En aura av uskyld

Jeg kjenner noen som konsekvent nekter å på forhånd la seg informere om forestillinger hun skal se. Ingen anmeldelser, ingen programtekst, ingen omtaler. Jeg blir stadig mer fristet til å følge hennes eksempel.

Rett som det er kjennes det som informasjonen, i stedet for å åpne en kanal inn til det jeg ser, legger seg mellom meg og det som skjer på scenen. Det setter premissene og styrer tankene mine og blikket mitt. Som for eksempel: ”Jeg er opptatt av hva det er som får noen til å gjøre slike makabre ting som Jeffrey Dahmer, og for så vidt Breivik, har gjort.”

Det var regissør Øystein Johansen som sa det til homobladet Blikk i forkant av premieren på The Dahmer syndrome på Black Box Teater onsdag. ”For så vidt Breivik”. Hva betyr det? Er du opptatt av det, eller ikke? Hvilke konsekvenser får det i så fall for din opplevelse av forestillingen?

Nærhet Jada, jeg har hørt det mange ganger: Som anmelder skal jeg være profesjonell og nullstille meg. Men det tror jeg ikke noe på. There is no such thing. Og bare for å ha sagt det: Du nevner ikke, i Norge, navnet Breivik i samme åndedrag som ordene ”for så vidt”.

Jeffrey Dahmer var også en ganske annen slags morder enn Breivik. Han var en feinschmecker som valgte sine ofre med omhu, en for en. Han tok livet av dem på en rolig, smertefri, ja beint fram kjærlig måte. Han parterte dem og pakket kroppsdelene pent inn. Han borret hull i hodene på de døde ofrene sine og sprøytet inn hormoner for å få dem til å se levende ut. Slik kom han dem mye nærmere enn han ville vært i stand til i levende live. Dahmer skal være en delvis modell for TV-serien om seriemorderen Dexter som alle med Netflix-abonnement kan se.

Men om jeg skal være en smule velvillig, så kan jeg komme Johansen i møte på det følgende: Dahmer og Breivik var/er isolerte, ensomme individer. For øvrig i likhet med hva Johansen selv har vært. Men der stopper likheten, får vi tro. På sin hjemmeside sporer Johansen sin interesse for menneskelig isolasjon tilbake til sin egen oppvekst i den lille bygda Heidal øverst i Gudbrandsdalen. Og derfra har turen gått videre blant annet til Amsterdam, Maastricht og Brüssel. Og Oslo.

Det viser jo, nok en gang, at mye av det beste kommer fra små, bortgjemte steder. Tarjei Vesaas fra Vinje, Arne Ekeland fra Bøn og Olav H. Hauge fra Ulvik er andre eksempler på det.

”Angst” The Dahmer Syndrome, en oppfølging av fjorårets forestilling A thing of beauty, som var ført i pennen av den Ibsenprisnominerte dramatikeren M. H. Hallum, skal altså være et forsøk på å komme på innsiden av morderens univers. Men igjen: Er det noe jeg bør vite? Og så dundrer plutselig ny informasjon inn i hjernen min, et helt annet sted fra: I Oslo sentrum har noen startet en bar kalt ”Angst”. Der er det visstnok fullt hver kveld.

Etter å ha sovet på det og forsøksvis distansert meg fra alt det jeg kanskje ikke trenger å vite, ender jeg opp med de siste ordene som ble sagt fra scenen av skuespiller Marius Mensink: ”So beautiful. So very beautiful.”

Nettopp! The Dahmer Syndrome var en først og fremst vakker og rørende framstilling av fem menneskers fattigslige forsøk på å få kontakt – med seg selv, med verden, med hverandre.

Fem kjekkaser, veltrente, muskuløse, står på scenen og ser på oss, med lett Mona Lisa-aktige smil. De bare står der.

Inviterende Jeg tenker først på Verk produksjoner, som har åpnet begge sine to siste forestillinger på den måten; men så glemmer jeg det fort igjen. Marius Mensink, Jurrien Remkes, Igor Vrebac, Erwin Dörr og Kajetan Uranitsch ser på oss med åpne, men også granskende og inviterende blikk, akkompagnert av forsiktig, knapt hørbar musikk. Variasjonene er minimale, men i kraft av det stillestående utgangspunktet, svært merkbare, med bittesmå forskyvninger i ansikts- og kroppsuttrykk. For meg kunne de holdt på i det uendelige, bare med det. Men så beveger fire av dem seg inn i scenografien, bestående av et sinnrikt oppbygd reisverk, mens fortelleren (eller ”Dahmer”?), Marius Mensink, står igjen. Og herfra bare stiger det.

Suzy Qs 80-talls italodisco-hit Can´t live without your love setter for alvor maskineriet i gang. ”Can´t live a day without you, Can´t live a night without you”. Karene på scenen tar utfordringen med litt forsiktig rugging på brystkassa mens de søker publikums anerkjennelse. Etter hvert kommer sjekke- og bli-med-her-blikket. Inn og ut av scenografien. Vekslende mellom fysiske opptrinn og historiefortelling, men ikke historier om mordene og dissekeringene, bare om det som lå før, etter, bakenfor og under; drømmer, barndomsminner, hverdagslige hendelser. Det kjempes. Desperasjonen og maktesløsheten tar over. Skillet mellom fortelleren og de øvrige aktørene blir mindre og mindre markant og til slutt helt borte. Og de ender opp hjelpeløst bundet, til seg selv, til hverandre. Og hjelpeløst isolerte.

Hverdagslig Jeg kunne ikke finne på å bebreide en scenekunstner for å ville ta imot applaus. Likevel skulle jeg av og til ønske at flere gjorde som våre venner i Odin Teatret: De forlater scenen straks forestillingen er over, for ikke å komme tilbake igjen før neste forestilling. Publikum får da, istedet for applausen, tildelt et kjærkomment lite mellomrom for refleksjon som gjør godt før vi igjen kastes nådeløst ut i verden.

Denne sceniske studien av noe så hverdagslig og alminnelig som det ensomme menneskes lengsel mot samhørighet, inneholder elementer av sorg, skjønnhet, humor, og ikke minst; en allestedsnærværende aura av uskyld, som i mine øyne hever den langt over og forbi det litt trange rommet som den perverse seriemorderen Jeffrey Dahmer befinner seg i.

Øystein Johansen ønsker å presisere at forestillingen "The Dahmer Syndrome" ikke jobber med tematikk rundt Breivik eller 22. juli. Scenekunst.no 24.9.2014