Dramakanon uten Ibsen

Hva skjedde innenfor norsk dramatikk i det knappe hundreåret mellom Henrik Ibsens siste skuespill og Jon Fosses første?

Dette var utfordringen en jury bestående av kulturredaktør Ane Farsethås i Morgenbladet, forfatter Ivo de Figueiredo, regissør og dramaturg Kai Johnsen, operadirektør Tom Remlov og utviklingskonsulent Siri Senje ved Dramatikkens Hus la til grunn for jakten på en norsk dramakanon.

Blant spørsmålene man stilte seg forut for utvelgelsen var følgende: Har noen av de «glemte» dramatikerne noe å tilføre oss i dag? Kan de utvide vår forståelse av faget «dramatisk skrivekunst»? Og, ikke minst, er tekstene deres interessante nok for nytolkninger og nyoppføringer?

Rammen for utvelgelsen har vært norsk dramatikk fra tidsrommet 1890 til 2000. De valgte tekstene skulle holde en høy og unik kvalitet, snakke utover sin egen samtid samt gå i dialog med vår egen samtid.

Juryen kom fram til en kanon bestående av ti skuespill. Den går utenom Henrik Ibsen, men inkluderer Jon Fosse. Til tross for tidsavgrensningen er Arne Lygres skuespill Jeg forsvinner fra 2011 også på lista.

Tekstene har vært presentert gjennom en føljetong i Morgenbladet, og man kan lese mer om dem på nettsidene til Dramatikkens hus.

Unike kvaliteter Man kan garantert avholde hele seminarer om juryens utvalg og begrunnelser. Det er også mulig å diskutere alternative tekster. Hvor ble det for eksempel av Cecilie Løveid? Eller Sverre Udnæs? Blant annet påpeker Øyvind Berg i en kommentar i siste utgave av Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift at det er et tidshull på 33 år mellom Jens Bjørneboes Fugleelskerne fra 1966 og Jon Fosses Draum om hausten fra 1999.

Å skrive om en festforestilling er i seg selv en litt pussig oppgave, siden den i form mest av alt minner om en slags hybrid mellom en prisutdeling og et julebord, men la gå.

På Dramatikkens hus fikk vi utsnitt eller lesninger av alle tekstene i Norsk dramakanon. To av jurymedlemmene fungerte som konferansierer: Tom Remlov og Siri Senje.

I tro prisutdelingsånd ble verkene ikke presentert i kronologisk rekkefølge, og for virkelig å holde på spenningen og samtidig gi publikum en mulighet til å gjette seg fram til hvem det var snakk om, ble utdragene lest uten at verket ble navngitt først.

Først ut var et utsnitt av Arne Lygres Jeg forsvinner, lest av Gisken Armand. Den valgte scenen finner sted i et hus der en kvinne forteller oss at hun er lykkelig. Hun har det godt, men hun forestiller seg at en annen kvinne et annet sted ikke har det like bra. Utsnittet kan tolkes som en fundering i vår egen tid, en dystopisk beskrivelse av det norske samfunnet hvor vi tenker som Kvinnen: ”Hva skal jeg med mer av verden?”.

Deretter bar det videre inn i Sigbjørn Obstfelders De røde dråber (1897), som også utspiller seg i et eksistensielt rom hvor hva det vil si å være menneske behandles. I det valgte utsnittet under festforestillingen var det to mennesker som hadde lukket seg inne fra verden vi møtte.

Og selv om tekstene representerer et mangfold hva gjelder tematikk, så er det som om alle tekstene denne formiddagen på Dramatikkens hus hadde i seg et slags ekko av det hule utsagnet til Kvinnen hos Arne Lygre: ”Jeg har det godt”.

Mangfold Flere av tekstene ble presentert gjennom film- og hørespillutsnitt, etterfulgt av iscenesettelser av én eller flere scener. Iscenesettelsene hadde for det meste form som lesninger, men ved å velge seg regissører med svært ulike tilnærminger, viste også festforestillingen et potensielt scenisk uttrykksmangfold som ligger i tekstene.

Hulda Garborgs Rationelt fjøsstell (1896) kombinerer et (for sin tid) radikalt kvinnesyn med humor, og komediesjangeren var ytterligere ivaretatt gjennom Nils Kjærs Det lykkelige valg (1913) – som Oslo Nye Teater iscenesatte denne høsten, i samarbeid med Akershus Teater.

Det er flere som har stusset over juryens Fosse-valg: Draum om hausten (1999). Denne tilhører ikke Fosses mest kjente tekster, men balansegangen mellom humor og alvor gikk som en slags rød tråd i forestillingen – noe Fosses tekst illustrerer svært godt.

Med Nordahl Griegs Nederlaget (1937) var episk dramaturgi representert, men også klassekampen og de revolusjonære tankene. Denne teksten ble etterfulgt av Oskar Braatens Ungen (1911), som beveger seg innenfor samme tematikk.

Norsk Dramakanon inneholder kun én kvinnelig dramatiker, men med Ungen og Hans Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter (1906) fikk Hulda Garborg selskap i sin tematisering av kvinnerollen og synet på kvinner. Handlingen i Anne Pedersdotter er lagt til 1590. Scenen vi fikk se på festforestillingen, utspiller seg like før Absalon Beyer dør. Han samtaler med sin unge kone Anne om deres samliv. Dette ble satt opp mot en filmatisering av dramaet som viste Annes møte med den unge prestesønnen. Konflikten i dramaet – Annes begjær for sønnen til ektemannen, etterfulgt av lokalsamfunnets heksejakt på henne når ektemannen dør – er ikke vanskelig å forstå, og lesningen grep tak i bitterheten hos Anne.

De scenesvangre Etter en kort lunsjpause fikk publikum et aldri så lite ’bonusspor’, i form av en samtale mellom jurymedlemmene Kai Johnsen og Ivo de Figueiredo. Samtalen tok for seg dramatikk og dramatikerrollens utvikling – inkludert Figueiredos egen term for dramatikk: scenesvangre ord. Deretter bar det videre inn i Tarjei Vesaas’ Bleikeplassen (1953). Denne ble etterfulgt av Jon Fosses Draum om hausten, og de valgte utsnittene fremhevet likhetstrekkene mellom de to tekstene: deres åpenhet, det eksistensielle og formbevisste – samtidig som humoren hos Fosse ble mer fremtredende satt opp mot Vesaas. Dette var også et resultat av Carl Morten Amundsens regivalg for Fosses tekst, men dramaturgisk pekte det fint opp mot den allerede nevnte humoren i Det lykkelige valg.

Jens Bjørneboes Fugleelskerne (1966) fikk æren av å avslutte forestillingen, og i stedet for en lesning ble to av sangene fra teksten presentert. Dermed var musikkteatret også ivaretatt, og med Marika Enstad i rollen som Rosa fikk en sterk kvinne det siste ordet.

Løfte fram dramaet Johnsen og Figueiredo diskuterte blant annet forskjellen mellom skrivebordsdrama og ensembledrama – altså tekst som blir skrevet og deretter iscenesatt versus tekst som blir skrevet mens forestillingen utvikles. Juryen har også tatt høyde for kvalitetene i lesedramaet. Slik løfter Norsk Dramakanon også fram dramaet som litterær sjanger.

Jeg tolker utelatelsen av bestemt form i prosjektets tittel som intendert. Det heter ikke Den norske dramakanon – men Norsk dramakanon. Slik leser jeg det som et forslag, et innspill til debatt som kanskje handler like mye om kriteriene for valg som om tekstene i seg selv.

Det er litt pussig at man velger å utelate Ibsen, samtidig som man innlemmer Fosse, når utgangspunktet for denne tekstsamlingen var å undersøke hvilke dramatiske tekster som befinner seg i tidsrommet mellom disse dramatikerne. Det hadde vært spennende å se hvilket skuespill av Ibsen juryen ville landet på, om de kun kunne velge ett av hans drama: en kjent og kjær klassiker som Et dukkehjem for å følge opp klasse- og kjønnsperspektivet – eller snarere Brand som en linje i det revolusjonære?