Eksperimentell hyllest av Beckett

Spørsmålet, som hører hjemme i et dikt av Beckett med samme tittel, fungerte her som en inngangsport til teaterhusets program denne helgen. I tillegg til de religiøse konnotasjonene (som i Johannesevangeliet: «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud»), pekte spørsmålet mot Becketts eksperimenterende stil – som jo var revolusjonerende i hans tid. Becketts sjangerblanding, teknikk- og språkutforskning gjorde ham til en av de mest innflytelsesrike modernistiske skribentene. Det allsidige aspektet ble behørig gjenspeilet i teaterhusets hyllest, som besto av teater, musikk, fotografier, foredrag, video og film.

To av Becketts egne verk, Not I (1972) og Catastrophe (1982), ble vist som en del av hyllesten. Førstnevnte ble vist hele tre ganger, som åpningsforestilling med amerikanske Park Krausen som upåklagelig utøver, og da fremført på engelsk. Like fascinerende og intenst ble monologen senere utført på tysk av Fabienne Trüssel, før vi til slutt fikk se en film hvor den ble fremført av Silvia Costa på italiensk. Catastrophe, her under den tyske tittelen Katastrophe, ble vist av Theater Zerberus med Marek Kedzierski som regissør. Den britiske komponisten og performancekunstneren Alwynne Pritchard spilte Becketts underdanige hovedrolle som blir påkledd, oppstilt og dandert slik at han ser mest mulig stakkarslig ut. I slutten av stykket tar karakteren likevel mot til seg og hever hodet triumferende. Med denne lille gesten går stykket fra å være en suksess til å bli en katastrofe, i øynene til forestillingens fiktive regissør.

Dokumentarisk og kunstnerisk helhet Innholdsmessig bestod deler av programmet av rent faktuell og dokumentarisk informasjon om Beckett. Et eksempel er det korte, men informative og underholdende foredraget av litteraturprofessor Sissel Lie, hvor hun ga publikum et innblikk i dramatikerens kunstnerskap. Beckett-portrettene av Lütfi Özkök, hvor han poserer på umiskjennelig vis med stikkende øyne og en hårmanke som utfordrer tyngdekraften, føyde seg til denne delen. Det gjorde også dokumentaren Rue Samuel Beckett: Barbara Bray (2013) av Marek Kedzierski og Piotr Dzumala, som beskrev forholdet mellom Beckett og kritikeren Bray.

I tillegg til Not I (1972) og Catastrophe, ble det vist kunstneriske verk inspirert av eller med referanser til Beckett. De norske musikerne i Alpaca Ensemble, sammen med allerede nevnte Theater Zerberus og Alwynne Pritchard, var sentrale i denne delen av feiringen. Bakgrunnen for Beckett-hyllesten er at Alpaca Ensemble tidligere i år ble invitert til Tyskland i anledning en større 111-årsmarkering, og tok altså med seg deler av programmet tilbake for å vise i Trondheim. Ensemblet, bestående av klavertrioen Sigrid Elisabeth Stang, Marianne Baudouin Lie og Else Bø, fremførte sammen med komponist Pritchard fem korte (samtids-) musikalske performancer: We, three 1, Vitality Forms 5, We, three 2, Vitality Forms 6 og We, three 3. I tillegg ble Hospice Lazy, Pritchards noe lengre konsertperformance, fremført sammen med ensemblet.

«Bra, men vanskelig» Den ovennevnte vurderingen kom nølende frem i lag med applausen noen seterader bak meg. Den er beskrivende, tror jeg, ikke bare for hvordan en kan oppleve Beckett og annet modernistisk teater, men også spesifikt for Alpaca Ensemble og Pritchards verker. Ensemblets programmering reflekterer også fint rundt dette med tilgjengelighet gjennom å vise tre filmsnutter som Pritchard har laget, hvor barn i alderen 10-14 år uttaler seg om sine inntrykk fra filmatiseringen av Becketts Happy Days (1961). Vi får imidlertid ikke vite hva det er barna betrakter, vi ser dem kun vri tankefullt på seg. Dermed blir deres nølende, men tiltagende resonnementer allmenngjort og publikum får krølle tærne sammen med ungene.

«Why people have to complicate a thing so simple I can’t make out», skal Beckett ha sagt i forbindelse med de mange, og etter hans egen oppfatning misforståtte, tolkningene av forestillingen Vente på Godot (1953). I sitt foredrag bekrefter Sissel Lie dette, og kunne i tillegg fortelle at dramatikeren ikke hadde noe til overs for skuespill som skulle herme etter virkeligheten. Beckett etterstrebet strangeness.

Rariteter til tross, selv har jeg aldri opplevd Beckett som meningsløs. Jeg er ingen Beckett-kjenner, ei heller kan jeg særlig mye om samtidsmusikk, men jeg vil mene at jeg er i målgruppen for et arrangement som dette. Tidligere har jeg i alle fall ventet tålmodig på Godot – og nytt det. Imidlertid må jeg mobilisere all min tålmodighet når Alpaca Ensemble og Pritchard haler ut tiden på scenen med presise, men gjentagende og nedstrippede – jeg er fristet til å si intetsigende – musikalske og performative uttrykk. Performancekunstneren Pritchard har helt sikkert kroppskontroll til fingerspissene, og musikerne behersker faget sitt godt nok til å tillate seg å eksperimentere. Det er nok godt arbeid – bare så jævlig vanskelig. Likevel, kan hende er det helt betimelig å utfordre publikum såpass under et arrangement til hyllest for en pioner som Beckett.

Hva, hvem, hvordan Det å vise tre ulike versjoner av Becketts Not I var et godt grep. I monologen gjenforteller en kvinne en traumatisk hendelse på brokete og kaotisk vis, og det er uklart hvorvidt hun selv opplevde det hun forteller eller om hun snakker på vegne av en annen. Det føles imidlertid litt kunstig å bruke betegnelsen «hun»; det eneste vi ser på scenen er en ekspressiv, rødmalt munn som utsetter publikum for en kontinuerlig ordstrøm. Resten er mørklagt. Munnen benekter at den dystre historien handler om seg selv, selv om det etter hvert virker åpenbart at fortelleren er emosjonelt knyttet til historien hun formidler. Derav tittelen på forestillingen.

Selv om historien i og for seg oppløses allerede i det usammenhengende narrativet, fragmenteres den ytterligere når de tre visningene av forestillingen fremføres på forskjellige språk. Som betrakter satt jeg likevel igjen med samme følelse av dramatikk og patos også etter den tyske og italienske varianten. Språk, eller kanskje en slags språkforvirring eller ordmangel, var et tema som gikk igjen på «beckettsk» vis gjennom hele jubileumshelga: Fra barn som prøvende forsøker å formulere sine inntrykk av Beckett til det kompromissløse fraværet av forklarende ord i Alpaca Ensemble og Pritchards musikkperformancer. For min del utgjorde versjonene av Not I og videoklippene Children on Beckett de beste øyeblikkene fra jubileet, da de manet frem en emosjonell og dypt menneskelig felles forståelse – selv om det vitterlig var vanskelig å finne de rette ordene.