Emilie Mordal, Tarjei Sandvik Moe, Mari Dahl Sæhter, Petter Vermeli, Kari-Ann Grønsund, Ingvild Holthe Bygdnes. Mens vi venter får vi gå. Foto: Lars Opstad

En egen planet

Lydteater på vandring er en fin ting, men Oslo Nye Teaters Mens vi venter får vi gå formidler et ufokusert bilde av Oslo som by.

Oslo Nye Teaters vandreteaterprosjekt Mens vi venter får vi gå er et fint tilskudd til det som etter hvert er blitt en jungel av koronakunst. Man får tilsendt en lydfil på epost med billetten, og så kan man, akkurat når man selv vil, møte opp på den andre siden av gaten fra Oslo Nye Teater i Rosenkrantzgaten og trykke play på telefonen. Deretter begynner man en godt guidet vandring gjennom byen med både detaljer fra byens historie og kontemplasjoner rundt hva det er å gå. Vandringen er adressert til innbyggere av Oslo og de som er glad i Oslo eller en annen by. Selv om det er stilet i en åpen form, gjøres det et poeng ut av å koble vandreren og teatret til byen. Oslo Nye Teater tar jo også mål av seg å være byens eget teater, så å lage en linje fra teatret og ut i byrommet er en god idé. Vandringen begynner med artige anekdoter fra teatrets historie, men beveger seg etter hvert også inn på vidt forskjellige ting knyttet til Oslo og norsk kulturhistorie, som Knut Hamsuns Sult og Hotell Cæsar.

Lydsporet er godt produsert, og rytmen det legger opp til gjør at tiden det tar å gå er godt timet. Skuespillerne er behagelige å høre på, det er sommer, det er varmt, og det lukter godt fra blomster over nesten hele byen. Hvis det er noe jeg håper det kommer mer av etter koronaen, er det vandringer som dette. Det er spennende å gå uten å vite hvor vandringen tar meg, for den kunne tatt meg i mange flere retninger både geografisk og tematisk. Jeg kunne sikkert også gått mye lengre, og i fremtidige versjoner kunne man laget forskjellige ruter og vanskelighetsgrader med ulike tematikker og fortellinger. Kanskje er det fordi prosjektet virker så tilsynelatende enkelt at jeg umiddelbart tenker på hvilket potensial denne formen for byopplevelse har.

Regjeringskvartalet
På et punkt ganske tidlig i vandringen befinner jeg meg vis-a-vis regjeringskvartalet ved siden av et stort kontorbygg med sorte vinduer. Lydsporet ber meg om å velge meg et vindu og studere speilbildet mitt. Det er litt fint fordi det er så uvanlig å bli så selvbevisst i en performativ situasjon der man selv er publikum, men når stemmen sier at ansiktet er blottlagt, åpent for vold, støkker det i meg. I det samme speilbildet ser jeg deler av Høyblokka. Kvartalet på motsatt side av gaten har ligget dødt i ni år, men her skal jeg se på mitt eget ansikt. I min erfaring av Oslo var Regjeringskvartalet en gang et sted med liv, et sted jeg ofte krysset på vandringer fra den ene til den andre siden av byen. Det åpne såret i hva det er i dag er like slående hver gang jeg går forbi. Det faktum at jeg aldri skjønner helt hvor jeg skal gå om jeg skal ned til Møllergata fordi jeg glemmer at jeg må gå rundt, og minnet vil ha meg til å gå gjennom, klarer jeg ikke å se bort fra der jeg står og studerer meg selv. Jeg ser på rynkene i ansiktet mitt, de som ikke var der for ni år siden, og kjenner på at denne byen er mer enn meg og mitt speilbilde, men den er min. Det at jeg ikke har kontroll på hva lydsporet forteller meg kjennes plutselig smått provoserende, som om de bare pirker i overflaten i et sted som for meg inneholder et stort dyp.

Hva er Oslo?
Etter en teaterhistorisk begynnelse, tar vandringen meg til St. Olavs plass. Jeg skjønner at vi skal innom Hamsun, og selv om jeg aldri har sittet utenfor St. Olavs plass 2 og hørt eller lest Sult, er stedet i så stor grad knyttet til akkurat denne romanen og disse figurene at jeg ikke egentlig synes jeg trenger å få det repetert. Når lydsporet vil ha meg inn på en blomstrende Vår Frelsers gravlund, tenker jeg umiddelbart at det er Ibsen som er målet. Det er det, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. Og hvorfor er det en del av Peer Gynt som leses når jeg finner ham?

Fordelen med Oslo er at Oslo-folk kan komme fra hvor som helst, men prosjektet får meg til å reflektere over hva det er å ha tilhørighet til denne byen. En gang for mange år siden kom jeg i snakk med en gutt på en fest som spurte meg hvor jeg kom fra, og da jeg svarte ”Oslo”, så han på meg med et spørrende blikk og sa: ”Jøss, er du herfra? Det er det ikke så ofte man møter!” Selv om jeg selvfølgelig visste at også jeg i mitt dagligliv i byen møtte mest folk fra andre deler av landet, ble jeg litt indignert. Det var som om oppveksten min hadde foregått på et ikke-sted, et sted uten konnotasjoner til tilhørighet og fortellinger om tilblivelse. Da jeg gikk rundt i byen med Oslo Nye Teater på øret var det som om den byen de viste meg ikke var den jeg er vokst opp i, at det heller var dette ikke-stedet folk ikke kommer fra eller lever i, men bare møtes i litt tilfeldig på lang eller kort gjennomreise. Da Telthusbakken ble omtalt som ”Oslos koseligste bakke” kjente jeg på at det var som et sitat fra Lonely Planet, og i beste fall vandret jeg der som en drammenser på dagstur, ikke som en del av levd fysisk erfaring av en by som er kjent.

Av grunner som sikkert er tilfeldige ble Mens vi venter får vi gå avsluttet på nøyaktig samme sted som De Wangen Produksjoners Oslo Kartwerk. Det var derfor ikke lenge siden jeg hadde stått på det samme utkikkspunktet og sett utover byen og tenkt på hva denne byen er for meg. 694 657 mennesker bodde i Oslo i første kvartal av 2020. Det finnes så mange utkikkspunkt, så mange historier, så mange liv. Lydteatervandringer er en kjempefin form jeg håper flere vil utforske mer. I dette prosjektet blir jeg forvirret av hvilke valg kunstnerne har tatt. Hvilken by er det de viser meg? Hva er det de vil fortelle meg? Jeg tenker derfor at de kunne tatt tydeligere og mer aktive valg i hva det er prosjektet egentlig ønsker og hvilken rolle Oslo som by skal spille i det.

KOMMENTAR

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER