Kunstnerskap

Tirsdag 5. februar offentliggjorde Kulturrådet at de gjør endringer i basisfinansieringsordningen for fri scenekunst. Det er en ordning som har vært gjenstand for stor debatt, og det toppet seg i november da det viste seg at Rådet hadde sett bort fra de faglige utvalgenes innstilling. Etter at utvalgene hadde kommet med sine tilrådninger fikk Kulturfondet bevilget nye midler over statsbudsjettet for 2019 fra Kulturdepartementet. Disse valgte Rådet å bevilge i rådsmøtet uten at det forelå en tilrådning fra de faglige utvalgene. I praksis betydde dette at Jo Strømgren Kompani ble reddet av kulturministeren, og det viste hvilke problemer som ligger i ideen om basisfinansiering og såkalt langsiktighet når det nødvendigvis finnes begrensninger i ordningen. Spørsmålet blir hvordan kompaniene som søker ordningen skal forholde seg til at langsiktighet innebærer begrensning.

Endringer I de nye endringene heter det at Kulturrådet skal gå vekk fra den såkalte 12-årsregelen. Dette har vært et av de store stridstemaene knyttet til ordningen. 12-årsregelen har innebåret at ingen kompanier kan motta støtte i mer enn 12 år. Den ble innført på anbefaling fra Telemarksforsking sin evaluering av ordningen fra 2012. Hovedgrunnen til denne anbefalingen var å tydeliggjøre at basisfinansiering var en midlertidig ordning, og at langsiktighet dermed var å forstå innenfor noen tydelige grenser. Samtidig ble det sånn at det skulle veldig mye til før et kompani som hadde kommet inn på ordningen falt ut av den igjen. Derfor ble de 12 årene å forstå som et tak, selv om ingen egentlig rakk å nå taket. I den nye evalueringsrapporten fra 2018 gikk Telemarksforsking bort fra sin opprinnelige anbefaling, og foreslo nå å fjerne regelen. I forrige søknadsrunde tilrådte også de faglige utvalgene i dans og teater videre støtte til Verdensteatret i to år til tross for at de har mottatt støtte i 12 år allerede. Rådet bevilget også videre støtte til Jo Strømgren Kompani, et kompani som har en annen økonomisk situasjon, men som har vært på ordningen like lenge. Hverken de faglige utvalgene eller Rådet har dermed fulgt 12-årsregelen så veldig strengt.

Regelen, som har vært mer av en overordnet idé enn tildelingspraksis, skal nå altså fjernes på ordentlig. Det er nok lurt all den tid den bare har ført til rot og irritasjon. Samtidig er det ikke meningen at de som får basisfinansiering skal få penger i all fremtid. I evalueringsrapporten fra 2018 foreslås det at det skal være lettere å falle av ordningen og lettere for nye kompanier å komme på. I de endringene som ble offentliggjort i går heter det at man kan søke for opptil fem år av gangen, tidligere har grensen vært fire år, men de ser for seg at flere skal få for kortere perioder. Sånn som jeg leser det vil det bety at det vil være vanskeligere for kompanier som Jo Strømgren Kompani å fortsette som tilskuddsmottaker på denne ordningen frem til pensjonsalder.

Kunstnerskap Ordningen skal også skifte navn. Nå skal det hete Fri scenekunst – kunstnerskap. Jeg lurer litt på hva det betyr. Kunstnerskap finnes ikke i bokmåls- eller nynorskordboka. Ifølge Norsk Akademis Ordbok (NAOB) er begrepet svært sjeldent, og betyr enten kunstnerisk fremførelse eller en kunstners totale produksjon. De trekker faktisk også frem at det særlig gjelder billedkunstnere, men det kan vi kanskje tillegge en konservativ kunst- og kunstnerforståelse. Det som er interessant med at begrepet knyttes til billedkunsten er at kunstnerskap forstås som uttrykket og produksjonen til én kunstner, mens det i denne ordningen nettopp er viktig at det er snakk om kollektiv produksjon, ikke (bare) enkeltkunstneres arbeid. En annen ting er at kunstnerskap må knyttes til et helhetlig arbeid over lang tid og nettopp motarbeider ideen om midlertidighet som jeg oppfatter at Kulturrådet vil trekke frem i endringene. Man har vel like fullt et kunstnerskap hvis man mottar prosjektstøtte?

Akilleshæl Kulturrådets tanke må være at kompanier som har kommet på et nivå i kunstnerskapet sitt skal få mulighet til mer langsiktig tenkning med mer penger over et visst tidsrom. For at kunstnere ikke skal gi opp det frie feltet, men fortsette å skape innenfor de rammene det frie feltet gir er det fantastisk at det finnes muligheter til å gjøre det. Vi kommer allikevel ikke bort fra at noe av det som gjør finansieringsordningen så god fort også blir dens akilleshæl. Ordningen gir kompanier mulighet til profesjonalisering. De kan ansette produsenter, turnere mer, øke egeninntjeningen, betale for lokalene og gi alle involverte ordnede lønnsforhold. Dette fører til at mange av kompaniene blir små institusjoner i sin egen rett. Når disse bedriftene er etablert, og det står folk på lønningslistene, er det ikke så lett å falle av ordningen fordi det betyr at noen må miste jobben og at de faste utgiftene som står i forhold til tildelingene ikke kan betales. Vi har fremdeles ikke fått besvart spørsmålet om hva som skjer etter basis.