En elefantisk barnemusikal

Hvordan vil du beskrive handlingen og det underliggende budskapet?

– Ellevill og Kranglefant handler om to søsken som er på rømmen og gjemmer seg på et sirkusområde. Veslejenta Ellevill er svært begeistret, hun vet ikke at de er på rømmen, men tror at hun og broren skal på sirkus. Storebror Kranglefant er mer preget av situasjonens alvor enn veslesøsteren, og kan oppfattes som litt tverr og kranglete. I hælene har de nemlig konstabel Snabel, en utrettelig politimann som er på jakt etter rømlingene, men forveksler Ellevill og Kranglefant med sirkusartister. På sirkuset jobber det også en forvirret sirkusdirektør, Gumbo Elefanto, som roter seg inn i situasjonen på komisk vis. Som man kan se, assosierer alle navnene til elefanter. Selv om det aldri blir sagt rett ut at de faktisk er det, er det en mulighet for skuespillerne å gestalte det elefantiske i scenerommet. Rollefigurene jobber uansett for å forbedre situasjonen sin fra det verre til det bedre, og finner etter hvert ut hvor viktig det er å holde sammen, også på tvers av generasjoner. Ellevill og Kranglefant er skrevet opp mot en visuell scenisk uttrykksform, med sirkuset og sirkusplassens muligheter som sentrale visuelle elementer.

Hva mener du det vi ser for lite av på norske scener når det gjelder dramatikk for barn og unge?

Det finnes altfor lite nyskrevet dramatikk for barn og unge på norske scener. Mitt inntrykk er at det i stor grad satses på det kjente og trygge, på godt innarbeidede universer og for lengst kanoniserte forfattere. Nå spilles det i rettferdighetens navn mye bra barneteater både på institusjonsteatrene og i det frie feltet, men jeg håper at viljen til å satse på nye stemmer øker i takt med profesjonaliseringen av dramatikerne. Selv er jeg nettopp ferdig med den ettårige utdanningen i regi av Dramatikkens hus, Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere (NBU) og Norsk barnebokinstitutt (NBI). Vi er den tredje klassen med forfattere som er blitt skolerte som dramatikere gjennom dette prosjektet. Jeg håper at teatrene er interesserte i oss.

Hva er ambisjonene og drivkraften din som scenetekstforfatter på dette feltet?

– Tanken bak å skrive dramatikk for barn og unge, er både enkel og viktig. Det handler om noe av det samme som det å skrive bøker for den samme aldersgruppen. For å si det litt hårete: Man treffer mennesker i en viktig fase av livet, der man med en god bok eller en god teaterforestilling kan vinne en sjel for kunsten. Barn blir ikke nødvendigvis bedre mennesker av å gå i teatret, men de blir heller ikke dårligere mennesker. Eller jo, de blir faktisk bedre, og samfunnet i sin helhet blir bedre. Gode kunstopplevelser for barn og unge har både en allmenndannende og demokratiserende effekt. I tillegg synes jeg vi skal unne barna å få stimulert fantasien gjennom andre uttrykk enn YouTube-snutter og dataspill. Selv ønsker jeg iallfall å gi barna opplevelser som engasjerer dem og vekker interessen for kunst og kultur.

Den doble adressat Hvordan må man tenke som dramatiker for barn og unge til forskjell for i dramatikk for et voksent publikum?

– En utfordring som dramatiker for barn og unge er den doble adressat. Barn får som regel ikke velge sine kunstopplevelser selv, det er voksne som velger for dem. Et stykke for barn inviterer dessuten til «samseing»: Barna ser gjerne stykket sammen med en forelder eller foresatt. En barnemusikal blir dermed også en familiemusikal, den bør ha noen elementer som kan snakke til de voksne, uten at det snakkes over hodet på barna. Det er med andre ord dette jeg har prøvd å gjøre med Ellevill og Kranglefant. Det ligger flere nivåer i fortellingen, der den voksne forelderen også får sitt å tygge på. Det viktigste er likevel å ta barna på alvor der de befinner seg, og det er både spennende og utfordrende å skrive for et så ærlig og uærbødig publikum som barn. Dersom jeg legger inn for mange hint til løsningen på et for tidlig tidspunkt i stykket, kan jeg regne med at et gløgt barn i salen roper: «Men det er jo henne!»

Hva og hvem inspirerer deg?

– Jeg liker dramatikk som klarer å åpne både for det fysiske og det metafysiske eller magiske, dramatikk som legger til rette for at kropp og tanke kan utfolde seg på en scene. Det er både mulig og gøy å skrive god dramatikk for barn, som heller ikke går i fellen og blir for høytsvevende. Det finnes mange gode dramatikere, jeg blir ydmyk bare ved tanken. Kanskje jeg bør følge bedre med på folk som Emma Broström og Lars Vik?

Som studenter ved NBI har dere samarbeidet med dramaturger og skuespillere. Har dere hatt noen dialog eller samarbeid med barn og unge, for eksempel ved å bruke dem som konsulenter og sparringspartnere i tekstutviklingsprosessen?

– Det er et spennende spørsmål som jeg også kjenner igjen fra romanforfatterens hverdag. Dialog med barn er aldri dumt, enten man skal lage kunst eller ei. Vi har ikke brukt barn som tekstkonsulenter under dramatikkstudiet, men det er noe jeg blant annet gjorde da jeg skrev min forrige roman, «Mitt bankande hjarte».