Foto: Mats Bäcker. Scenograf: Martin Flack. Lysdesign: Torkel Skjærven. Kostymedesign: Stine Sjøgren

Dominerende fortellinger

Med Story, story, die holder Alan L. Øyen fortsatt et godt tak i det teatrale utrykket og forestillingen skygger ikke unna for verken klisjeer eller en overdose av «gode ideer».

Alan Lucien Øyen er kjent for å jobbe sjangeroverskridende, og har ofte hatt teater og skuespill som hovedingrediens. Story, story, die presenteres på hjemmesidene til Dansens hus med en entusiastisk deklarasjon om at «Nå kommer danseforestillingen!». Jeg forventet meg dermed en forestillingen der dansen, koreografien og den ordløse kommunikasjonen var den dominerende komponenten, men etterpå satt jeg igjen med en annen fornemmelse. Dansen var definitivt til stede, det er det ingen tvil om, og dansernes evner overgikk i tillegg det man forestiller seg er mulig å utføre med en menneskekropp.

Vi fikk se soloer som gikk inn i duetter og trioer, og som gikk over i felles koreografi, alt sammen i et hinsides tempo som ga lite rom for visuell fordøyelse underveis. Men det som likevel gjorde dansen sekundær var at den hele tiden sto i tjeneste til lydbildet, som besto av stemningsskapende (film)musikk, forhåndsinnspilte replikker som danserne mimet til og lydeffekter, i tillegg til den teksten som ble formidlet live.  Innholdet i tekstene gjorde danserne til hudløse og blåøyde Pinocchio-dukker på søken etter sosial bekreftelse eller emosjonell hjelp. Andre ganger oppsto det dominansforhold mellom karakterene, og innholdet dro mer mot sosial uro og et psykologisk spill. Som når Tom Weinberger vekslet mellom å gi Zander Constant oppmuntringer som “dance with me” for i neste øyeblikk bryskt å utbryte: «Why are you smiling?». Fordi dansen og det teatrale fløt sammen i en integrert grøt vil jeg plassere Story, story, die innenfor danseteatret snarere enn å definere det som en ren danseforestilling.

Drep dine kjære, mindre er mer, osv.
Forestillingen ble innledet med en form for performativ oppvarming. Ben og armer fløy uanstrengt til høyre og venstre, og hoftene svingte fra side til side mens danserne småpratet fløtepusaktig og smilte til noen i salen. På scenen var det fire klappstoler stilt opp på rad på høyre side, en ensom dør midt på scenen og en megafon. Flere av danserne var ikledd løse pysjamasskjorter i duse farger, noe som ga bevegelsene et ekstra mykt og uanstrengt preg. Denne uaffekterte og avslappede prologen, som samtidig ymtet frampå om dansernes fysiske potensiale, gikk subtilt over i dansefraser med blant andre Cheng An Wu, som ganske riktig briljerte med sine fysiske evner. Dansen ble raskt brutt av skifte i lys og en annen utøver som ropte «cut». Denne snertne starten der dansesefraser ble avbrutt av skifte i lys, lydeffekter og andre danseres entreer, var innledningsvis musikalsk og sensorisk stimulerende. Etter en stund tok imidlertid kvantiteten av ulike deler, ideer og sceneskift over for opplevelsen av en helhetlige kvalitet. De «gode idéene» ble for mange, for hyppige, og utmattet oppmerksomheten min. Da to dansesekvenser drevet fram av musikkstykker med et assosiativt sug mot fransk filmmusikk á la Amelie fra Montmartre var overstått hadde jeg helt glemt min opprinnelige entusiasme i starten av forestillingen.

Til tross for utmattingen av sansene som etter hvert oppsto var det enkelte scener som nektet smilebåndene å holde seg i sjakkmatt. En av disse dansesekvensene, hvis innhold og form egentlig kunne ha vært gjenstand for en helt egen forestilling, var en duett mellom Mai Lisa Guinoo og Zander Constant. Utøverne mimet med både legeme og flabb til det man kunne kalt en typisk samtale mellom to småunger. Et forhåndsinnspilt lydspor ga oss to små barns samtale som kretset rundt filosofiske utlegninger om larver og sommerfugler. Ideen med å bruke barns stemmer som kilde til manus har jeg støtt på tidligere i en briljant og hysterisk morsom forestilling (hvis tittel jeg ikke kan minnes) på Stadsteatern i Stockholm for cirka hundre år siden. Der ble barns samtaler til gjengjeld brukt som et gjennomgående virkemiddel i hele forestillingen. Effekten ble også komisk i Øyens forestilling, og Ancona og Constant imponerte virkelig når de lekte med og oversatte musikaliteten og fraseringen i barnas setninger til egne kroppslige fraseringer. Men gleden var kortvarig og som en av utallige andre bilder i stykket blir denne delen bare enda et morsomt triks som ble dratt fram fra idéboksen.

Klisjéfest
I en tekst signert Øyen på hjemmesidene til Dansens hus forklares det at tematikken trekker veksler på «dagens motsetninger mellom fiksjon og virkelighet» og hvordan vi som mennesker konstruerer fortellinger, lyver og iscenesetter oss selv i sosiale medier. Øyen trekker linjer mellom løgner og kjærlighet og hvordan vi i det daglige lyver for å bli likt og elsket. Øyen hevder også at narsissismen blant vår tids generasjon «Me» er «tydeligere enn noensinne». Forestillingen behandlet denne tematikken bokstavelig og banalt med replikker som «do you like me?», «do you love me?» og noe sånt som «this is a lie». Det som skjedde på scenen ble dermed en direkte illustrasjon av temaen man kunne lese om på forhånd uten at det oppsto så mye mer spennende. Denne naive og enkle tilnærmingen var sikkert tilsiktet, men det banale innholdet i replikkene og måten det ble kombinert med dansen ble til tider uutholdelig platt og klisjefylt. Selv om det ikke var et sammenhengende narrativ å følge, var det lite rom for dagdrømming, abstraksjon og tvetydighet.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER