Verk Produksjoner: Stalker. Black Box Teater 2013b. Foto: K. Bruskeland.

Ekstremt sympatisk

ANMELDELSE: – Stalker er en hyllest til det svikefulle minnet og det barnlige alvor, skriver Hedda Fredly om Verk Produksjoners nyeste forestilling.

– Når mennesker prøver å huske sitt eget liv, blir de snillere, slår hovedpersonen i filmen Stalker fast. Verk Produksjoners adapsjonsprosjekt av Andrej Tarkovskijs science fiction-film fra 1979 gir oss mulighet til nettopp dette: å erindre scener fra livet uten blygsel og ironi – og slik kanskje bli bedre mennesker. Deres nyeste forestilling er en feiring av det svikefulle minnet og skaper sympati for hvordan hver og en av oss setter sammen våre egne livsfortellinger.

Filmen Stalker viser en ekspedisjon hvor en veiviser, også kalt "stalker", leder sine to klienter til et mystisk sted kalt Sonen. Her antas det at alle besøkende kan få oppfylt sine innerste ønsker.

Verk bruker Tarkovskijs film som omdreiningspunkt for sin forestilling. De har intervjuet en rekke faktiske personer om deres forhold til filmen, og har så destillert intervjuene til monologer. Gjennomgående for intervjuene er at filmen Stalker var en skjellsettende opplevelse for mange i generasjonen som vokste opp på 80- og 90-tallet. "Veldig mange så filmen i overgangen mellom de sene tenårene og tidlig i tjueårsalderen //…/ Ingen husker helt hva som skjedde i filmen, og ingen klarer helt å beskrive hva sonen er for noe. De husker at det var uhyre viktig, men hva det var er ikke helt klart for dem i dag”, står det i programteksten. Verks forestilling gjør denne usikkerheten til en tematisering av erindring, av hvordan man husker, og av hvordan man kan ha helt vage minner om noe og likevel anse det som dypt betydningsfullt for ens liv og identitet.

Akkurat slik var også mitt forhold til filmen. Men i anledning av at jeg skulle anmelde denne forestillinga, så jeg filmen på nytt like før Verks premiere. Min forståelse av teaterforestillinga Stalker er dermed preget av denne dobbeltheten: det vage minnet om en betydningsfull opplevelse, og en helt fersk oppfatning av filmen og dens tematikk. Jeg synes Verks forestilling tjener begge utgangspunktene bra.

Temaene erindring og livsfortelling er dessuten såpass allmenne at jeg tror man også kan ha utbytte av å se forestillinga selv om man ikke har sett filmen.

Formen ligner mye på den Verk introduserte i den vidunderlige forestillinga Det eviga leendet: Fire aktører sitter på scenekanten – insisterende henvendt mot publikum i amfiet – og framfører sine monologer, mens scenografen lusker i kulissene med foretagender som blir en del av selve scenografien.

I Det eviga leendet var det Pär Lagerkvists fiktive fortellinger fra døde mennesker som ble framført, men her er det altså levd materiale som er grunnlag for monologene.

Den delvis åpne formen der aktørene henvender seg direkte til publikum, oppleves som en sterk invitasjon til medskapning. Aktørenes mimikk er ekspressiv på grensen til det desperate. De har alle et naivt og keitete preg på spillestilen, men klarer likevel å formidle stort alvor. Samtidig som det kanskje kan kjennes påtrengende for publikum å være så ønskede samtalepartnere, er oppsynet til aktørene såpass lattervekkende at det ikke oppleves for insisterende. Balansegangen er hårfin, men med sitt uhyre presise spill viser Verk at de mestrer dette til fingerspissene. Slik innfrir de også bønnen fra veiviseren i filmen: ”La dem le av lidenskapene sine! For det de kaller lidenskap er ikke noen sjelelig energi, men bare friksjonen mellom den åndelige og ytre verden.”

I filmen Stalker finner jeg mye barnlig tilstedeværelse,. Ikke bare lekenheten man forbinder med barndom – men også det barnlige alvoret. Verden er overveldende og forvirrende, og å prøve å orientere seg i den er skremmende. Som barn søker man desperat etter klarhet og mening, slik hovedkarakterene i filmen søker sannhet og forløsning.

Dette gjenspeiler seg i Verks forestilling, både ved at fortellerne avslører sin usikkerhet, men også ved et sentralt punkt i forestillinga der scenen brått blir mørklagt, og i stummende mørke blir vi hensatt til et buldrende lydunivers. Samtidig dras lyset sakte opp fra nordlys-aktige effekter til full blending, og avdekker en scenografi som lever og puster. Ved hjelp av sterke vindmaskiner settes scenetepper, girlandere og andre løse rekvisitter i så sterk bevegelse at det føles som man sitter midt i et marerittaktig inferno. Her klarer Verk å sette den ellers muntre tonen i et mer skremmende relieff, og effektene er med på å vektlegge alvoret rundt tematikken. Kanskje skal dette punktet i forestillinga representere filmens sentrale motiv – Sonen?

Siden Sonen er det hovedkarakterene i filmen Stalker søker mot og begjærer mest av alt – vil det da si at de innerste lengslene også er det mest fryktinngytende?

”La dem være hjelpeløse som barn, for svakhet er fantastisk og styrke betyr ingenting. Smidighet og svakhet uttrykker et vesens friskhet. For det som har blitt herdet kommer ikke til å seire.”

Slik fortsetter veiviserens bønn, som er gjengitt i programmet. Jeg leser det dit hen at vi ved å minnes tider i livet der vi har vært redde eller usikre, kanskje kan bli friskere og snillere mennesker.

Verk Produksjoners Stalker muliggjør dette gjennom sin anerkjennelse av virkelige personers forvirrende minner. Tematikken blir tydelig gjennom gruppas helt spesielle formgrep. Verk viser oss styrken i det svake. Det er et ekstremt sympatisk prosjekt.


Hedda Fredly er ansvarlig redaktør i DRAMA – Nordisk dramapedagogisk tidsskrift og Ånd i hanske – Tidsskrift for figurteater.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER