Dukkehjem som verksted

Hvordan har dere arbeidet i denne workshopen?

– Vi ble invitert hit til Oslo International Acting Festival for å lage workshop, noe vi faktisk aldri har gjort før. Vår praksis er primært produksjon av forestillinger og ulike teaterprosjekter. Derfor ble tilnærmingen vår å forsøke å lage en skisse til en forestilling. Idéen vi startet med var et ønske om å flytte Ibsens Et Dukkehjem inn i en helt alminnelig leilighet, ut fra tanken om at Ibsen skapte fortellinger og historier som handler om vanlige mennesker i deres helt alminnelige miljø. Ibsen var opptatt av at vi som publikum ser inn i noe privat, og vi ønsket å forfølge dette ved rent faktisk å la handlingen foregå nettopp i et privat hjem.

Fritt etter hukommelsen I stedet for å starte med å lese stykket, har vi vært opptatt av hva deltakerne på workshopen kunne huske. Vi brukte de første dagene på å skape en kollektiv erindring av handlingen. Det er ganske interessant å oppdage hva deltakerne husker og ikke. Hva har festet seg av detaljer, hva står igjen som essensen? Når det oppstod situasjoner hvor deltakerne var i tvil om hva stykket handlet om, så avgjorde vi gjennom demokratisk avstemning hvilken versjon av scenen vi skulle ende opp med. Den felles erindringen og de beslutningene vi tok omkring materialet, utgjorde utgangspunktet for vårt videre arbeid.

Det er nettopp en slik felles referanseramme vi har brukt som utgangspunkt også i våre tidligere prosjekter; Hvis man for eksempel tar utgangspunkt i Friends eller Pretty Woman, så er det svært få som ikke kjenner til det. Man skaper et felles referansegrunnlag med publikum. Men når en gruppe asylsøkere inntar rollene som de seks vennene i Friends, eller når man hver kveld lar en ny gateprostituert få spille rollen som Vivial Ward, åpner man opp for en ny nærhet til politiske problemstillinger.

De siste to dagene arbeidet vi mot forestillingen, som ikke var ment å bli et ferdig produkt, men en skisse av idéer vi ønsket å prøve ut. Hva gjør man når man helt faktisk er i noen fremmede menneskers rom, hvilke muligheter åpner det opp? Hvordan kan man integrere paret som bor der, stykkets Nora og Helmer, med i Ibsens fortelling? Hvordan gjør man seg fleksibel i forhold til å håndtere uforutsette situasjoner, dersom Nora og Helmer agerer helt uventet?

Parallelle prosesser – Vi ønsket å overlate så mye som mulig av den kreative prosessen til workshopdeltakerne, derfor oppstod det situasjoner hvor vi kjørte oss litt fast, før vi igjen fant et nytt vendepunkt og ble tvunget til å ta klare valg. Vi forsøkte å skape et klima som gjorde at alle i gruppen skulle få komme på banen med sine idéer. Først når alle jobber på samme nivå og forstår retningen på arbeidet, oppstår en kvalifisert fagdialog.

Hvilken prosess ønsket dere å sette i gang hos workshopdeltakerne?

– Det er mange parallelle prosesser som foregår. Først og fremst invaderingen av Nora og Helmers private hjem på samme måte som de opplever i stykket. Workshopdeltakerne trer inn i leiligheten og samlivet til Nora og Helmer, og blir de invaderende. To menneskers private relasjon blir plutselig synlig overfor et publikum. Og publikums forestilling om hva et dukkehjem er, må justeres i møtet med de to. Men det interessante er ikke å se hvordan paret spiller Nora og Helmer, det interessante er å se dem, som mennesker og som par. Ibsen brukes som en kikkert til å se disse to menneskene i sin tilværelse, og gjennom dette vendes også kikkerten tilbake til hver enkelt publikummer og deres relasjoner og kjærlighetsforhold. I løpet av forestillingen får publikum lære Nora og Helmer å kjenne. Det oppstår et møte. Og det er nettopp dét Fix & Foxy er opptatt av; å skape rom for at møter mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, kan oppstå.

Gjenkjennelse Når publikum for eksempel gjenkjenner seg selv i Nora og Helmer, settes en mellommenneskelig prosess i gang som fortsetter etter forestillingen. For sannsynligvis har det skjedd en eller annen form for erfaring, de har fått en ny bevissthet om forholdet sitt, eller ihvertfall fått et nytt forhold til Ibsens Et Dukkehjem, for nå har de selv vært en del av forestillingen. For publikums del er det mye de ikke får forklart, brikker som må pusles sammen etter at forestillingen er ferdig.

Fix & Foxy undrer seg over fenomener i samfunnet, ting vi ønsker å skape diskusjon omkring eller bevissthet rundt. Har man denne motivasjonen, blir det å lage en forestilling hvor man får en dramatiker til å skrive en tekst og noen skuespillere til å spille den, utilfredsstillende. Vi har et ønske om å få problemstillingen tettere på oss selv og publikum. Står det en asylsøker tett på meg i et stykke med den problematikken, så er det ikke lenger fiksjon.

Å inkludere publikum Er det å inkludere publikum det viktigste fokuset i deres kunstneriske arbeid?

– Konseptuelt teater uten den tradisjonelle skuespilleren er gjennomgående hos Fix & Foxy. Det som interesserer oss er at publikum og aktører blir en del av historien, sammen. Det er ekstrem forskjell på å sitte i et teater og å se noen gjennomleve et forløp, og å selv inkluderes på reisen og bli en del av historien.

Men det er viktig for oss å forsøke å inkludere publikum på en naturlig måte. Allerede når man har gått opp trappen og inn i Nora og Helmers leilighet, har tatt av seg skoene sine og satt seg ned i en lenestol, så er man inkludert. Man behøver ikke nødvendigvis være i direkte dialog med skuespillerne, men man er en del av fortellingen. De som spiller Nora og Helmer, likner deg selv. De er to mennesker i et vanlig forhold, og som alle andre er de i en relasjon med større eller mindre utfordringer, som de ønsker at skal vare. Siden skuespillerne heller ikke har forberedt seg, er de er på likefot med publikum. Det er nettopp dette som åpner for rørende møter.