Hedda Gabler. Foto: Thor Brødreskift. Scenograf og kostymedesigner: Milja Salovaara. Lysdesigner: Ola Bråten. Med: Stine Robin

En ganske vanlig dame

Hva er det med Hedda Gabler? Siden 1890 har kritikere og publikum stilt seg dette spøsmålet. I Den Nationale Scenes versjon var det derimot ingenting igjen å undre seg over.

Mitt første møte med Henrik Ibsens skuespill Hedda Gabler (1890) var verken gjennom teaterscenen eller bokpermen, men gjennom kunstneren Håkon Blekens (f. 1929) litografiserie fra 1987 basert på Hedda Gabler. Her likner Hedda et gjenferd, med øyne formet som store, sorte, tomme hull. Felles for alle bildene i serien er dette veldige mørket. Det er som om Bleken har fanget essensen av skuespillet. Å se på bildene hans er å kikke inn i dette voldsomme mørket, å betrakte en suggererende destruktiv kraft som trenger seg inn i alle ting og river dem i stykker.

Blant Ibsens sterke og tankevekkende kvinneskikkelser utpeker Hedda Gabler seg som det største mysteriet fordi hun er så mange forskjellige ting på én gang i all sin ubegrensede, ødeleggende utfoldelse. Dødsdrift, livskraft og begjær eksisterer side om side. Over hundre år etterpå er det all grunn til å fortsette å la seg fascinere og frustrere av den utilregnelige, desperate, destruktive og tiltrekkende Hedda. I alle fall i teorien. Når Den Nationale Scene med Anne-Karen Hytten som regissør setter opp skuespillet er det mest tankevekkende hvordan alt det som i utgangspunktet er gåtefullt og mangefasettert med Hedda-skikkelsen smuldrer opp til ingenting i en forestilling som til slutt etterlater meg helt uten spørsmål og undring.

Lovende begynnelse
Handlingen strekker seg over et knapt døgn. Hedda har akkurat giftet seg med kulturhistoriestipendiat og kommende professor Jørgen Tesman av fornuftsgrunner for så å innse at ekteskapets plikter i realiteten er skuffende og kjedelige. Når Eilert Løvborg, Heddas tidligere flamme og Tesmans rival, plutselig dukker opp, strammer alt seg til. Kvinnen som har hjulpet Eilert med å skrive en vitenskapelig bok, samt den sleipe advokat Brack som begjærer Hedda, er blant gjestene som kommer innom. I Ibsens skuespill finnes det masse undertekst, og materialet har potensial til å ta mange retninger når det realiseres på scenen, spesielt med tanke på rolletolkning.

Det begynner tilsynelatende ganske lovende. Milja Salovaara har laget en scenografi som understreker ensomheten i Heddas liv. En stor, høyreist sort scenevegg bakerst på scenen med to dører skaper et inntrykk av at verden med sine muligheter knapt nok eksisterer utenfor det borgerlige hjemmets trykkende atmosfære. Sceneteppet går opp og Hedda, spilt av Stine Robin, skuer smilende utover publikum kledd i en hvit kjole mens Bachs preludium nr. 1 i C-dur strømmer ut av høyttalerne. Smilet glir straks over i et gråtkvalt ansiktsuttrykk mens hun tydelig kjemper for å gjenvinne kontrollen. At alt ikke er som det skal i det nygifte parets hjem antydes altså umiddelbart. Det er fornøyelig i første scene når Jørgens tante Juliane Tesman ankommer og Hedda vaklende forsøker å forkle sin forakt i påklistret og overfladisk høflighet og entusiasme, mens tanten duller og daller med Jørgen. I Kim Jøran Olsens skikkelse er Jørgen en godtroende naivist som uanfektet lar Heddas harde ord prelle rett av mens han entusiastisk leser i fagbøker.

