En identitet i det fjerne

Det første som slår meg idet jeg går inn i Avant Gardens black box, er hvor striglet og stramt scenerommet fremstår. Den lille, svarte scenen er ribbet for rekvisitter – snarere er det lyskasterne (48 i tallet) som i seg selv utgjør det sceniske, og estetiske, elementet. Lysdesigner og scenograf Chrisander Brun har plassert dem lavt under taket i en horisontal rekke langs veggene slik at de lyser inn mot, og danner en ramme rundt, den enslige danseren. Under lyskasterne henger en remse med gjennomsiktig plast som når ned til gulvet. Det gir et dunkelt, industrielt preg. Det er også noe futuristisk over danseren, der han står i sentrum av lyskasterne ikledd en tettsittende, neongrønn tights og singlet mens pannen hans er malt med sølvfarge.

Scenisk helhet Stram skal også dansen vise seg å være. Myhr viser gjennomgående god kroppsbeherskelse og beveger seg med en presisjon som gir styrke til hver bevegelse. Bevegelsene er ofte raske og korte, som sammen med Myhrs tydelige formspråk er med på å bygge opp spenning og stringens. Her dveles det aldri for lenge ved hver enkelt sekvens, dansens forløp fremstår sømløst samtidig som den er svært dynamisk. I begynnelsen av forestillingen skildres noe som ligner et individs prøvende møte med en ukjent verden, hvorpå Myhr, gjennom kroppen sin, formidler øyeblikk preget av frykt, usikkerhet, besluttsomhet, nysgjerrighet og resignasjon. Mange av sekvensene er eskalerende i formen, for eksempel beveger danseren seg taktfast til hele kroppen dirrer, eller han hiver brystkassen frem og tilbake – først bølgende, etter hvert nærmest manisk.

Det som imidlertid imponerer mest er det fine, presise samspillet mellom forestillingens enkeltelementer bevegelse, lyd og lys. I tillegg til det kroppslige nærværet vi ser på scenen, løper Chrisander Bruns lysdesign langs sceneveggene til den avspilte lydenlyden av Bendik Giskes eggende saksofon. Det er som om alle disse uttrykkene smelter sammen til ett felles helhetlig narrativ, uten at forestillingen virker endimensjonal av den grunn. Elementene, som også virker sterke og gjennomarbeidede hver for seg, sidestilles på samme måte som man ofte kan se i eksempelvis koreograf Ingri Fiksdals arbeider.

Forvirrende tekstlige forankringer Jeg opplever at I det fjerne, Troja kan tolkes relativt fritt, og at forestillingen assosierer til nokså generelle følelser og tilstander. Forestillingens tittel og programtekst derimot, er til sammenligning påfallende spesifikke i sin ordlyd og beskrivelse. I tillegg til at programteksten forfekter et tydelig kjønnsperspektiv, refereres det til den greske antikken. En del av teksten tar endog form som et dikt:

Som et gresk kor/vil jeg la kroppen min/ta igjen/messe ut/ordet/La det bølge/riste/kaste/skylle ut/og rett før/det forsvinner/ta det tilbake:

FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI FEMI

Det fremkommer også at forestillingen er inspirert av «de storslåtte skjebnene i greske tragedier». Det er imidlertid litt uklart for meg hvilken rolle den greske tragedien, eller Troja, spiller i forestillingen. Muligens føler personaen på scenen seg som en flyktig versjon av en trojansk hest i sin dragning mellom det maskuline og det feminine, eller kanskje skal hans møte med seg selv og omverdenen sees som en slags personlig odyssé. Kan hende identifiserer han seg med den mytologiske Akilles, som på utpreget maskulint krigervis svingte sverdet mot trojanerne samtidig som han skal ha hatt mannlige elskere. Uansett, selv om narrativet godt kan tolkes både skjebnesvangert og tragisk, synes koblingen til den greske tragedien utover dette noe vag.

Større tolkningsrom På samme måte virker det som om det, gjennom tekstmaterialet, er forsøkt å ramme inn forestillingen i et nokså polarisert kjønnsperspektiv i form av en dragkamp mellom maskuline og feminine uttrykk. Hadde jeg som betrakter unnlatt å lese programteksten på forhånd, tror jeg ikke at jeg ville ha plukket opp noen utpreget kjønnstematikk overhode. Innholdet som formidles oppleves abstrakt nok til at hver enkelt publikummer langt på vei kan tolke det i forskjellige retninger basert på egne erfaringer. Danserens kjønn og kjønnsuttrykk, der han står med både stram, avslørende tights og feminin singlet, blir irrelevant. Jeg mener ikke derved å undergrave Myhrs egne opplevelser som grunnlag og inspirasjon for forestillingen. Likevel, i møte med publikum synes jeg I det fjerne, Troja fremstår mye romsligere enn det formidlingen av den kan synes å legge opp til. Så er det vel akkurat dét som er forestillingens egentlige budskap: å se individet fritt for kjønnsstereotypier.