Foto: Eline Bjerkan

Du er hva du spiser

En alkoholiker prøver å finne noe “normalt” å servere til middag mens et kjærestepar krangler over frysedisken. Feilvare av Liavaag/Lindberg blottlegger oss på feil side av “best før”-datoen.

Jeg befinner meg inne i en Rema 1000-butikk i Trondheim, hvor jeg har fått utdelt hodetelefoner av en påfallende blidspent butikkmedarbeider. Jeg utveksler flakkende blikk med de andre oppmøtte mens vi tar forsiktige skritt langs hyllemetrene med pålegg, cornflakes og meieriprodukter. Jeg lytter til et noe usammenhengende narrativ om ulike menneskers handlevaner (er du en sånn som saumfarer grønnsaksavdelingen på leting etter økologisk brokkoli eller er handlekurven toppet med familiepakninger?), mens jeg i det stille håper at det snart skal skje noe mer. 

Det gjør det. Plutselig overtar en nærværende, levende stemme plassen til den innledende, forhåndsinnspilte forbrukerkakofonien. Når jeg passerer et hjørne oppdager jeg at stemmen tilhører den joviale butikkmedarbeideren fra tidligere (Silje Lindberg), som har mange halvnyttige fun-facts om butikkdrift og matvarer i ermet. Vi får utlevert bananer, før fortellerstemmen igjen skifter og publikum er nødt til å bevege seg lenger inn i butikken for å se neste tablå utspille seg. Vi blir kjent med en ensom alkoholiker (Oda Aunan) som rådvill forsøker å finne noe passende, for ikke å si normalt, å servere når sønnen skal komme på middag. Senere får vi innblikk i den turbulente relasjonen mellom et kjærestepar (Petra Casale og Cecilie Solberg). Et skakende møte med brødskjæremaskinen understreker oppbruddstilstanden mellom de to.

Bak fasaden
Tekstmaterialet vi får presentert via hodetelefonene er hentet fra virkelige SMS-samtaler mellom to parter i en skilsmisse og et møte i Anonyme alkoholikere. Noen ganger lytter vi til forhåndsinnspilte partier, som når vi får være vitne til hva karakterene tenker, andre ganger hører vi det skuespillerne sier der og da. Det er både oppslukende og litt skamfullt å lytte til. Til tross for at det som sies opprinnelig var privat, er det noe med det intime som appellerer til meg og tilsynelatende flere i publikum. Kanskje trøster vi oss med andres feil og mangler, slik at våre egne tilkortkommenheter ikke fremstår like ruvende.

I tillegg til det planlagte spillet mellom den offentlige sfæren som jo en dagligvarebutikk er og det private innholdet i forestillingen, tøyer den grensene mellom det iscenesatte og det virkelige. Det er modig gjort å gjennomføre en timeslang forestilling inne på Rema 1000, i åpningstiden hvor kunder kommer og går og Securitas-vakter potensielt aner uråd (men ble i dette tilfellet stanset i tide av butikkpersonalet). At det hele gikk såpass sømløst skyldes nok i stor grad god planlegging, punktlig og stram regi av Ingrid Liavaag og teknisk spissfindighet fra Leik Raknes Finne. 

Romlig opplevelse
Liavaag og Silje Lindberg har i tillegg gjort god bruk av forestillingens utradisjonelle omgivelser. Rommet utnyttes godt, fra forestillingens dramaturgiske høydepunkt hvor en skuespiller møter bunnen av frysedisken eller velter paller med tørkerull, til butikkmedarbeider-Lindbergs subtile varehåndtering. Det at publikum må bevege seg rundt i butikken og forsøke å finne ut hvor de ulike skuespillerne befinner seg er også snedig utført.   

Forestillingen pirker i tillegg i interessante, sosiologiske aspekter ved menneskers moderne liv. Vi streber etter å opprettholde et tydelig skille mellom det private og det offentlige, men samtidig kan man si at dagligvarehandelen er noe av det mest primitive vi gjør det er her elementære behov skal dekkes. Og, som jeg var inne på tidligere, handlekurven avslører nok mer om deg selv enn du liker å tro. 

Forfriskende ferskvare
Feilvare er en original forestilling som utfordrer sjangerformatet, og jobber med sine egne premisser på en god måte. Det i seg selv gjør den solid. I tillegg skaper forestillingen en fascinerende publikumskontrakt ved å la den uforutsigbare, dynamiske handlingen utspille seg både tett på, men også frigjørende uavhengig av, publikum. Skuespillerne er dyktige, og Jenny Hilmo Teig har kledd dem opp i kostymer som gjør at de akkurat skiller seg ut fra kunder flest, men ikke overdrevent mye. 

Noen detaljer, som at en nyfrelst fortellerstemme plutselig inntar hodetelefonene våre og ber oss meditere over nærmeste vare, virker overflødige. Samtalene mellom kjæresteparet hadde kanskje gjort enda mer inntrykk om vi fikk vite flere detaljer om deres felles bakgrunnshistorie. Til tross for dette er det ingen tvil om at Feilvare bør oppleves, når den som gjestespill ved Turnéteatret i Trøndelag kommer til en Rema 1000 nær deg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER