Anette Trettebergstuen på Kulturrådets årskonferanse. Foto: Kulturrådet

Elefanten på årskonferansen

Når kulturrådet inviterer til årskonferanse om kunst og fellesskap, er den gode stemningen høyt prioritert.

Hvert år arrangerer Kulturrådet en åpen årskonferanse som fokuserer på et aktuelt tema i kulturfeltet, og tirsdag 23. november var det tid på ny. Denne gangen gikk konferansen av stabelen på det nyåpnede Munch-museet. At tematikken nettopp i år ble ‘kunst som møteplass og utgangspunkt for ulike typer fellesskap’, var nesten å forvente. Konferansen benytter tradisjonelt muligheten til å rette søkelys mot krysningspunktet kultur og samfunn, og den langvarige nedstengingen av kulturhus og teatre under korona-pandemien destabiliserte feltet på mer enn én måte. Nedstengingen fikk som kjent ikke bare økonomiske konsekvenser, men trakk kulturfeltet ned i en identitetskrise det vil ta tid å komme seg ut av. For mens kunstnere måtte gå på NAV, haglet debatten om dem i kommentarfeltene med en styrke vi ikke før har vært vitne til i Norge.

Konferansens kjernespørsmål var det vanskelig å dra seg unna. For er kunsten egentlig en reell arena for fellesskap i dag, og er det i så fall et fellesskap for de mange, eller for de få? Er teatre, museer og konsertarenaer like viktige samfunnsinstitusjoner nå som tidligere, eller holdes disse institusjonenes i hevd først og fremst av sin egen historiske storhet? Under pandemien gikk debatten varm om hvorvidt det er riktig at ‘smal’ kunst nesten ingen ser skal støttes over skatteseddelen når ressursene i offentlig sektor virker å være skrapt inn til beinet og all verdens gøy kan strømmes på Netflix. Ubehagelige spørsmål som dette slo innover scenekunstfeltet med full kraft .

Poengtert kulturminister
Vår nylig tiltrådte kulturminister Anette Trettebergstuen var invitert for å holde konferansens åpningstale. Hun gikk rett på sak i en tale som, forfriskende nok, bar større preg av skarp analyse enn svulstige løfter. Trettebergstuens engasjement er tilsynelatende like stort for ytringsfrihetens og den kunstneriske frihetens kår, som for betydningen av armlengdes avstand, økte bevilgninger til kultur og kunstnerstipender og mangfold. Isolert sett har vi hørt det meste hun snakket om før. Men fordi argumentasjonen både reflekterte inngående kunnskap og et troverdig engasjement, blir det vanskelig ikke å tro på at hun faktisk mener det hun sier. Det er kanskje nettopp dette som, i hvert fall så langt, gjør at Trettebergstuen appellerer til kulturinteresserte velgere også både til venstre og til høyre for sitt eget parti.

Etter talen fulgte en panelsamtale med tittelen ‘Fri kunst – men bare for de privilegerte?’ I panelet, som var moderert av Torbjørn Urfjell, satt (igjen) Anette Trettebergstuen, professor i sosiologi og forfatter Jan Grue, dramatiker og forfatter Camara Joof, museumsdirektør Stein Olav Henrichsen og den samiske arkeologen, museologen og postdoktoren Liisa- Ravna Finbog . Her ble kulturministerens genuine engasjement enda tydeligere. Trettebergstuen la ikke noe i mellom da hun påpekte at når 60% av Norges befolkning ikke benytter seg av samfunnets kulturtilbud, henger dette sammen med for dårlig mangfold og representasjon hos kulturinstitusjonene. «Uten mangfold får vi heller ikke kvalitet,» sa hun. Faktisk spådde hun ‘kulturens død’ dersom mennesker ikke i større grad opplever kulturen som relevant i eget liv.

Camara Joof uttrykte en ‘diskurs-fatigue’ i møte med den norske mangfolds- og inkluderingsdiskursen. «Kulturinstitusjonene kommer ikke til å klare å beholde relevansen dersom de ikke øker sin kompetanse når det kommer til å skape og opprettholde mangfold,» etterlyste hun. Jan Grue påpekte den strukturelle blindheten som resulterer i at mennesker med funksjonsnedsettelser i praksis ofte ekskluderes fra deltakelse i kulturlivet uten at det vies nevneverdig oppmerksomhet, mens Finbog savnet et oppgjør med de koloniale strukturene mellom majoritetsnorsk og samisk kultur. Det var godt å se en kulturminister fullt ut anerkjenne Finbogs skarpe kritikk, uten å bagatellisere eller bortforklare det historiske bakteppet som preger Sápmi også i dag.

Etter pausen var det tid for panelsamtale nummer to, denne gang med temaet maktforskyvninger og et nokså homogent panel bestående av filosof og forfatter Eirik Høyer Leivestad, forsker på såkalte uenighetsdramaturgier i scenekunst Siemke Böhnish, førsteamanuensis ved BI Handelshøyskolen Irina Eidsvold-Tøien og jurist Adele Matheson-Mestad. Her kunne man nok ha ønsket seg et mer mangfoldig panel ettersom samtalen druknet litt i høytsvevende utredninger og definisjoner av akademiske begreper. Samtalen kretset rundt det økende presset på demokratiet i samfunnet vårt, samt ytringsfrihetens og identitetspolitikkens utfordringer. Kurateringen av samtalen virket i overkant strategisk all den tid aktørene i kulturfeltets kryssild rundt årets store kontrovers, Sløserikommisjonen, nærmest fremstod som eliminert fra konferansen. Kanskje har saken blitt såpass betent at det har blitt vanskelig å vite hvilke uenighetsdramaturgiske strategier man i så fall skal benytte seg av for å få en panelsamtale til å gli. Å snakke om nettopp uenighetsdramaturgier all den tid verken Traaviks prosjekt eller debatten rundt det nevnes med ett eneste ord, virket imidlertid litt merkelig.

«Kunstfeltet har blitt selve arnestedet for polariseringen i Norge,» kommenterte Leivestad på et tidspunkt, uten at denne påstanden ble fulgt opp tilstrekkelig av de andre. I stedet ble den hengende noen millisekunder i lufta og fort glemt. Men hvis dette nå virkelig stemmer, nærmer vi oss ikke nettopp kjernen av scenekunstfeltets største utfordring i dag? For hva er årsakene? I den offentlige debatten peker enkelte på kunstnerne selv, andre mener endringer i sosial infrastruktur har skylda, atter andre på ytre høyres politiske strategi og til sist er det flere som tenker at pandemien ene og alene har blitt et slags unntakstilstandens og polariseringens ormebol. «Hvordan kan teaterkunstnere være uenighetsarkitekter», ble det spurt. Siemke Böhnish svarte på diplomatisk og spøkefullt vis at det er uenighet om hva som er gode uenighetsfellesskap, og hun ville heller ikke utdype hva som skiller gode uenighetsdramaturgier fra mindre gode. Men det er jo nettopp her diskusjonen begynner å bli interessant. Mener for eksempel Böhnish at uenighetsdramaturgier som genererer ytterligere polarisering likevel kan betraktes som vellykket? Det er synd de ikke kom lenger inn til en undersøkelse av kjernen. I stedet fikk vi høre utredninger om sosiologiske ideer rundt ‘eliten’ og ‘mobben’. Jeg klarte ikke å unngå å tenke på at diskusjonen og panelsammensetningen i seg selv fremstod nokså langt fra kunstnerne  . Panelet bestod av mennesker med gjennomgående høy ytringskapital, mens kunstnere som selv har opplevd press eller krenkende ytringer, glimret med sitt fravær.

Berøringsangst
En overordnet fornemmelse jeg har under årets konkurranse, er følelsen av økt avstand mellom kulturbyråkratene og kulturviterne som fylte scene og sal på den ene siden, og frilansere og utøvere i kunstfeltet på den andre. Det er som om samtalen om kunstnere i stadig mindre grad defineres av dem, men snarere av kommentariatet, ytringseliten og øvrige faktorer rundt dem. Flere ganger de siste par årene har jeg tenkt på kunstneren som en av samfunnets Andre. De har tilsynelatende ikke makt til å definere seg selv, og dette aspektet ved maktforskyvninger ble ikke diskutert i dybden på årets konferanse. I et samfunn hvor mange temaer knyttet til offentlig støttet kunst nå er så politiserte at de nærmest selvantenner umiddelbart i møte med en bredere offentlighet, er det kanskje ikke så lett å vite hvilken linje man bør legge seg på. Så handler det egentlig om en valgt strategi fra Kulturrådets side? Resignasjon? Berøringsangst?

I dagens tredje og avsluttende paneldebatt ble fokus endelig rettet mot den utøvende kunstneren, med det kollektivt skapende som premiss og utgangspunkt. Hvordan er det å være del av et fellesskap og samtidig beholde sin integritet og individualitet, ble det spurt. Kunstnerkollektivene Tenthouse Art Collective og Dáiddadállu var representert av henholdsvis Mechu Rapela og Máret Ánne Sara, bandet 9 grader nord ved Mira Thiruchelvam og Teaterfestivalen i Fjaler ved Torkild Sandsund. Tenthaus har per i dag nesten like mange nasjonaliteter og kunstneriske sjangre representert som det har medlemmer. Kollektivet fremstår både inspirerende og kraftfullt. «Vi ventet ikke. Vi bare gjorde det,» forklarte Machu Rapela da hun beskrev kollektivets tilblivelse. Både Máret Ánne Sara og Torkil Sandsund snakket om forholdet mellom areal- og distriktspolitikk, geografisk sentrum og periferi. I mangfoldsdebatten er også det viktig. «Det dreneres blod fra distriktene våre, uttalte Sandsund, og understreket at Fjaler-festivalen handler om demokrati, tillit og tilhørighet. Samtalen var påfallende jordnær, og den avslørte sterk skaperkraft på tvers av ulikheter innad i kollektivene. Samtidig er det verdt å påpeke at det kollektive er et sterkt fundament i både utøvende scenekunst, dans og musikk generelt. Både sjangeroverskridende og tverrkulturelle produksjoner fordrer et kollektivt fokus for å lykkes. Denne kompetansen eksisterer altså allerede i det bredere feltet som en del av feltets egenart.

Trangt ytringsrom
Det er ikke lett å snakke om polariserte temaer i dag uten å, tilsiktet eller utilsiktet, bidra til økt konflikt eller selv havne i kryssilden. Det fikk konferansier Nils Bech selv erfare selv om han ledet konferansen med en lett, uhøytidelig og gjennomgående selvironisk tone. Men fordi han kom med en ironisk spøk om biseksuelle som noen ytterst få reagerte på, valgte Bech å beklage foran hele salen. En ironisk sjargong var altså ikke tilstrekkelig for ikke å komme i skade for å støte noen. Et fungerende fellesskap handler også om evnen å tolke andre mennesker med velvilje. Der tror jeg det ligger en lærdom for vår tid.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER