet. Stolradene er plassert i lange rekker med trommesettet som en trone i enden og gir meg opplevelsen av å tre inn i en hall, i et ærverdig, eidsvollsk univers. Scenograf Ingvill Fossheim har laget flere delikate tepper som henger som gjennomsiktige skjold fra taket. Ser man nøye etter skimter man noe som ligner kart eller landområder preget inn i stoffet. Sammen med det finstemte,varme lysdesignet gjør dette rommet innbydende i all sin enkelhet.

Charleston, swing, twist… Vi gis sammenfiltrede smakebiter av dansestiler i et upolert samspill mellom de to danserne; Jenny Svensson og Jussi Salminen. Det er smårått, bredbeint og lekent. Kroppene, bevegelsesmaterialet og rytmen er utrolig forskjellig hos de to, og denne forskjelligheten understrekes med fandeninvolskhet i øyet og grovhet i uttrykket hos begge utøverne. Sekvensene flyter over i et mer modernistisk danseuttrykk; hender som sklir over hoder, skuldre som beveger ryggtavler.

Føleri-fellen Her mister utøverne, til tross for sine kontrastfylte utgangspunkt, kontakten seg imellom. Kontaktimprovisasjonens problem er at den ikke fornyes. Dansere og kompanier som bruker denne metoden som form, har en lei tendens til å kopiere og gjenta seg selv. I Graceland faller den intense åpningssekvensen i energi, og jeg sitter med en opplevelse av at danserne har havnet i den moderne dansens følerifelle. Det gir meg som publikummer en flau følelse i magen.

Bruddstykker Det varer imidlertid ikke så altfor lenge. Graceland byr på mer: Det handler om integrering. Om å passe inn. Om du og æ. Æ og du, forteller Salminen. Han tar oss med tilbake til den aller første skoledagen, til forventninger om det ukjente, til nye vennskap og mestringer. Fortellinga skifter retning, mot den aller første opplevelsen av å holde noen utenfor og om voldelig mobbing, vist i en ubehagelig duo til urolige trommer. Senere, erkjennelsen som kommer som et mareritt. Om vi vil, kan vi skimte oss selv fra den gang vi forsto at livet som førsteklassing ikke kom til å vare evig. Den gang barndommen ble avslørt som et kapittel i en lengre historie.

Videre fraktes vi fra Elvis' Heartbreak Hotel, via kåtskap og vennskap, til et ark med en håndtegning som sendes rundt til publikum. Arket viser flukten til en asylsøker trioen har møtt, gjort om til en tegneserie. Han har tegna avskjeden med moren sin i hjemlandet og flukten gjennom Europa før han endte opp på et mottakssenter i Norge.

Publikums møte med dette dokumentariske vitnesbyrdet forstyrres dessverre av en dell'arte-inspirert mime over fortellingen. Jeg ville heller ha blitt bedre kjent med mannen bak tegneserien. Hvorfor har han valgt å kommunisere sitt livs antakelig mest opprivende hendelse som en tegneserie? Hvor er han i dag? Hva gjør han? Lever moren hans?

Eksplosivt – kjølig Jeg blir nysgjerrig av alle bruddstykkene jeg introduseres for. Svensson tar over og forteller en annen fortelling. Om reisen til asylmottaket på Finnsnes, der enslige mindreårige asylsøkere går på sovemedisin for å takle sine egne tanker om natta. Piller som gjør dem sløve om dagen. Alle de unge mennene har fått endelig avslag på sine søknader om opphold i Norge.

Silkeskjorter i pastellfarger løftes ut av en ryggsekk. Hver og en som symbol på et ungt liv som er satt på vent. Ermene knyttes sammen og skjortene danner lange lenker som henges opp i taket på tvers av scenegulvet. De blir hengende som hodeløse falne. Et sterkt bilde, men mulighetene i dette visuelle virkemidlet tas ikke videre.

Svensson og Salminen er to solide utøvere med blikk for det morsomme og underfundige, hver på sin helt særegne måte. Salminen har en eksplosiv energi i uttrykket sitt. Blikket har retning. Kroppen behersker både de myke og de hardere sekvensene i forestillinga. Generelt er Salminen mer kantete i sitt uttrykk enn Svensson, som har en mer avbalansert og kjølig energi. Dette er en spennende kontrast som dessverre ikke utnyttes til fulle når kroppene presses inn i samme dansestil. De friere, mer humoristiske sekvensene, derimot, har en letthet i seg som kler to så umake partnere.

Musiker Kostopuolos spiller en stor rolle i Graceland, selv om hans plass på tronen i enden av scenerommet ikke fravikes. Det er nerve i musikken og villskap hos musikeren, og det løfter denne forestillinga. Musikken, i tillegg til å være seg selv verdt, har en samlende og styrkende effekt på alle løsrevne sekvenser. Graceland kunne ikke vært Kostopuolos foruten. Det er befriende med renheten i det musikalske uttrykket der så mange forestillinger sverger til mer fortettede lydbilder.

Vi og dem Tittelen Graceland gir meg assosiasjoner til berømmelse, mystikk, fester og leven. Det er et sted for de utvalgte. Ordspillet som oppstår i forhold til forestillingas kontekst er genial; verdige Norge; det forjettede land. Også det et sted for de heldige få.

Tema i Graceland er et av de viktigste vi står overfor i verden i dag. Utøvernes egen bakgrunn gir mulighetene for en absurd inngang i problematikken. Men programteksten lover mye som forestillinga dessverre ikke følger opp. Og det er kanskje ikke så rart når forestillinga varer knappe 40 minutter?

Jeg er sikker på at mottakssentrene, voksenopplæringene og kultursentrene som trioen har besøkt, rommer langt flere fortellinger og skjebner enn det vi møter på en god halvtime i Graceland. Disse stemmene hadde fortjent at vi ga dem mer av vår tid.

Slik Graceland framstår idag, tenker den ikke ferdig tanken omkring den illegale kontra den ressursterke innvandreren, tar ikke godt nok tak i spørsmålet om jevnbyrdighet. Graceland skraper litt tilfeldig i et brennaktuelt tema, men løfter ikke opp tilstrekkelig mange av våre medmennesker som sitter og kaster bort år av sin ungdom på å vente. Asylsøkerne vi fortelles om forblir i tredje person flertall og fremstår kun glimtvis som enkeltmennesker. I hovedsak ikles de offerrollen i denne forestillinga, og skillet mellom oss og dem rikkes ikke.