S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Sidsel Pape – 30. april 2007

En forestilling om minnenes dans

I forestillingen “histoire(s)” har den spansk/belgiske koreografen Olga de Soto intervjuet gamle om en ballett de så i 1946. Foto: Olga de Soto


Publisert
30. april 2007
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/en-forestilling-om-minnenes-dans/
Facebook

Olga de Soto fremkaller minnene om en 60 år gammel dans. Den gjør ikke inntrykk som scenekunstnerisk forestilling, men som forskning av våre forestillinger om det forgagne, mener vår kritiker, Sidsel Pape. Hun så “histoire(s)” på Dansens Hus i Oslo lørdag.

Tittel: ”histoire(s)”

Spillested: Gamle Broverksted, (Dansens Hus)

Konsept, regi og koreografi: Olga de Soto

Medvirkende: Mauro Paccagnella og Olga de Soto

Scenografi: Thibault Vancraenenbroeck

Lys: Henri-Emmanuel Doublier

Lysregi: Sarah Scouarnec

Lyd: Pierre Gufflet

Musikk: Johann Sebastian Bach

Teknisk Regi: Christophe Gualde

I halvmørket ser jeg to skikkelser kledd i hvitt ved hver sin prosjektør oppstilt foran på scenen. Et lerret står klart til å fange film. Bak på scenen skimrer en lyspære. Jeg tenker tegneseriesymbolsk på et lys som går opp. Noen har kommet på noe, men hva? De to på scenen viser seg å være koreografen Olga de Soto og Mauro Paccagnella. De Soto kjører film. Åtte gamle mennesker forteller hver sin historie om den gang på Théâtre des Champs Elysées i Paris i 1946, kan det ha vært i juni? – for det er ikke helt klart når og i hvert fall ikke hva som skjedde på scenen, da unggutten møtte døden i balletten ”Le jeune homme et la mort”.

Estetiserte døden

Den unge mannen elsket døden, forkledd som en vakker kvinne. Han gjorde noe så uhørt som å henge seg. Ingen snakket om selvmord i 1946, men koreografen Roland Petit hadde altså mot til å iscenesette den ytterste selvdestruksjon og samtidig estetisere den, da krigen var over og alle skulle feire livet!

En av de gamle har visket den dramatiske slutten helt ut. En annen har brukt opplevelsen fra forestillingen for å leve videre da hennes barnebarn døde senere. Det er først og fremst lidenskapen som den mannlige danseren formidlet de husker. Er det lidenskapen som lyser i glemselens mørke, i form av en tent lampe bakerst på scenen i de Sotos ”histoire(s)”?

Forlater salen underveis

Det mest fascinerende med ”histoire(s)” er hva de gamle har glemt. Mot slutten ser vi klipp av tomme blikk. Stemmene har stilnet. Mennesker kan visst ikke huske smerte, eller vil de ikke? Spørsmålet om hva som viskes ut av hukommelsen og hvorfor blir derfor hengende når ”histoire(s)” tar slutt etter halvannen time. Da har minst fire publikummere rukket å forlate salen. Noen demonstrativt trampende, andre dansende foran publikum som for å etterlyse fysisk bevegelse. De som bare har kommet for se dans, blir skuffet.

Forestillingen problematiserer publikums rolle på en modig, men mekanisk måte. Det sterile scenerommet er som en fotolab der to hvitkledde teknikere arbeider med å framkalle en forgangen forestilling i min fantasi. Det er ikke på scenen dansen skjer, det er i meg. Det er min forestillingsevne som vises fram for meg. De Sotos poeng virker å være publikums personlige fortolkning av de sceniske forestillinger som de eksponeres for. Dette gjelder både for oss som ser ”histoire(s)” og for dem som så Le jeune homme et la mort. De Soto krever et aktivt og selvreflekterende publikum til sin metadans.

Fullt på netthinnen

I ”histoire(s)” eksperimenterer de Soto samtidig med forholdet mellom dans og språk. Filmen blir fortalt på et fransk som vi kan høre, oversatt til et norsk som vi kan lese. Oversettelsen til Eve Lund er god nok, men det tar for mye konsentrasjon å lese norsk teksting projisert høyt opp i venstre hjørne av scenen mens filmen ruller på det store lerretet. Jeg får da ikke med meg hva som blir sagt. Kanskje er det ikke heller så viktig. Beskrivelsene av forestillingen fortsetter. Jeg har til slutt ikke plass til flere biter på netthinnen.

”Forskning”

Jeg blir likevel imponert over hvor mye de eldre faktisk husker og sammenligner det med min egen hukommelse, preget av vår tids kortvarige konsentrasjonsevne. Vil jeg komme til å huske ”histoire(s)” om 60 år? Neppe. De Sotos forestilling gjør ikke det store inntrykket på meg som scenekunstnerisk forestilling. Spørsmålet er heller om ”Histoire(s)” kan betraktes som en slags ”forskning” i scenekunst og dans.

Allerede tittelen viser at de Soto foretar undersøkelser på mange nivåer, som kjennetegner forskning. Tittelen viser til vår kollektive verdenshistorie, men begrepet histoire(s) kan også oversettes til ”fortellinger”. De Soto viser at de gamle som barn av modernismen idag er flerstemte postmodernister.

Ved veis ende gløder alle lerretene der filmen ble vist. Men jeg kjenner meg ikke oppglødd.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no