Foto: Øyvind Eide

En drøm om folketeater

Veien til folketeatret går ikke gjennom anti-elitisme.

Juleteatertradisjonen har ritualistiske kvaliteter. Det kommer blant annet til uttrykk gjennom at handlingen «å gå på teater» er viktigere enn hva det er som skjer på scenen. Hva som spilles er ikke uvesentlig, men det er teatret som kollektiv arena som er tiltrekningskraften. På grunn av streiken måtte En julenattsdrøm av Mads Bones og Kyrre Havdal ha premiere senere enn planlagt, men fremdeles var julen et stykke unna da de kunne åpne dørene. Da jeg og en åtteåring satte oss ned i salen på Hovedscenen på Nationaltheatret, slo det meg hvor annerledes førjulsteater er som hendelse sammenlignet med helårsteater. Det var flere hele familier og flere bestemødre enn vanlig. Uvanlig mange publikummere var utkledd eller oppkledd, og det ble spist og drukket en god del snacks og brus. Fra et performanceteoretisk perspektiv er det befriende å se hvordan teater kan fungere på denne måten som et performativt samfunnsritual, som en samhandling og gledeshandling. Kommunikasjonen mellom scene og sal hviler på andre premisser og kutymer enn ellers i året. Juleteatret er en tradisjonsrik arena, og de ritualistiske i hendelsene baserer seg gjerne på at det skal ligne på teatret fra i fjor og året før det. Når det skapes nytt, er gjenkjennelsesfaktorene færre, og tradisjonene må knyttes enda mer til rammen enn til innholdet.

En julenattsdrøm
En julenattsdrøm har en innviklet fortelling. Vi befinner oss på et teater i en udefinert fortid. Det kan minne litt om norsk teaterdrift på midten av 1800-tallet, men det er også moderne aspekter ved historien. Teatret eies og ledes av Johannes far, og når forestillingen åpner har Johanne, som spilles av Monica Dybwad, akkurat gjort sin debut i rollen som Askepott. (Karakterens navn er neppe tilfeldig gitt skuespillerens etternavn). Farens kone Ludvikke (Marian Saastad Ottesen) har spilt den onde stemoren. Når teatersjef-pappaen får en lyskaster i hodet og dør, overtar stemoren teatret, og Johanne blir vaskepersonale. Vi møter dem igjen etter noen år når Ludvikke vil sette opp Askepott på nytt med seg selv i hovedrollen.

Fortellingen inneholder klassiske forvekslingskomediegrep. Noen av karakterene er ikke til å kjenne igjen når de har tatt på seg hatt og løsbart, det er forelskelser og venting på at hindringer skal oppløses for at de elskende skal få hverandre. Disse lett foreldete grepene passer godt inn i den teatrale rammen der alt som skjer har et metaperspektiv. Det er et stort ensemble med mange aktører, og det er grunnleggende lek- og overskuddsbasert. Samtidig synes jeg ikke metaperspektivet er utnyttet godt nok. Det er en fornøyelig scene der de leter etter noen som kan spille prinsen og finner ham på rad 7 (i Peiman Azizpours skikkelse), det fører til noe lek med fiksjonsnivåene, men for det meste foregår spillet innenfor den fjerde veggen.

At handlingen foregår på flere fiksjonsnivåer er innviklet, men det er lekent. Det er allikevel synd at de ikke involverer publikum mer i den leken. Her føles det naturlig å sammenligne med Riksteatrets oppsetning av Detektivbyrå nr. 2 som hadde premiere tidligere i høst, der det også er laget en forestilling inni forestillingen som utgangspunktet for intrigen. Her involveres publikum gjennom hele forestillingen, og skuespillerne veksler på å henvende seg direkte til publikum og til hverandre. I En julenattsdrøm blir overgangene mellom fiksjonslagene for utydelige, og det blir vanskelig å følge skuespillerne i overgangene. Formidlingsmessig oppnår det derfor ikke å gjøre spillet i fiksjonslagene så veldig spennende, og kjærligheten til teatret som det står om i informasjonsmaterialet virker litt slapp.

Det er i det visuelle at En julenattsdrøm finner sin styrke. Christina Loverys kostymer bygger opp under den teatrale verdenen, og leken med snitt og farger bidrar til å skape en forståelse av eventyr. Sceneskiftene er litt for omstendelige, og det er ofte vanskelig å forstå hva slags rom de oppholder seg i. At overgangene halter er nok først og fremst et dramaturgisk og tekstmessig problem, og mer enn noe utnytter Gjermund Andresens scenografi scenerommet og gjør at det ser pent og spennende ut.

Folketeater
Juleteatret som inkluderende arena kombinert med Bones og Havdals estetikk gjør at forestillingen kan minne om folketeater. Historisk kan folketeatret litt grovt deles inn i to retninger: Den første retningen, som først gjorde seg gjeldende i Europa på begynnelsen av 1900-tallet, er ideen om at teatret og kunsten ikke bare skal være for de som har mye penger og høy status. Her er tanken at det klassiske og kvalitetssterke teatret skal være til for alle. Det var med bakgrunn i en sånn tanke at både Volksbühne i Berlin og det opprinnelige Folketeatret i Oslo ble dannet. Den andre retningen ønsker å bruke folkekulturens estetikk til å skape ny kunst, en retning man kanskje så mest av i det frie feltet på 1960- og -70-tallet, men som også hadde sine varianter i Sovjetunionen og andre steder etter den russiske revolusjonen. Folketeateraspektet i teatret til Bones og Havdal handler først og fremst om det uhøytidelige. Teatret som ramme skal være tilgjengelig for alle, og det gis stor plass til folkelige humorelementer som man kanskje ikke ser så ofte på hovedscenene. Dette er i seg selv et verdifullt prosjekt som kan gi teaterglede til nye publikumsgrupper.

Da duoen satte opp forestillingen Alice i Vidunderland 2019, kritiserte jeg dem for ikke å tilpasse forestillingen barna i salen. Det er vanskelig å lage teater som skal treffe absolutt alle, og jeg syntes forestillingen skjemtes av for mange vitser bare for voksne og uklare motivasjoner. I En julenattsdrøm er det bare noen få sånne voksenvitser, men det betyr ikke egentlig at det er teater for barn. Det er nok mange, særlig litt større barn, som kan ha glede av den, men det var mange urolige barn i salen, og det virker aldri som det har vært et mål å nå barna. Istedenfor må det forstås som et forsøk på å lage inkluderende folketeater som barn kan få være med de voksne og se.

Teaterkritikk
Når forestillinger handler om å lage teater, er det alltid en fare for at det man får se fremstår selvopptatt eller -forherligende. Det skal ofte mye til at publikum er like opptatt av teater som kunstart som det de som har laget det er, og det kan gjøre at det blir for internt og navlebeskuende. I En julenattsdrøm er det som om kunstnerne gjennomgående tenker for mye på hva de selv synes er gøy og glemmer å tenke på publikummet sitt. Det var for eksempel overraskende mange interne poeng. I én scene møter Johanne tre dramaturger. Dramaturgene synger om jobben sin, de er nemlig misunnelige på andre yrkesgrupper som oftere får oppmerksomhet. Scenen er festlig nok, men det er ikke spenningsskapende, og det bygger ikke opp under teaterlekens fiksjonsspill eller formidling. Forestillingen har et stort potensial i å leke med teaterformen, men de velger heller å gjøre det til et innholdsmessig blindspor enn å ta det ut i formidlingen.

Av ulike grunner bestemmer stemoren Ludvikke seg for å sabotere oppsetningen av Askepott. Det er litt uklart hva Ludvikke skal tjene på sabotasjen, men målet hennes om at det skal bli dårlig teater er tydelig nok. Måten hun skal få det til på er å hente inn «barneteatereksperter» fra Tyskland. Disse ekspertene synger en sang om barneteater som blant annet handler om at man ikke skal ha vitser for voksne og en god del om bæsj. Ekspertene vil nemlig at alle forestillinger for barn skal handle om bæsj. Til tross for at det interne premisset er at bæsjefokus er dumt, kjennes det allikevel som et publikumsfrieri. Det ser dog ut til å resonnere lite i publikum, kanskje fordi premisset om det idiotiske ved det blir for bærende.

Motivasjonen for dette grepet åpenbarer seg når ekspertene synger en sang om hva «ekte scenekunstnere» gjør, mens de bæsjer på scenen på en måte som ser ordentlig ut. Referansene dette baserer seg på er selvfølgelig knyttet til Sløseriombudsmannen og Nettavisens harselas med et lite klipp fra en forestilling av Vinge/Müller og tilhørende kommentarfelt om finansiering og redusering av samtidsscenekunsten til bæsjing på scenen.

Satiren av «barneteaterekspertene» og scenekunstnerne har mer enn et lite islett av såkalt anti-elitisme i seg. De videreformidler en idé om at kunst er for de få og for de som hever seg over andre. Denne ideen innebærer også en tro på at denne kunsten er smal og utilgjengelig, instrumentell og belærende. Det er det motsatte av å tro på at teatret er en demokratisk arena, en mangfoldig kunstart med plass til alle. Å skape teater som underbygger polariseringene og lager større avstand mellom institusjonene og det frie feltet er malplassert og ikke så veldig morsomt.

Provokasjon til hvilken nytte?
Jeg er nødt til å innrømme at Bones og Havdal har lyktes med å provosere meg. Å provosere enkelte kritikere må også ha vært noe av hensikten. Når jeg nå uttrykker denne provokasjonen, kan det også hende at jeg fremstår selvhøytidelig på kunstens vegne, som en humørløs elitist som misliker den folkelige kunsten. Men det som provoserer meg mest, er hvordan de misbruker muligheten for et inkluderende og faktisk folketeater. Veien til et bredt forankret folketeater går ikke gjennom anti-elitisme. I sommer skrev jeg en kommentar om at den såkalte anti-elitismen er et hinder for faktisk fordeling av godene, og at hvis kunsten skal være tilgjengelig for alle må kunsten og kunnskapen om den styrkes, ikke svekkes. Dersom vi skal oppnå demokratisk tilgang på kunst, må det forankres i fagmiljøer og i kompetanse. Bones og Havdal er en del av dette kompetansemiljøet, men det er lite selvironi å spore i forestillingen. Hvis målet er å skape et bredt forankret folketeater, burde de kunne tenke utenfor teaterboksen og interne polariseringer i scenekunstmiljøet og heller tenke på publikummet sitt.

En julenattsdrøm handler ikke om jul, og ordet ytres knapt utenfor tittelen. Sånn sett refererer tittelen mer til handlingen det er å gå i teatret før jul enn til hva som fortelles fra scenen. Det ligger et stort potensial i å fokusere på hendelsens rammer og på hva det betyr å komme sammen i teatersalen. Bones og Havdal kunne ha understreket juleteatrets funksjoner, men har valgt et fokus som ikke bygger juleteatret og hendelsen opp, men tidvis snakker teatret ned. De kunne fokusert mer på gleden og drømmen om teatret enn på de fæle, elitistiske teaterkunstnerne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER