En historie om mobbing

Mobbing er hovedtema i Espen Aukans aktualiserte gjendiktning er H. C. Andersens «stygge andunge». Men forestillingen er også en sjarmerende minimusikal for barn.

Espen Aukan har tidligere laget en sceneversjon av Snehvit for Brageteatret, og hans aktualiserte utgave av det gamle eventyret ble i 2010 nominert til Ibsenprisen. Denne gangen har han modernisert H. C. Andersens fortelling om andungen som ikke blir godtatt av de andre endene, men ertet og mobbet og plaget fordi han er så stygg. Helt til det til slutt viser seg at han egentlig er en svane.

I sin dramatisering har Espen Aukan tonet ned realismen i svanemotivet: mens det i H. C. Andersens dyreverden ikke er noen kontakt over artsgrensene, ender svanen Lille Gakk her med å bli godtatt av sine andesøstre. I stykket er dessuten katten Lillepus og hunden Laffen bestekompiser, de har til og med eget rockeband, det er de to i samspill som hjelper Lille Gakk på rett vei, og i sluttscenen blir de også venner med hele andefamilien. Med andre ord er avstanden kort mellom dyr og mennesker, hvilket understrekes effektivt av Christina Lohres morsomme kostymer.

I Espen Aukans tolkning blir Den stygge andungen hovedsakelig en historie om mobbing , denne gangen ikke på skolen, men i familien. De to litt eldre søstrene til Lille Gakk er hele tiden ute etter ham, antakelig fordi han er gutt og dermed annerledes. Andemor er altfor opptatt av å engste seg over reelle og innbilte farer til å se hva som foregår, og hjelpen kommer fra uventet hold: det er takket være Lillepus og Laffen at Lille Gakk til slutt ikke bare får tro på seg selv, men attpåtil lærer å svare med de tre magiske ordene «- og så da?» når søstrene roper «styggen» eller «tjukkebollafeiten» etter ham. Og dermed får Lille Gakk endelig bli seg selv fullt og helt. Ikke nok med det, han overgår til og med moren og søstrene, for han kan jo fly!

Gutten blir dermed fysisk overlegen familiens kvinner. På den andre siden er det ingen tvil om at Lillepus som hunnkatt er mange ganger skarpere enn sin ustabile forbundsfelle Laffen som går i terapi for å bl kvitt sitt maskuline jaktinsinkt. Og dermed har Espen Aukan på sett og vis gjenopprettet kjønnsbalansen!

Forestillingen starter med en stemningsfull ouverture der velplasserte musikalske andekvekk slår an tonen. Per Christian Revholt har komponert musikken, og de mange sangnumrene gjør at Den stygge andungen er blitt en slags minimusikal for barn. Bortsett fra at de unge skuespillernes diksjon ikke er helt på høyden når de begynner å synge, fungerer det bra, innslagene har sjarm og humor og driver handlingen fram.

Mangelfull diksjon er ofte et problem i oppsetninger med utenlandsk regissør, men selv om Tony Totino er kanadier, har han bodd så lenge i Norge at han nok er velkjent med norsk artikulasjon, og kjenner dens betydning. Men har en også verdensmester i teatersport, og det kan kanskje forklare at han i de sprelske sangnumrene legger større vekt på det fysiske enn på det verbale uttrykket. Men skuespillerne spiller med smittende humør, og Den stygge andungen er blitt en sjarmerende forestilling som også kan mane til litt ettertanke.