Mangler undertekst og luft
Men herfra skurrer det. Regien og dramaturgien får rollefigurer som jeg i utgangspunktet oppfatter som komplekse og sammensatte, til å fremstå som litt platte og enkle. Karaktertrekkene deres er liksom ensidig forsterket store deler av tiden: Jørgen er så veldig naiv, Thea er så veldig selvoppofrende, Hedda lider enten av en veldig kjedsomhet eller hun er bare sint eller bare trist. Den sammensatte og uberegnelige Hedda, hun som kontinuerlig kjemper for å vinne kontroll over sitt eget indre og har i seg et dypt, erotisk begjær blandet med destruktivitet, finnes i liten grad i denne oppsetningen. Stine Robin spiller isteden en ganske kontrollert Hedda.

Det virker som Hytten i sin regi tilstreber at handlingen skal være så tydelig som mulig. Konsekvensen er at underteksten ikke får nok plass og at alt det som kan uttrykkes subtilt gjennom skuespillerens kropp og tilstedeværelse er erstattet av blant annet en konstant stemningsforsterkende bakgrunnsmusikk av varierende styrkegrad (stikkord her er blant annet mye strykeinstrumenter). Videre plasserer skuespillerne seg flere ganger frontalt ytterst på scenekanten i viktige dialoger, med det resultat at det blir lite spill og øyekontakt dem i mellom og mye spill ut mot salen. Her går nyanser definitivt tapt.

Med lite undertekst blir det også lite luft i dialogene. Samtlige scener får et veldig oppjaget tempo der tendensen altfor ofte er at skuespillerne gjerne snakker i munnen på hverandre. Den finstilte dramaturgien som trengs for å bygge opp nødvendig spenning mot stykkets skjebnesvangre slutt der Hedda skyter seg, er ikke til stede her. Når assessor Brack snikende stiller seg bak Hedda og fanger henne i armene sine mens hun skriker «slipp meg!» eller når hun senere roper til Jørgen at hun ikke orker mer av ham, har begge opptrinn et melodramatisk og lettvint preg over seg, kanskje nettopp fordi det mangler dynamikk i regi og dramaturgi i forestillingen som helhet.

Humor og ukritisk virkemiddelbruk
Særlig forsøket på å betone de komiske trekkene i materialet er en interessant idé som mangler en gjennomført, samlende kunstnerisk tanke og visjon. Jovisst er det morsomt hvordan Jørgen Tesman blir dullet med av tanten, eller hvordan assessor Brack kommer dansende inn i det nygifte parets hjem. En tegneserieinspirert sekvens med Hedda som løper etter Jørgen og forsøker å skyte ham til soundtracket av Benny Goodmans «Sing, sing, sing» er også både underholdende og lekent tenkt. Et annet eksempel er slutten der Hedda ikke skyter seg med én gang, men først danser infernalsk til høy musikk mens lyskasterne blinker intenst før hun blir avbrutt av Tesman, assessor Brack og Thea med beskjed om å dempe seg i replikken «Hedda, ikke ikveld». Når hun så skyter seg, faller den store sceneveggen bak henne ned og spretter opp slik at skriften «Hedda Gabler» kommer skarpt til syne i skinnet fra lyskasterne. Det minner om avslutningen på en filmtrailer. Spørsmålet er bare hva hensikten er, når det verken tas helt ut eller spilles tilstrekkelig opp mot alvoret.

Etter to timer med denne forestillingen har jeg glemt hva det er med Hedda Gabler som gjør at hun fortjener en plass blant teaterhistoriens mest interessante kvinneskikkelser. Det er riktignok én scene i løpet forestillingen som gjør at jeg får en smak av intensiteten som finnes i materialet. Når Kristoffer Sagmo Aalberg og Stine Robin spiller mot hverandre som henholdsvis Eilert Løvborg og Hedda Tesman som møter hverandre igjen etter flere år, gjør de det med slående nærvær, tvetydighet, sårbarhet og begjær. Plutselig kjenner jeg spenningen og nyansene i de mellommenneskelige forholdene Ibsen skildrer. Dessverre er ikke noen få minutter med solid skuespillerarbeid nok til å redde en svak iscenesettelse av Hedda Gabler.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER