Norges institusjonsteatre spiller sjelden i utlandet, og er ikke særlig opptatt av å la publikum stifte bekjentskap med andre lands scenekunst. Nationaltheatrets Ibsenfestival får riktignok besøk av utenlandske teatre, men her dreier alt seg om mannen vi liker å anse som verdens største dramatiker etter Shakespeare. Da Eirik Stubø var sjef på Nationaltheatret, startet han Samtidsfestivalen der utenlandske gjestespill hadde stor plass, men Stubøs etterfølger, Hanne Tømta, nedla festivalen. I stedet skulle hun presentere utenlandske gjestespill gjennom hele året, men det er det blitt særs lite av.
Det er med andre ord de ikke-institusjonelle kompaniene som, til tross for tøffe økonomiske kår, lenge har sørget for at interesserte nordmenn kan bli kjent med det som foregår på scenekunstfeltet utenfor landets grenser. Først ute var Oslo Internasjonale Teaterfestival, startet i 1982 av frigruppen Teater Beljash og lagt ned i 1990, som følge av at gruppen var blitt avviklet året før. Jon Refsdal Moe stiftet en festival med samme navn på Black Box Teater i 2013, i forlengelse av Kristian Seltuns festival Marstrand som fant sted årlig på Black Box fra 2009. Stamsund Internasjonale Teaterfestival ble opprettet i 2001 av den lokale frigruppen Teater Nor.
20 år med PIT
I år fyller Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival 20 år, og er dermed Norges eldste teaterfestival. Opprinnelig kalt «En sommernattsdrøm», i dag ganske enkelt kjent som PIT, ble den allerede i 1995 etablert av Grenland Friteater, Norges eldste ikke-institusjonelle gruppe.
I boken teatret har utgitt i anledning jubileet skriver Trond Hannemyr, som leder festivalen, at i 80-årene begynte Grenland Friteater «å turnere internasjonalt, og oppdaget et stort og mangfoldig miljø av frie grupper ute i Europa». Det førte til at mange utenlandske kompanier gjestet Porsgrunn, men noen festival ble det ikke før Trond Hannemyr ødela ryggen i 1994. Han kunne ikke lenger jobbe som skuespiller, og måtte finne på noe nytt: Det ble Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival, som blant annet hadde til hensikt å «sette fokus på det store og mangfoldige teaterlandskapet som befinner seg utenfor institusjonene, og som fikk – og fremdeles får – ufortjent lite oppmerksomhet her i Norge».
Det har han dessverre helt rett i. Det har jeg selv fått erfare som journalist og kritiker: Under festivalen setter Grenland Friteater gjerne opp en større egenprodusert oppsetning. Det startet med teatrets sceneversjon av Arthur Omres Smuglere og har fortsatt med blant annet Harde tak, Peer Gynt i samarbeid med Teater Ibsen, Flukten og Bråta – en svingende bluesical. I år, til feiringen av 20-årsjubileet, er det premiere på Smuglere VSOP, en ny versjon av den minneverdige åpningsforestillingen. Mange av disse sterke og gode oppsetningene har jeg sett i min tid som kritiker.
Tause om utenlandske gjestespill
Men jeg har dessverre aldri hatt anledning til å få med meg de mange spennende gruppene som har gjestet Porsgrunn i løpet av 20 år. Forklaringen er enkel nok: Mediene er positivt innstilt til norske oppsetninger, men de er ikke interessert i å betale for at en journalist skal skrive om PITs mange utenlandske gjestespill. Det er nok hovedgrunnen til at jeg aldri har fått følge en festival fra begynnelse til slutt.
Det skulle jeg gjerne ha gjort, tenkte jeg mens jeg leste jubileumsboken «Hele byen – en scene». Den inneholder en rekke morsomme og opplysende tekster der både arrangører og deltakere deler sine minner med leserne. Men enda viktigere – og morsommere – er den fantastiske kronologiske bildedekningen av festivalen: Den spenner fra fotos av de mest akrobatisk-dristige numre, for eksempel fra den franske gruppen Les Arts Sauts, den spanske Grupo Puja eller det svenske Cirkus Cirkör, til stemningsskapende, fantasieggende bilder fra produksjonene til høyst ulike grupper, som det portugisiske Compania de Chapito, det italienske Teatro Tascabile di Bergamo, det taiwanske Uhan Shii Theatre eller det russiske Clown Ante.
Alt dette har jeg gått glipp av, var min umiddelbare reaksjon. Og hvor store sjanser er det for at riksmediene kommer til å dekke årets storslagne åpning med tradisjonelt brusteinsball, eller den politisk viktige The Smooth Life, tolket av Dafa Puppet Theatre fra Jordan? Meget små sjanser, skulle jeg tro.
En festival for publikum
Det er synd, tatt i betraktning det interessante og særegne målet PIT har satt seg, «å være en festival for publikum. Det kan jo høres rart ut. Er ikke alle festivaler det?» spør Trond Hannemyr og fortsetter: «Jo, men på noen festivaler er publikum bare fagpersoner, folk med mye felles kunnskap og i stor grad de samme referansene. Ikke noe galt med det, i og for seg. Men PIT er ikke en sånn festival. Vi har ønsket å vise et mangfold av scenekunst av høy kvalitet, som evner å kommunisere med et publikum som ikke nødvendigvis er teaterspesialister».
Selv om mine erfaringer fra PIT dessverre ikke er så omfattende som de gjerne skulle ha vært, er jeg ikke i tvil. Grenland Friteater, Norges eldste frie gruppe, har oppnådd hensikten med festivalen: å forene høy kvalitet med publikumsappell.
