Karl Vidar Lende (Kong Ubu) Foto: Aleksandar Ramadanovic

En fest for øyet

På vei ut av Trøndelag Teater denne tirsdagskvelden er jeg underlig trist og på samme tid oppstemt. Til tross for at forestillingen Ubu ikke er mer enn tre timer lang, så føles det mer som om jeg har kommet ut fra et tolv timers maraton. I det som oppleves langdrygt og samtidig komprimert, så finnes det kun ett ord som oppsummerer teateropplevelsen: hardt.

Alfred Jarrys skuespill Ubu Roi er en pilar i vestlig teaterhistorie, Jon Refsdal Moe går i essayet Og så kommer refrenget (Fanfare, 2016) så langt som å kalle stykkets første replikk for selve starten på teaterhistorien. Kort fortalt handler Ubu Roi om Far Ubu og Mor Ubu. Far Ubu er en hissig, grisk og maktsyk jævel som dreper Kongen av Polen, overtar tronen selv og begir seg ut i en drapsorgie og pengeinnhåving av de sjeldne. Fullstendig uimotsagt forblir Kong Ubu ikke, da både den tidligere kongens sønn (Bougrelas) og den russiske tsaren tar til motmæle og til slutt jager Ubu ut av landet.

Jarry blandet i teksten fakta og fiksjon. Selve hendelsesforløpet i stykket kan minne om noen av Shakespeares skuespill (som Hamlet og Macbeth), men i en litt rotete variant med et usedvanlig grovt språk. På urpremieren i Paris i 1896 ble det furore blant publikum, og samme kveld ble forestillingen tatt av plakaten. I forestillingen siteres Yeats, som etter urpremieren skal ha gått sorgtung hjem og skrevet ”at det han hadde vært vitne til var slutten på det han selv oppfattet som sin egen kunstneriske epoke, en epoke preget av raffinert eleganse, og begynnelsen på en ny – villere.”

Ubu i glasshus
Den sorgfornemmelsen til Yeats kan jeg kjenne meg igjen i. Siden urpremieren i 1896 har blant annet reality-fjernsyn som Paradise Hotel for lengst gjort det norske folk vant til grov og misvisende språkbruk, ulogiske handlingssekvenser samt samtaler hvor verdenspolitikk og filosofi filtres inn i diskusjoner om spise-, avførings- og sexvaner. Så hva gjenstår da? Hvordan iscenesette Kong Ubu uten å resultere i ren farse? Regissør Tomi Janezic har valgt å stokke om på manus og skrive det ut. Enkelte sekvenser blir fortalt i stedet for å spilles, og utøverne forteller historier som ser ut til å stamme fra samtidens flyktninger. Om å krysse grenser på sykkel, blant annet. Og Kong Ubu selv er plassert i glasshus.

Scenograf Branko Hjojnik har sammen med kostymedesigner Marina Sremac og lysdesigner Eivind Myren skapt et scenerom som visuelt er en fryd for øyet. En svær, rund lysrigg fungerer også som oppheng for et rødt fløyelsteppe – som på monumentalt vis minner om et butikkprøverom. Forestillingen begynner rett på det som glir over fra å være den polske kongens fall, til skuespillets andre akt, scene 7, hvor Ubu allerede har blitt konge og nå innynder seg hos folket (for å få dem til å betale mer i skatt). I sakte tempo slåss utøverne, teaterblodet skvetter bokstavelig talt veggimellom, og omfavnelser blander seg med kvelertak og knivstikking. Scenegulvet blir en slagmark, hvor sceneteknikerne kommer inn for å rydde og vaske. Samtidig vekkes de falne til live igjen, de begynner å planlegge et kunstnerisk program for å hylle den nye kongen (Ubu). Dette består av allsang med blant annet War (huh) what is it good for? Aboslutely nothing!, hvor publikum står i benkeradene og synger og danser, mens de gomler på pølser som det velvillige ensemblet deler ut fra en grill, som liksom mirakuløst manifesterte seg ute på venstre side av forscenen.

Denne typen publikumsaktivering er ikke ny, og den kunne lett blitt krampaktig – hadde det ikke vært for at dette opprettholdes med salslys på gjennom store deler av forestillingen, og med dialoger mellom scene og sal med jevne mellomrom. I Ubu kommer det kollektive teaterarbeidet til syne, hvordan alle (både skuespillere, scenografi, lys, regi etc.) spiller hverandre gode – men særlig Stine Fevik (i rollen som Mor Ubu) imponerer.

Teatraliteten lenge leve
Ubu er en fremvisning av teatrets virkemidler. Ved å stokke om på aktene og samtidig la skuespillerne tre inn og ut av roller, feires det inkonsekvente og teatrale. Sceneteknikerne oppholder seg mer scenen enn i kulissene, og det er ingen illusjoner som blir forsøkt skjult og ingen magiske triks for å forføre oss. Med unntak av en sekvens mot slutten, hvor Ubu forsvinner ut av teaterhuset med en kameramann på slep. Her sitter han tilsynelatende i en leilighet i nabohuset samtidig som han trer inn på scenen igjen.

Kostymene er karikerte, særlig gjelder dette Ubu selv, som altså befinner seg i en glassboks bakerst på scenen – iført et hvitt kostyme som minner om commedia dell’arte-figuren Pierrot. Ubu er rett nok en narr, men en mindre sympatisk variant enn Pierrot der han formelig vibrerer av raseri når han roper ut sine mange ordrer og irettesettelser.

Koblingen mellom president Donald Trump og den barnslig selvopptatte Kong Ubu virker opplagt, men gjøres ikke eksplisitt før mot slutten av forestillingen. Det virker like viktig å trekke paralleller til det store antallet andre monarker og ledere som dyrker eget maktbegjær på bekostning av folket de er satt til å regjere over (eller med). I denne iscenesettelsen er Kong Ubu, eller Far Ubu, isolert fra de øvrige karakterene gjennom store deler av forestillingen. Fra glassboksen observerer og kommanderer han, men han deltar ikke direkte i handlingen på scenen. Det singler aldri i glass fra det lille huset, annet enn i tilskuerens fantasi. Men det virker på meg som et grep for å vise at også Norge er involvert i krigføring, at også Norge er ute etter å sikre egne interessert på bekostning av andre.

Ondskapens sirkel
Når Ubu avslutningsvis bryter ut av boksen, samles folket der inne – det frie folket. Deres frihet eier ingen grenser, ’frihet til å velge å være slave’ – ropes det. Folket er altså frigjort fra Ubu, men fri til hva? ”Frihet til å være slave!”, roper de, mens Ubu og kona reiser videre. The Ubus siste reis foregår på båt, iført oransje livvester og omringet av det man må anta skal forestille båtflyktninger. Når båten forliser, er det med de samme stumme skrikene og sakte bevegelsene som i forestillingens åpningsscene, og man aner at scenariet kun vil fortsette i en endeløs rekke med griske despoter.

Ubu er en litt kaotisk og uoversiktlig forestilling, hvor Kong Ubu er en bajas – i tråd med Jarrys tekst. Selv om det er en tidvis utmattende tilskueropplevelse, så er det også en av de mest ambisiøse forestillingene jeg har sett på lenge.

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER