Foto: Erik Berg. Scenografi og kostymedesign: Kleiva&Myrtvedt. Lysdesignar: Torkel Skjærven. Videodesignar: Boya Bøckman

En genuin live-opplevelse

Det essensielle i Lazarus er ikke historien, men den storslåtte helheten i det visuelle og musikalske, noe Det Norske Teatret er bedre på enn noen annen.

«Javel, men kva skjer eigentleg?», skal David Bowies assistent Coco Schwab ha spurt, etter å ha sittet i flere dager og lyttet til samtalene mellom Bowie og dramatiker Enda Walsh om skapingen av musikalen Lazarus.

Det samme spørsmålet gikk igjen i mylderet i foajeen på Det Norske Teatret etter onsdagens forestilling, uten at det så ut til å plage noen. Noe som kan være et tegn på modenhet hos et publikum som ellers er blitt foret med at alt skal ha mening og en umiddelbart synlig logisk sammenheng. Alternativt kan det kanskje ha med å gjøre at folk, tre år etter Bowies død, er sulteforet på noe annet enn mannens plater og Spotify-lister. Her får vi servert en genuin live-opplevelse. Det er lite som kan måle seg med det. Forutsatt at det holder en viss standard, selvfølgelig. Prosjektet er jo livsfarlig, og jeg må innrømme at jeg i dagene fram mot forestillingen kjempet med en skepsis som delvis skriver seg fra marerittaktige opplevelser med skuespillere som spiller at de synger, mens de prøver å se ut som og/eller bevege seg som en mellomting mellom Elvis Presley og Jon Bon Jovi. Eller David Bowie.

Ikkje av denne jord
På midten av 1970-tallet var David Bowie ifølge seg selv «ikkje av denne jord». Dette blir vi minnet om i Det Norske Teatrets fyldige programmateriale. Her lar teatret leserne selv gjette seg fram til hva det betyr, selv om det er relativt velkjent at fyren var helt ute på kokain og amfetamin, i en grad som fikk musikkmagasinet Record Mirror til å beskrive ham som «old vacuum-cleaner nose». I science fiction-filmen The Man Who Fell to Earth fra 1976, som Lazarus baserer seg på, trengte han ifølge seg selv ikke å spille. Han kunne bare gå rett inn og være den han var, en fjern fyr fra outer space. Seinere samme året rømte han, sammen med kompisen Iggy Pop, til Berlin for å kvitte seg med avhengigheten. Dette resulterte i en trilogi som i mine øyne utgjør selve hjertet i David Bowies produksjon: Low, Heroes og Lodger, tett fulgt av Scary monsters (and super creeps). Det var da jeg for alvor ble oppmerksom på ham, etter i første halvdel av 1970-tallet å ha badet i en suppe av politisk korrekt visesang og progrock.

Her vokser det jeg opplevde som selve lyden av den tida jeg levde i fram. Etter etterkrigstidens vekst, bekymringsløse entusiasme og framtidstro opplevde mange av oss at det var i ferd med å snu: Arbeidsløshet og rasisme i England. Forurensning langs Rhinen. Kald krig. Terrorisme, og ikke minst tidens dominerende kodeord: Fremmedgjøring. I de stilfulle lokalene til Hansa studios i Berlin, som Dagny Drage Kleiva og Olav Myrtvedts fine scenografi i Lazarus delvis er basert på, dyrket Bowie, produsent Tony Visconti, Brian Eno og ikke minst gitarist Robert Fripp, fram en trashy, skitten lyd. Tung, mørk, foruroligende og styggvakker.

Kunstnerisk kameleon
Bowie er kjent som en kunstnerisk kameleon, i stadig forandring. Om det skal fungere er du avhengig av å være i en slags permanent flytsone hvor du er i nær kontakt, både med deg selv og den tida du lever i. Det tror jeg ikke at han alltid var, noe som gjorde at jeg til tider falt av lasset og liksom glemte at han fantes. Derfor er det interessant at han i sine seinere arbeider på 2000-tallet, som Heathen, The Next Day og avslutningsalbumet Blackstar langt på vei tok opp tråden fra Berlin-årene. Og det er da også den lyden og de låtene som slår an tonen i Lazarus.

Hovedpersonen Thomas Jerome Newton/David Bowie (Joachim Rafaelsen) sitter, 40 år etter at han kom til jorda i filmen, isolert i en leilighet på toppen av en skyskraper omgitt av flimrende tv-skjermer og spritflasker. Assistenten hans Elly (Heidi Gjermundsen Broch) prøver fortvilt å være til nytte. Men det er ikke lett når hovedpersonens eneste ønske er å dø, noe han ikke er i stand til. Innimellom får han besøk av noen figurer som det er uklart hvorvidt finnes i virkeligheten eller bare er produkter av noe som foregår inne i ham. Han lever med andre ord i et konstant mareritt. Innimellom blir han satt fri og lander på det eneste stedet hvor han hører hjemme, ved mikrofonen. Han går hardt ut, med tittelsporet Lazarus fra Blackstar og It’s No Game fra Scary Monsters. Bandet, plassert bakerst bak et bobinett, låter overraskende tett og fint og ikke minst: tungt. Lyden er himmelsk. Rafaelsen synger fint, selv om han til dels både låter og ser litt ut som Bowie. Innimellom tar noen av gjestene seg av låtene, mens hovedpersonen danser en spastisk dødsdans.

Hvorfor er de der?
Det er ikke lett å dechiffrere alle disse figurenes tilstedeværelse; Hvorfor er de der? Hva er deres funksjon? Ja, hva skjer egentlig? Det eneste problemet med det er at jeg får følelsen av at det lates som om selve historien har større dybder enn den egentlig har, mens den kanskje egentlig bare fungerer som en nødvendig dramaturgisk ramme rundt en perlerekke med låter, som i seg selv har mer enn nok dybde. Regissør Anders T Andersen har tidligere vist, med blant annet Verdiløse menn, at han har grep om det rocka musikkteatret. Bedre enn med rent tekstteater, spør du meg.

Det essensielle i denne oppsetningen er den storslåtte helheten i det visuelle og musikalske, noe Det Norske Teatret er bedre på enn noen annen. Her er Boya Bøckmans overdådige, utrolig dynamiske videoarbeid, som han har fått utfolde over hele skalaen i tett samspill med den fysiske scenografien, uunnværlig.

Variabel framføring
Jeg nikker også anerkjennende til at Enda Walsh ikke har falt for fristelsen til å surfe lettvint på alle de mest kjente og kjære sangene. Et par av dem kan jeg knapt huske å ha hørt før. Kvaliteten på framføringene av en del av dem er variabel. Et gjennomgående trekk her er at låtene begynner bra, men at vokalistene ikke står distansen helt ut. Men på sitt beste synger de medrivende og personlig.

Noe av det fineste med forestillingen er publikums entusiasme, som åpenbart avspeiler en genuin kjærlighet til og lengsel etter sangene og kunstneren David Bowie. Det er vanlig å si at mennesker som dør etterlater seg et tomrom. Tomrommet etter David Bowie er stort og mangefasettert, og blir ikke mindre med åra.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER