Eselet i skolen av Pieter Brueghel den eldre (1556)

Dumhetens diktatur

Kan vi forstå økoterroristen Ted Kazcynski? spurte Nina Ossavy i programteksten til sin nye forestilling. Det fikk Minerva til å stille spørsmål om lovligheten av prosjektet.

«Om det finnes én dum person i et hus, er det dumheten som har makten. Den dumme lar seg ikke heve opp. Det er alltid han som drar andre ned, for hvis de skal verge seg mot det dumme mennesket, må de anvende hans våpen og ikke sine egne, som er virkningsløse på ham», skrev Aksel Sandemose i en av sine mange noveller[1].

Dette syndromet gjør seg langt på vei gjeldende også i den offentlige samtalen. Det er ofte det enkleste, mest ureflekterte og kunnskapsfattige narrativet som får lov å sette standarden, noe som er mer legitimt enn noensinne nå i den trumpske tidsalderen. Selv antatt seriøse medier følger flokken. Den i prinsippet reklamefrie, lisensfinansierte statskanalen, vår alles NRK, mobiliserte hele fem journalister til å innbille leserne at tre av kunstnerne bak Ways of Seeing hadde mottatt «millionstipend», enda journalistene, desken og redaktøren må ha skjønt at vinklingen var dypt useriøs og misvisende. Du blir ikke millionær av å motta 268.000 kroner i stipend per år over en to-, tre- eller femårsperiode. Likevel var det slik NRK valgte å framstille det, forutsigbart nok akkompagnert av den rituelle kommentaren fra selveste bjellesauen i dette sirkuset, Christian Tybring-Gjedde.

Faksimile fra NRK 29. mars.

Begge oppslagene ble seinere noe moderert, etter å ha blitt kraftig kritisert. Blant annet fikk redaktøren i herværende nettidsskrift, Julie Rongved Amundsen, lov å motsi Tybring-Gjeddes påstand om at stipendene er «offentlig støtte for å spre hat». Millionstipend-tittelen ble presisert til «får 2,7 millioner i stipend», ispedd en faktaboks som forklarer leserne at dersom man slår sammen beløpene som Pia Maria Roll, Sara Baban og Hanan Benammar får over til sammen ti år blir summen 2 682 220 kroner – som om det gjorde noe fra eller til. Skaden var uansett allerede skjedd. Alle med et minimum av mediebevissthet vet at vinklingen bestemmer hvordan en sak blir lest.

Allmenkringkaster
De såkalt alternative mediene, som Resett og Document.no, som vi aldri har trengt å tvile på hvor står, peker her ut retningen. NRK følger opp, i noe som ser ut som ren panikk over muligheten for at ingen gidder å lese dem hvis de gjør sin lovpålagte jobb som allmenkringkaster.

Det liberal-konservative tidsskriftet Minerva befinner seg naturligvis i en annen divisjon, selv om publikasjonen fra og med 2018 ble tatt inn i det eksklusive selskapet som får tildelt pressestøtte, over 1,3 millioner kroner årlig i tillegg til 375 000 av Kulturrådet. Minerva har lange tradisjoner som organ for den borgerlige intelligentsiaen, med initiativtaker i 1957, idéhistoriker og høyrepolitiker Lars Roar Langslet (1936-2016) i spissen. Langslet nøt alltid respekt langt utover sin egen politiske krets, ikke minst på grunn av sin åpenhet, etterrettelighet og seriøsitet. Den aktuelle versjonen av Minerva har da også i en årrekke gitt inntrykk av å bestrebe seg på å videreføre arven etter ham.

Døden kommer ikke med ljå
Kort tid før påske var det som om panikken grep også dette tidsskriftet. Der hadde de fått øye på dramatiker og regissør Nina Ossavys Facebook-invitasjon, som nå er blitt fjernet, til premieren på sitt nye prosjekt Døden kommer ikke med ljå. Ossavy har vært miljøaktivist mesteparten av livet, noe som preger mange av prosjektene hun har vært involvert i, for det meste sammen med Marius Kolbenstvedt. Forrige oppsetning, Dark Mountain fra 2016, avsluttet en trilogi som tok for seg «samfunnskrise, økokrise og individkrise og hvordan de griper i hverandre». Det hele var gjennomsyret av mye av den samme desperasjonen som preger deler av en miljøbevegelse som er i ferd med å slutte å tro på at bare vi kjemper hardt nok vil det ordne seg til slutt. Det må andre fortellinger til, fortellinger som tar opp i seg den realistiske muligheten for at det faktisk går til helvete.

I Døden kommer ikke med ljå går Ossavy et steg videre inn i denne materien ved å gi ordet til økoterroristen Theodore Kaczynski, som, i protest mot miljøødeleggelser og den aksellererende teknologiske utviklingen, forskanset seg i en liten hytte uten innlagt strøm og vann. I hytta levde han som eneboer og utviklet metoder for å overleve ved å være selvforsynt med hva han trengte. Derfra sendte han ut 16 brevbomber til ansatte ved universiteter, flyselskaper og teknologibedrifter, som han mente var ansvarlig for ødeleggelsene.

«Kan vi forstå ham?», spør Nina Ossavy med utgangspunkt i at «et veldig sinne var drivkraften til Theodore Kazcynski». «Om sine handlinger har han sagt at folk som ikke forstår hvorfor han valgte terror og drap som metode, ikke selv kan ha kjent på et tilstrekkelig sinne…. Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne? Eller er det en sorg, for bak sinne ligger ofte sorg. Kan det være en form for økosorg som ligger bak hans terrorhandlinger? Hva begrunnet han sine handlinger i? Var Ted Kazcynski bare gal, som mange hevder?», skriver hun i programteksten.

Lovlighet
Dette var altså nok til at Minerva i en henvendelse til Kulturrådet stilte spørsmål om rådet hadde vurdert lovligheten av prosjektet da de fattet sin beslutning om å støtte det. Smak på dette en gang til: Tidsskriftet stilte altså spørsmål ved lovligheten av prosjektet, basert på en programtekst som spør om vi kan forstå Kazcynski, før forestillingen hadde hatt premiere! Dette fikk vi vite om takket være kulturrådsdirektør Kristin Danielsen, som i et innlegg i Dagbladet kom tidsskriftet i forkjøpet. Danielsen, med bakgrunn både som utøvende kunstner og som leder i ulike kunst- og kulturorganisasjoner og -institusjoner, blant annet som direktør for Deichmanske bibliotek, kjente lusa på gangen og nølte ikke.

Minerva kokte i hop tre oppslag på basis av dette, uten at noen andre tok opp hansken. Selv ikke etter at tidsskriftet, ved hjelp av en klassisk klipp-og-lim teknikk, hadde tillagt Nina Ossavy meninger hun aldri har uttrykt. Støttet opp av jurist Audun Engh og Civita-historiker Bård Larsen gis det her langt på vei inntrykk av at Ossavy forsvarer Kazcynskis handlinger og at forestillingen kan tolkes slik at den «oppfordrer til ulovlige handlinger». Klok av skade, og med etterdønningene fra Ways of Seeing friskt i minne der høy og lav, kreti og pleti, uttalte seg uten å ha sett det, ba Ossavy Minervas journalist Karin Abraham om å bli med og se forestillingen før intervjuet ble tatt. Dette takket Abraham nei til.

Faksimile fra Minervanett. Saken ble publisert 29. mars.

Fortettet monolog
Lørdag 6. april var jeg til stede ved den hittil eneste visningen av Døden kommer ikke med ljå. Det er en fortettet liten monolog, fint framført av skuespiller Terje Ranes, for et tjuetalls tilskuere som presset seg sammen i en bitte liten hytte inni skogen i Nordmarka. Der satt Ranes/Kazcynski i olabukser og rutete skjorte, drakk kaffe fra termos og holdt liv i ovnen, mens han lavmælt framsa sitt enkle budskap. Det Ossavy og Ranes her gjør er å ta i bruk den enkle, klassiske teatrale metoden å gå inn i figuren Kazcynski, og med bakgrunn i dagens utbredte fortvilelse over handlingslammelse og brutte løfter, forsøke å forstå hva han sier og hvorfor han gjør det han gjør. Den innebygde advarselen som ligger i dette er åpenbar: Hvis ikke noe skjer med ødeleggelsen av kloden kan noen der ute i ren fortvilelse finne på noe jævelskap.

Etterpå ble vi alle invitert til i fellesskap å fordøye det vi hadde vært vitne til, over en tallerken suppe og et glass vin ute i den vordende påskesola.

Mye verre
For fem år siden trengte jeg ikke bevege meg lengre enn til Nationaltheatrets hovedscene for å se noe mye verre: Geir Gulliksens Demoner 2014, regissert av Runar Hodne, basert på De besatte av Fjodor Dostojevskij. Her var det kommentarfeltenes sinte unge menn i et post 22. juli-Norge som hadde søkt sammen i en terrorcelle for å ta rotta på den svikefulle, politisk korrekte eliten. Hvorfor spurte ingen den gangen om hvorvidt denne forestillingen, spilt på et teater finansiert av våre skattepenger, var lovlig? Hvorfor mistenkte ingen Gulliksen og Hodne for å ville legitimere terrorhandlinger?

Kan svaret være så enkelt som at i 2014 kjente vi fortsatt lufttrykket etter bomben som smalt 22 juli to og et halvt år tidligere? At i 2014 hadde flyktningene ennå ikke lagt seg til å sove i kulda utenfor politiets utlendingsenhet på Tøyen? At i 2014 var Trump ennå ikke valgt?

 «Personlig tragedie»
Sara Baban har i skyggen av den personifiserte «personlige tragedien» til Laila Anita Bertheussen i perioder måttet gå i dekning på grunn av trusler og hets. Etter NRKs oppslag om kunstnerstipendet hadde Pia Maria Roll mest lyst til å trekke for gardinene og stenge seg inne. Hanan Benammar vurderer å forlate det landet hun satte sin lit til etter at hjemlandet hennes, Frankrike, ble umulig å være i. Og i store deler av denne perioden har teatret som i utgangspunktet stilte sin scene til disposisjon, Black Box teater, måttet ha vakthold utenfor inngangen. Nina Ossavy har riktignok ikke vært utsatt for noe i nærheten av det samme presset, men hun har kjent på det i en grad som til tider har tatt fra henne nattesøvnen.

Ved å varsle allmenheten om hva som var på gang i Minerva klarte antakelig Kristin Danielsen å nøytralisere tidsskriftets planlagte offensiv. I kronikken uttrykte hun imidlertid bekymring for viljen til å ytre seg, selv om friheten til å ytre seg juridisk sett er intakt. Vi krever «mye av kunstnerne våre dersom prisen for den politiske kunsten er et vedvarende press fra både påtalemyndighet, politikere og media, og stadige drypp med beskjed om at det riktignok er lovlig å utøve denne typen kunst, men du skal vite at det blir bråk hvis du gjør det», skrev hun.

Å fungere politisk
Advarselen er antakelig på sin plass, men her vil jeg mene det også er på sin plass å minne om at alt dette er tegn på at politisk kunst endelig har begynt å fungere politisk! På 1960 og -70-tallet var «repressiv toleranse» noe det stadig ble referert til. Det er et begrep av den typen som har en slags onomatopoetisk kvalitet, i den forstand at det var et kodeord som i en jafs kunne brukes både som politisk analyse og beskrivelse av en sinnsstemning. Det ble introdusert av den tysk-amerikanske filosofen Herbert Marcuse som en mekanisme som fungerer som en snedig form for undertrykkelse av opposisjon tilpasset det moderne, siviliserte, kapitalistisk-demokratiske samfunnet. Det er et genialt grep hvor ytringsfriheten brukes som våpen mot de som bruker ytringsfriheten til å opponere: Er du mot NATO, sier du? Vær så god, det har du lov å være, noe du kan takke NATO for, som heldigvis sikrer din rett til å være mot NATO. Det opplevdes som at reell opposisjon i praksis ikke var mulig fordi alt vi sa fungerte legitimerende for det herskende systemet. Ytringsfriheten opphevet så å si seg selv ved sin blotte eksistens. Man kan bli apatisk av mindre.

Ytring og handling
Det er som regel lurt å tenke seg om, men svaret på alt dette kan verken være å la være å ytre seg, eller å pakke ytringene bedre inn så de blir lettere å akseptere eller å overse. De voldsomme reaksjonene på Ways of Seeing, med etterdønningene som traff Døden kommer ikke med ljå, er et sjukdomstegn, i samfunnet og i kunsten. Et tegn på at det altfor lenge har vært altfor mye ytring og altfor lite handling.

Og nå regner jeg med at Scenekunst.nos redaktør får en strøm av henvendelser vedrørende lovligheten av foregående setning.

 

 

[1] Vargsaksen fra novellesamlingen Dans dans Roselill (Aschehoug 1965)

 

I første versjon av denne teksten kunne det se ut som om Minerva mottar 1,3 millioner kroner av Kulturrådet. Det riktige beløpet er 375 000, mens 1,3 millioner er det de mottar i pressestøtte. (Red.anm.)

KOMMENTAR
  • Chris Erichsen :

    Et tett program har forhindret meg fra å både lese og svare på Andresens innlegg før nå. Men når jeg leser det får jeg mest lyst til å gi blaffen. Andresens innlegg bekrefter nemlig, punkt for punkt, mine poenger og det finnes ikke noe kjedeligere enn tomme gjentakelser. Han refererer altså til en «samfunnsdebattant» (hva er egentlig det!?) ved navn Audun Engh (den gamle anarkisten og Gateavisa-redaktøren?) som har uttalt at programteksten til forestillingen kan «inspirere til kriminalitet og vold i det ”godes tjeneste”». Dette er altså nok til at det gamle, ærverdige tidsskriftet Minerva med en knivskarp tabloid vinkling velger å blåse opp en sak i atskillige kapitler hvor hovedpoenget er at programteksten kan «legitimere terrorisme»!

    Hvor skal man begynne? Og slutte?

    Kanskje her: Andresen går i bresjen for journalistikk og «politisk mangfold i pressen». Er det det som er begrunnelsen for dette platte forsøket på sensasjonsoppslag? Men hva da med at Minerva gjerne vil framstå som et kulturtidsskrift? Et tidsskrift hvor man vet hva kunst er? Hvor man ikke tolker Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff som en legitimering av mord. Eller JM Coetzees Vanære som en oppfordring til professorer om å ta sine studiner som elskerinner. Eller Picassos portrett av den gråtende kvinnen som en oppmuntring til alle kvinner om å flytte venstre øye over til høyre side av nesen?

    Igjen: Alle med et minimum av mediebevissthet vet at vinklingen bestemmer hvordan en sak blir lest. Anders Giæver sa en gang at er det noe journalister hater mer enn noe annet, så er det kritikk. Dessverre kommer den egenskapen gang på gang til uttrykk som en lite sympatisk kombinasjon av selvforsvar og ansvarsfraskrivelse.

    Men fortvil ikke! Nå blir det igjen mulig å sjekke ut hva alt dette egentlig handler om. «Døden kommer ikke med ljå» blir nå satt opp på nytt: 19 juni på Sentralen og 20 juni på Krystalldammen, i en hytte på Nesodden. 19 juni etterfulgt av en samtale mellom forfatter Erland Kiøsterud, Ways of seeing-regissør Pia Maria Roll, og advokat John Wessel-Aass. En veritabel parade av «samfunnsdebattanter». Her bør Minerva-redaksjonen kjenne sin besøkelsestid.

  • Nils August Andresen :

    Minerva kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen av journalistikken vår.

    Jeg har svart på Kristin Danielsens innvendinger mot vår journalistikk her: https://www.minervanett.no/kulturradet-vet-ikke-hva-kritisk-journalistikk-er/

    Et lite utklipp fra artikkelen som omhandler bakgrunnen for spørsmålene til Kulturrådet:

    «Begrunnelsen for at dette skulle være dårlig journalistikk er, så vidt jeg kan se, at Danielsen misliker antagelsen, som hun sier, som ligger til grunn for spørsmålet Minerva retter til Kulturrådet, nemlig at «[invitasjons]teksten kan oppfattes som en støtte/oppmuntring til økoterrorisme».

    Men dette var ingen «antagelse» fra Minerva side – tvert imot var hele premisset for saken at teksten var blitt lest nettopp slik – av juristen og samfunnsdebattanten Audun Engh. Teaterstykket ble introdusert for offentligheten gjennom en invitasjonstekst på Facebook, der man blant annet kunne lese:

    «Ted Kaczynski drepte i løpet av to tiår tre personer og skadet tjuetre. Han begrunnet handlingene sine som en legitim reaksjon mot truslene fra teknologisamfunnet, som han mente ødela naturen. Var han den første øko-terroristen? (…) Kan vi forstå ham? Kan vi kjenne igjen et slikt massivt sinne? (…) En stor fare ved at mange opplever at politikerne ikke gjør nok, er at sinne, eller sorgen, over klima og miljø-ødeleggelsene blir så stor at terror kan virke som eneste mulighet for noen.»

    Engh tolket denne teksten nettopp som noe som kunne legitimere terrorisme, og gav uttrykk for det i kommentarfeltet. Dette dannet et utgangspunkt for Minervas journalistiske interesse. Til Minerva sa Engh at han mente teksten kunne inspirere til kriminalitet og vold i «det godes tjeneste». En lignende diskusjon dukket for øvrig opp i forbindelse med et teaterstykke basert på Anders Behring Breiviks manifest i 2017: Flere fryktet at teaterstykket ville spre terroristens ideologi – til tross for at teaterdirektør Christian Lollike fremhevet at stykkets målsetting eksplisitt var nettopp å avkle og advare mot selve ideologien.

    Enghs uttalelse kommer i en situasjon der spørsmålet om politisk radikalisme i kunsten er journalistisk høyaktuelt. For det første pågår en rekke ulike debatter om hvordan vi møter ytringer på de politiske ytterkantene generelt. De fleste av dem handler om ytringer om innvandringsspørsmål: spørsmålet om statsstøtte til Human Rights Service, ulike diskusjoner om «no-platforming»; og diskusjoner om retorikk som begynner å viske ut grensen mellom advarsler og trusler. Et eksempel på det siste er tekster som sier vi må regne med at innfødte europeere svarer med vold hvis myndighetene ikke endrer innvandringspolitikken. Et ensidig fokus på at det er staten som må endre sin politikk for å unngå vold – snarere enn på at den voldelige ideologien må konfronteres – vil i blant kunne klinge som en trussel.

    Her finnes parallell til Ossavys tekst. På spørsmål fra Minerva sa hun at «det nettopp kan være en fare for ekstremisme om det ikke handles i klimasaken». Hun kalte det «en advarsel mot terrorisme og ikke et forsvar for» – men uttalelsen handler tilsynelatende om at myndighetene må handle, og Ossavy er i beste fall langt mindre eksplisitt enn for eksempel Lollike på at det er de voldelige ideologiene i seg selv som må bekjempes.

    For det andre har vi nettopp hatt en debatt om antidemokratiske strømninger i den grønne bevegelsen, aktualisert ved et opprop undertegnet av 25 norske akademikere og kulturprofiler. Høyres Torbjørn Røe Isaksen reagerte på retorikken i en artikkel i Aftenposten. Jeg skrev selv om saken i Minerva, og Minerva undersøkte også gruppene som stod bak mesteparten av teksten i oppropet.

    Det var heller ikke bare den politiske høyresiden som reagerte: Også flere som selv er en del av den grønne bevegelsen, og som ønsker omfattende samfunnsendringer for å møte klimakrisen, reagerte på retorikken, som forfatteren Svein Hammer.

    For det tredje har vi altså Ways of seeing-saken, inkludert altså både statsministerens uttalelser og det som ser ut til å være bisarr og kriminell adferd fra den tidligere justisministerens kone. Men som Ingebjørg Sofie Larsen viser i sitt svar til Danielsen, inneholder saken også, i følge Pia Maria Rolls egen søknad til kulturrådet, et eksplisitt ønske fra kunsternes side om å bruke provokasjonen som metode for å synliggjøre hvor grensene går for hva som er akseptert og hva som er lov. Implikasjonen er at noen kunstneriske ytringer potensielt kan krysse grensene for ytringsfriheten.

    Til sammen gjør dette bakteppet av pågående diskusjoner – om politiske ytringer knyttet opp mot politisk vold, om potensialet for antidemokratiske strømninger i klimakampen og ulike typer grenser (etiske og juridiske) for kunstnerisk frihet – at Ossavys invitasjonstekst og Enghs reaksjon på den er et journalistisk interessant og hyperaktuelt tema.

    Vi stilte åpne spørsmål til både Ossavy og Kulturrådet, uten å fronte noe sterkt eget syn. Danielsen kunne ganske enkelt for eksempel svart at grensen for ytringsfriheten innen kunsten må være svært vid, også når det gjelder temaer som kriminelle handlinger eller vold – blant annet fordi kunst ofte er flertydig og skal utfordre måten vi tenker på. Og hun kunne svart at Ossavys stykke i alle tilfeller var langt fra noen slik grense – eller at det ikke er naturlig for Kulturrådet å uttale seg om enkeltverk. Det var vel sant å si et slikt svar vi hadde ventet oss. I stedet tar Danielsen først Audun Enghs forståelse av invitasjonsteksten for å være journalistens, og bedømmer deretter denne tolkningen av teksten som så hinsides at et journalistisk spørsmål basert på den, i seg selv utgjør en trussel mot ytringsfriheten.

    Når Danielsen i sitt svar til Minerva skriver at hun er for ytringsfrihet uavhengig av politisk farge, og at hun «ikke [er] så interessert i hvilken side av midtstreken man hører hjemme på» – med henvisning til at hun som biblioteksjef leide ut lokaler til Document – illustrerer hun ufrivillig at hun ikke forstår hva som er poenget med politisk mangfold i pressen: Den ulike lesningen av Ossavys invitasjonstekst har nettopp å gjøre med ulike politiske forforståelser – av potensialet for voldelig radikalisme i den grønne bevegelsen og av skillet mellom advarsel og trusler i ulike kontekster. Nettopp derfor trengs et mediemangfold, med aktører som kan forstå nok av Enghs tolkning til å diskutere den i lys av mer overordnede spørsmål.

    I stedet for å bidra til belyse disse spørsmålene på en god måte tolker altså Danielsen journalistiske spørsmål som mistenkeliggjøring og trusler. Hva trusselen fra Minerva skulle bestå i, er for meg uklart: Det er altså Kulturrådet, ikke Minerva, som deler ut penger til kunstnere; og teaterstykket hadde uansett allerede fått støtten innvilget.»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER