Foto: Yaniv Cohen. Lysdesign: Nicolas Boudier

Dynamisk energi

Carte Blanche har vært i favelaen i Rio de Janeiro, og er kommet hjem med energisk, dynamisk dans som etter hvert likevel blir litt ensporet.

Det er en energi i ensemblet idet de trer inn på scenen som det er nærmest umulig ikke å bli nysgjerrig på. De 14 danserne i Carte Blanche kommer inn fra venstre i samlet tropp, og står plutselig helt stille. De er kledd i singleter, shorts og joggebukser i alle slags farger: Rosa, lilla, orange, gult, blått, grønt, rødt, brunt. De bærer med seg en rekke tilfeldig sammenraskede objekter – deriblant gjennomsiktige plastpresenninger, plastposer, en støvkost, sammenrullede plastrør, en pappeske, flere hvite esker, tøyremser, en rosebukett, en isoporplate og et lite, rundt bord innpakket i plast. Aktørene begynner å kaste objektene fra seg og beveger seg målrettet fremover og bortover mens de fortsetter å gripe objektene som fyker av gårde i luften og faller ned på scenegulvet, for så å kaste dem opp igjen, på nytt og på nytt. Hele tiden med konsentrasjonen og blikket effektivt rettet mot objektene og den uavbrutte framdriften. Kroppene og gjenstandene glir inn i hverandre i et hurtig tempo.

Livet i favelaen
Denne første sekvensen blir stående for meg som treffende for den brasilianske koreografen Lia Rodrigues’ kunstneriske uttrykk som helhet i løpet av den timelange forestillingen. Med enkle virkemidler evner hun å skape assosiasjonsrike øyeblikksbilder og situasjoner med et fortellende element i seg.

Nororoca er en gjenskaping av Pororoca, en forestilling Rodrigues satte opp med sitt eget dansekompani i 2009. Fra før visste jeg ingenting om verken Lia Rodrigues eller originalforestillingen Pororoca, men etter å ha sett noen videoklipp fra den på nettet, blir det tydelig at store deler av bevegelsesmaterialet, kostymer og scenografi i Nororoca er svært likt originalen. Som en del av arbeidsprosessen har danserne i Carte Blanche besøkt Rodrigues i dansestudioet hennes, en gammel fabrikkbygning som er blitt bygget om og befinner seg i favelaen Maré i Rio de Janeiro i Brasil. Bygningen huser både Rodrigues’ eget dansekompani og studentene hennes, og utgjør også et kunst- og kultursenter Rodrigues har etablert. I programheftet står det at Pororoca ble skapt mens dansestudioet ble gjenoppbygd. Arbeidsprosessen forut for forestillingen Nororoca er derfor med meg inn i scenerommet og gjør at jeg ganske umiddelbart oppfatter koreografien som et forsøk på å si noe om stemningene, situasjonene og menneskene i Maré.

Kompleks gruppedynamikk
I Rodrigues’ tekst i programheftet til forestillingen forklarer hun at ordet pororoca er fra Tupispråket, og er en betegnelse på et kraftig tidevannsfenomen som oppstår når vannet fra Amazonaselven møter vannet fra havet. En slags bølgende, energisk fram-og tilbake-bevegelse som går og går, utgjør utgangspunktet for store deler av koreografien i Nororoca. Etter at aktørene med stor fart har kastet de tilfeldig sammenraskede gjenstandene rundt, stiller de seg på en vertikal linje midt på scenegulvet.

I konstellasjoner på to og tre er det som om de forsøker å arbeide seg framover, men hele tiden med en friksjon og motstand der den ene gjerne skyver seg fram og den andre drar den første tilbake. Konstellasjonene skifter i et hurtig tempo og bevegelsesmaterialet har et vidt spenn som omfatter både raske rotasjoner, løft, klapp, kropper som klatrer over hverandre, bytter klær, omfavner hverandre, bryter, sparker høye spark og krabber. Kroppene brytes liksom mot hverandre i små sammenstøt, men bestandig med en underliggende omsorg som gir meg følelsen av at det er situasjoner og relasjoner mellom mennesker med hver sin personlighet som utspiller seg foran meg. Denne gruppedynamikken er både kompleks og interessant å observere.

Mye av det som skaper driv i forestillingen og gir koreografien et ekstra lag, er aktørenes gestikulering, tydelige fakter og skiftende ansiktsuttrykk sammenholdt med all lyden de lager. Bevegelsene er akkompagnert av ensemblets egen hoiing, roping, stønning, tramping, pusting, skriking, hvining, sukk, latter, og spontane utbrudd på portugisisk – et lydmateriale som øker i intensitet mot forestillingens slutt. Det gir dansen en teatral, lekende uttrykksfullhet som får meg til å tenke at aktørene på scenen formidler favelaens stemninger og særpreg – et lite fragment av livet i Maré – kort sagt en ganske annen virkelighet enn det trygge, velordnede og regulerte livet i Norge.

Øyeblikksbilder
Som en effektiv motsats til alt dette, flettes det inn flere sekvenser med tablåliknende kvaliteter. Den sammenfiltrede dansen brytes først opp med en sekvens der det er helt stille mens hele ensemblet ligger spredt rundt på ryggen med unntak av to utøvere som sitter nært hverandre foran på scenen. De to tørker vekk hverandres svette og ser hverandre inn i øynene før de til slutt holder rundt hverandre. Senere setter alle utøverne seg ned og tar seg en pause: De bytter t-skjorter, ordner håret sitt og spiser appelsinbåter fra et fat som sendes rundt. Korte øyeblikks sårbarhet og intimitet som med sin enkelthet blir bilder som fester seg i meg lenge etterpå. På slutten av forestillingen serveres publikum et tablå i motsatt ende av skalaen som vekker latter i salen: Etter at aktørene har krabbet bortover gulvet og etterliknet dyr med bevegelser og lyd, blir de stående helt stille mens de lager dyriske grimaser og positurer og stirrer rett på oss. Dramaturgien i Rodrigues’ koreografi fungerer slik sett ganske godt. Den gir rom for pauser og brudd som fører til at nettopp de små tablåene får lov til å vokse.

Likevel blir dynamikken i Nororoca i overkant forutsigbar etter hvert. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg blir sittende å vente på en overraskende vri, et element som kan utfordre bevegelsesmaterialet og utøverne ytterligere, kaste dem ut av kontrollen de besitter og over i noe ufiltrert og rått som kan strekke registeret deres lengre. Jeg savner rett og slett mer intensitet og nerve. Samtidig hører det til sjeldenhetene å se brasiliansk samtidsdans på norske scener og oppsetningen er et fint tilskudd til Carte Blanche sitt øvrige repertoar. Når utøverne krypende og klatrende forsvinner ut sidedøren og videre inn i foajéen til Studio Bergen, har jeg lyst til å se mer.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER