Dødskrampedans for duskepiker

Svosj, svisj; publikum sluses inn i scenerommet. Her er dansere med dusker, men! Det er en mutert variant av polerte duskepiker fra amerikanske chick flicks: én dusk for hver hånd og fot – dusk, dusk, dusk, dusk ganger seks – og grove i uttrykket: svett, manisk, svett, svett i lange shorts og sportsjakker. Rytsj, rytsj, rytsj fra duskene. Publikum med korte skritt og knapp latter.

Føtter finner sin plass i amfiet (klunk, dunk) akkompagnert av duringen (vrrr) fra en robot(støvsuger?) på scenen – pling! – også denne med dusk. Svosj, svosj, svosj. Danserne er som et langsomt lokomotiv, én organisme soper scenegulvet. Det knirker i seteradene. Knapp pust, hvisk fra scenen: «Yes, yes, yes» – host, host fra publikum – «yes, we have to do it now, come, let’s do it». Kropper med svikt i knærne heiser seg repetitivt opp og ned, som om de tar sats mot noe så vidt skimtbart i horisonten. Dansernes kropper manifesterer lyd: Det er rytme i ord og rytme i bevegelser, lyd i bevegelser, bevegelser i lyd: kort, kort, laaang – rask – saaktee, varsom: snert! Koreografien minner om amerikansk duskedans, men fremstår forvridd, oppstykket. Hver bevegelse isoleres i større grad, som om cheerleadingens bevegelsesmønster her skal dissekeres, blottlegges. Utøverne gjentar sitt budskap insisterende, det handler om handling, og det må handles nå! «We have to do it!»

Dansernes duskeristing blir etter hvert til krampaktige støt, som omsider makter å overvinne den messende hviskingen. Stakkato: Svosj. Svisj. Svosj. Svisj. (Atsjo). På gulvet ligger en person og spiller på et lysorgel. Skingrende elektronika til lyden av kroppsdeler (tunge, tung, tung) som faller mot hardt underlag. Danserne ruller og aker seg seigt langs gulvet. Hivende pust, kropper på tomgang. Det ryddige, rytmiske blir en dødskrampedans for avdankede duskepiker. Duskebeina rett til værs.

Så har de mistet språket, en dialog av «HÆ» og «BÆ» på scenen og påfølgende latter «HA HA HA» fra amfiet. Lydene glir inn i nye sammenhenger, som heiarop: «oo-a, oo-a, chagga, chagga, chagg». På gulvet dannes pyramider, som et liggende korthus hvor kropper skyver kropper oppover i etasjene. Det slås hjul, en langsom vridning som bare et øyeblikk makter å frigjøre seg fra tyngdekraften før føttene treffer gulvet. Armer og bein løftes opp mens danserne holder pusten. En slags omvendt oppvisning, ikke forkledd som uanstrengt briljans, men en hommage til forflytning av fysisk masse. Danserne har funnet tilbake til kollektiv form og flyt: «Walk, run, cheer for fun». Det eskalerer: «UNITY!». Gummisåler mot dansematter. TRAMP TRAMP TRAMP forplanter seg, dirrer i rom.

Høyt (for høyt) hyl. Kun dette. Til de ikke har pust igjen, faller om.

«Pip-pip». Roboten kommer. Krasjer fortvilt i vegger og utslåtte utøverkropper. Eldre damer ler hest. «Hah-hah». Roboten stagnerer. «Piip!» «Heh!» Fornøyde snøft fra publikum. Roboten tar fart og suser fram. Gapskratt. Klapp, klapp, klapp. Opptakt. Danserne er på bena igjen. Det blir mørkt, duskene er selvlysende, og danserne henter frem håndklokker. Sanseinntrykkene reduseres, i mørket lytter vi til bevegelsen av klokkespill. Kontrasten til det foregående, det sprøe og ekspressive, er stor.

Kanskje er det nå vi skal ta oss tid til å tenke, prøve å forstå hva vi har sett. Var forestillingen en parodi på supporterkultur eller et kritisk, feministisk blikk på seksualisering i cheerleading-sporten? Eller et ønske om å synliggjøre anstrengelsene bak blidspente duskepikeglis? Hva heiet de på, og var det egentlig nødvendig med den roboten? Det er ikke så farlig, i grunn. Formen på forestillingen er såpass gjennomført at innholdet tåler å flyte litt fritt. Ved å bruke lyd og bevegelse som byggeklosser, byr forestillingen på en erkjennelse: Der hvor lyd som fenomen ellers fort kan virke abstrakt, åpner Cheers opp for en konkret, fysisk erfaring av lyd som bevegelse og bevegelse som lyd. Dette danner et univers som forhekser. Klokkene klinger frem, klang, tilbake, klong. Det knirker i benkene når man vrir på seg. Noen mister noe, et slapt dunk. Jeg våkner opp. Applaus.

Teksten er skrevet som del av prosjektet Dansekritikerrørsla og er støttet av Norsk kulturråd.