Foto: Jenny Marie Sveen

Empatisk om Flagstad

På sitt beste er Bjørnstad og Bjørges kammeropera om Kirsten Flagstad et rørende portrett av en kvinne i livets siste fase.

Kirsten Flagstad var ikke kjent for å gi seg lett. Både som sanger og som Norges første operasjef var hun kompromissløs. Dette kan være greit å ha som inspirasjon når man skal sette opp en flunkende ny opera i en såpass uforutsigbar tid som vår. For veien mot premiere var alt annet enn enkel.

Egentlig skulle Flagstad – The Opera ha åpnet på Scene 2 på Den Norske Opera & Ballett under Flagstads 125-års jubileum i november i fjor. Generalprøven hadde gått fint. De 49 utvalgte publikummerne var på vei. Men så, bare fem timer før forestilling, kom beskjeden: Én person i ballettkompaniet hadde testet positivt for koronavirus. Hele bygningen ble stengt. Det var bare å pakke sammen kostymer og scenografi og dra hjem for å håpe på bedre tider. Nå, om lag et halvt år senere, har man vært heldigere med timing og smittetrykk. I Hamar Kulturhus var det åpnet opp for hele 200 publikummere – noe som for en tilreisende fra Oslo virket helt eksotisk.

Med lave skuldre om livets siste fase
Ketil Bjørnstad & co. gikk inn i verdenspremieren med tilsynelatende lave skuldre. Ouvertyren – en enkel og sentimental melodi – settes rolig i gang mens publikum enda finner plassene sine. Komponist Bjørnstad sitter ytterst på rad fem og smiler stort til alle som kommer. Tekstforfatter og regissør Einar Bjørge tripper lett omkring og passer på at smittevernsbestemmelsen overholdes. Mens publikum langsomt faller til ro, får vi god tid til å studere det spesielle ensemblet: piano, kontrabass, fagott/fløyte, bratsj og melodisk slagverk. Scenografien er enkel og åpningstablået er vakkert. Kirsten Flagstad, i Birgitte Christensens skikkelse, sitter dypt nedsunket i en lenestol og lytter til radio. Er det derfra melodien kommer? Den kunne i hvert fall gått rett inn i Ønskekonserten. Ellers består scenerommet av en sykeseng, en stor reisekoffert og en pinnestol.

Det er ikke akkurat en intens og actionfyllt forestilling. Handlingen følger Flagstad gjennom en ettermiddag i sykerommet på Rikshospitalet i Oslo, noen dager før hun dør av benmargskreft 7. desember 1962. Flagstad vandrer trett mellom senga og lenestolen. Pleieren kommer inn, setter litt morfin og går igjen. Flagstad venter utålmodig på telegram fra regissøren Bernard Miles, som skal komme på besøk fra London. I mellomtiden småprater hun med pleieren om sine største triumfer og sorger. Hun sover litt og drømmer om ektemannen Henry. Mot slutten av forstillingen kommer Miles endelig. Han er sammen med Flagstad en kort stund, før hun igjen sovner etter en injeksjon med morfin. Miles drar, og forestillingen er slutt.

Det er altså det indre dramaet – om livets avslutning – som teller. Og det lykkes langt på vei.

Mange gode og noen mindre gode prestasjoner
Stemmeprestasjonene er jevnt over veldig gode. Birgitte Christensen kan naturligvis ikke matche Kirsten Flagstad i kraft og dramatisk tilstedeværelse (i Norge er det vel strengt tatt bare Lise Davidsen som kan det), men hun overbeviser likevel i rollen som den døende sangeren. Eldrid Gorset (som spiller pleieren) er lettere og lysere i uttrykket, og de to utfyller hverandre godt. Magnus Dorholt Kjeldal (som spiller både Henry Johansen og Bernard Miles) er en glimrende skuespiller og har en flott baryton.

Det er imidlertid noe i selve stemmefordelingen som virker litt ubalansert. Christensen og Gorset er på scenen gjennom nesten alle de 75 minuttene forestillingen varer – mens Kjeldal knapt er med i mer enn 10. Jeg skulle ønske han fikk mer tid både til å utvikle karakterene sine og til å danne en stemmemessig motvekt mot de to sopranene.

Det er også andre ting som tyder på at forestillingen ikke helt har «satt seg» enda. Tidvis var lydbildet litt ullent. Jeg mistenker at det var Hamar Kulturhus’ eminente Steinway-flygel som kom i akustisk konflikt med fagotten og kontrabassen. Dette var litt trist, siden en sniklytt på Simax’ innspilling av operaen avslører at det var mange fine detaljer i Stefan Ibsen Zlatanos spenstige og intelligente arrangementer som ikke kom helt til sin rett. Enkelte ganger forsvant sangerne også. Kanskje kunne dette vært løst med et så enkelt grep som å lukke flygelkassa.

Individuelle musikerprestasjoner var det mange av, og jeg lot meg spesielt imponere av perkusjonist Hans-Kristian Kjos Sørensens varierte lydbilde fra det melodiske slagverket. Men totalt sett virket ikke ensemblet 100 % sammenskrudd gjennom hele forestillingen. De manglet også den naturlige trygghet som denne musikken legger opp til.

Jeg lot meg likevel mest sjarmere. Oppsetningen har blitt til under nærmest umulige forhold. Og så er det jo tross alt snakk om en verdenspremiere! Hele produksjonsteamet virket gjennomsyret av entusiasme over å ha skapt et nytt verk – noe som jo dessverre skjer så altfor sjelden innen kunstmusikken. Det er tydelig at Gøril Songvoll og Opera til folket (som også står bak Oslo Operafestival) fyller et slags hull i det norske kulturlivet. Flagstad – The Operaer etter en uformell opptelling den 15. produksjonen de står bak, og den andre urpremieren. De skal ha all ære for å ta initiativ til et slikt prosjekt og for å bringe det helt i mål i møte med mange vanskeligheter.

Jevnt tempo og få sanger
Hvis jeg skal trekke fram et par ankepunkter mot Bjørnstads og Bjørges stykke, blir det første at jeg synes det går mye i det samme tempoet hele tiden. Jeg opplever at dette er noe som skjer i mange i nyere verk, spesielt innen det som kan kalles den klassiske musikkens «tonale main stream». Komponistene legger seg gjerne i et slags jevnt mellomtempo og lar sjelden ting gå virkelig langsomt eller virkelig raskt. Dette går i mine ører ut over det dramatiske helhetsinntrykket og flater ut de emosjonelle kurvene.

Det er ikke det at Flagstad –The Opera er uten emosjonelle topper. Tvert i mot. For eksempel svartner det virkelig for Flagstad når hun forteller om ryktene om at hun var «stripete» under andre verdenskrig. Bjørge og Bjørnstads opera er på sett og vis et slags kunstnerisk innlegg i denne saken, og de stiller seg klart på Flagstads side. «None of this was true, by far» synger hun om beskyldningene om at hun opptrådte for tyskerne og møtte Hitler. Denne delen av fortellingen er et nøkkelsted i operaen – både i mengde tekst som formidles og i musikalsk intensitet. Men selv om dette er et dramatisk og følelsesmessig høydepunkt, kommer det ikke helt gjennom – delvis fordi det blir en tanke ordrikt.

Det er kanskje ikke så rart. Flagstad – The Opera er basert på Einar Bjørges teaterstykke Flagstad – Triumph and Tragedy som ble spilt ved Scandinavia House i New York i 2015, som igjen er basert på Flagstads egne ord fra brev og dokumenter. At librettoen har utgangspunkt i teaterreplikker, gjør nok sitt til at mye av operaen blir i overkant «snakkete». Det er nesten alltid én tone per stavelse, og frasene følger nesten alltid setningsoppbyggingen i teksten, som er mer litterær enn poetisk. «Resitativene» blir også litt vel lange i forhold til de altfor korte sangnumrene, eller «ariene» om du vil – hvis det da er mulig å snakke om en slik oppdeling her.

Dette er en innvendig jeg ofte har mot nyere operaer: Komponister og tekstforfattere ser ut til å være så opptatt av den veldig viktige fortellingen at de nærmest glemmer å la sangerne synge ordentlige arier. I stedet blir det et slags sunget teater, hvor det sjelden blir anledning til å reise seg og rope «bravo!». Når verken Eldrid Gorset eller Magnus Dorholt Kjeldal har «sine arier» får jeg liksom aldri helt følelsen av hvem de er som musikalske personer.

Jeg skal ikke overspille denne kritiske merknaden, for det er mange musikalske segmenter i Flagstad – The Opera som er riktig gode. Spesielt Birgitte Christensen har mange fine øyeblikk hvor hun får vist fram hvilken fabelaktig sanger hun er.

Bjørnstads empati
Ketil Bjørnstad er en empatisk kunstner. Både som forfatter og komponist har han en egen evne til å leve seg inn i livene til dem han portretterer. I Flagstad – The Opera kommer dette kanskje aller best fram når han klipper inn utdrag fra roller som Flagstad er kjent for. De musikalske hentydningene til Didos klage fungerer som et slags ledemotiv for Flagstads vandring mot døden. Teksten til den berømte arien (When I am laid in earth, may my wrongs create no trouble in thy breast. Remember me, but forget my fate) synges ikke, men den blir med oss som tilknyttede assosiasjoner. Dette er både smart tenkt og virkningsfullt utført. Lignende ting skjer når det hentes inn utdrag fra Richard Strauss’ Beim Schalfengehen, Bellinis Norma, og Wagners Valkyrien, selv om tekstassosiasjonene ikke er like sterke i disse tilfellene.

Utdraget fra Beim Schlafengehen – en sang som handler om å endelig få sove og kunne la sjelen fly – er for øvrig det eneste stedet hvor Birgitte Christensen synger noe som Flagstad også sang. Christensens stemme er naturligvis langt svakere enn Flagstads, men i dette øyeblikket er det jo nettopp dette som er poenget. I manges øyne var Flagstad på sett og vis stemmen sin – «The Voice» ble hun jo kalt. Nå er den blitt svak, og hun holder på å gå ut av verden. Dette er operaens fineste øyeblikk, og stedet hvor Bjørnstad og Bjørge tegner det aller mest empatiske bildet av den døende Flagstad.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER