Århundrets rettsak, Barents Spektakel 2017. Foto: Ole-Gunnar Rasmussen

Disse er nominert til kritikerprisene for teater, musikk og dans i 2016/2017

Les begrunnelsene og kritikker av forestillingene her!

Norsk kritikerlags seksjon for teater, musikk og dans deler årlig ut en kritikerpris for teater, en for musikk og en for dans. Hver av prisene hedrer en fremragende prestasjon innen et levende kunstuttrykk, nominert av medlemmene i Kritikerlaget.

TEATER:
Morten Traavik: Århundrets rettssak, premiere i Kirkenes 9.–11. februar 2017
Goksøyr/Martens: 11 år, premiere på Det Norske Teatret 23. mai 2017
Line Heie Hallem for rollen som piloten i forestillingen Rekyl på Teater Innlandet, premiere 8. september 2016

MUSIKK:
Trond Reinholdtsen: Ø, Oslo, 4.–6. juli 2016
Lise Davidsen: Ariadne auf Naxos, NOSO, 17.–23. mars 2017
Cikada: Piano, Violin, Viola, Cello, Ultimafestivalen, 12. september 2016

DANS:
Carte Blanche: Jerada, premiere på Den Norske Opera & Ballett 9. februar 2017
Norsk landskapsteater (Ingeleiv Berstad, Kristin Ryg Helgebostad, Tormod Carlsen og Eivind Seljeseth): Lulleli for Fruholmen fyr på Ingøy, Finnmark 13. august 2016
Mette Edvardsen: Oslo, premiere på Black Box Teater 9. mars 2017

Nedenfor følger begrunnelser for nominasjonene, samt lenker til kritikker.

 

  1. Morten Traavik: Århundrets rettssak, premiere i Kirkenes februar 2017

Begrunnelse:

Århundrets rettssak av Morten Traavik og Traavik.info i Kirkenes februar 2017. Den tre dager lange rettssaken utga seg for å være en «generalprøve» på Greenpeace og Natur og Ungdoms søksmål mot staten for brudd på Grunnlovens paragraf 112, som skal opp i Oslo høsten 2017. Som en form for «appropriasjonskunst» overførte prosjektet rettssaken fra ett symbolsk rom til et annet symbolsk rom, teatret. Forestillingens dramaturgiske oppbygning svarte til en virkelig rettssak, hvor alle innkalte vitner var der i kraft av sin egen betydning som aktivister og/eller vitenskapsmenn; ikke som skuespillere. Samtidig hadde handlingsutviklingen en dramatisk struktur, knyttet til konkurranse mellom rivaliserende syn som ligger tett på et klassisk, dramatisk teater. Pressen anmeldte ikke forestillingen som fiksjon, men som en løpende nyhetssak, og innfridde slik Morten Traaviks ambisjon om å skape hyper-teater: et teater som vokser videre gjennom pressedekningen og diskusjoner. Rettssaken i Kirkenes utspilte seg i et spektakulært, utendørs amfiteater skapt av 190 tonn is, av iskunstneren Peter Istad. Som amfiteater knyttet den an til de antikke røttene hvor tragediekonkurransene og de konfliktene og samfunnsproblemene de behandlet ble stemt over av borgerne.  Dette gjorde også prosjektet til et resonansrom for dagens demokratidebatt – og selve forflytningen til Nord, hvor folk lever tettere på de faktiske konsekvensene oljeboring og økt industrialisering vil få. Selve isamfiet, som var bygd for anledningen, ville nødvendigvis smelte utover våren, og på den måten var det en levende påminnelse om de miljømessige utfordringene som ligger bak søksmålet. Styrken ved Århundrets rettssak var at det tok en stor og realpolitisk konflikt opp i en form som pekte mot det enkelte menneskets ansvar, samtidig den lyktes i å kommunisere hva saken gjaldt på en klar og umiddelbar måte. Århundrets rettssak er en selvskreven kandidat til Kritikerprisen, som et teaterprosjekt som satte sin egen agenda for en av samtidens aller mest brennende spørsmål. Prosjektet anvendte kunstneriske virkemidler, som amfiet, på en nyskapende måte, som gir grunn til å tro at det vil bli ett av de viktigste referanseverkene i nyere politisk norsk scenekunst.

 

Anmeldelser:

http://www.traavik.info/wp-content/uploads/2017/02/klassekampdobbelt.pdf (Klassekampen)

http://www.scenekunst.no/sak/dagbok-fra-en-rettssak-av-is/

http://www.scenekunst.no/sak/dagbok-fra-en-rettssak-av-is-dag-2-og-3/

http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/kunstens-kommentar-til-politikken-1.926509

 

 

  1. Goksøyr/Martens: 11 år, premiere på Det Norske Teatret 23. mai 2017

 

Begrunnelse:

En forestilling som stiller spørsmål ved skolens ansvar når det gjelder mobbing, og som viser foreldres hjelpesløshet i forhold til skolesystemet, manus er dokumentarisk og forestillingen skiller seg derfor fra forestillinger som er basert på dramatikk av en forfatter, regissørene har selv utarbeidet manus basert på intervjuer.  En aktuell politisk forestilling, og skuespillerne er meget gode.

 

http://www.vg.no/rampelys/teateranmeldelser/teateranmeldelse-11-aar/a/24005078/

https://www.aftenposten.no/kultur/i/zpKKO/Teateranmeldelse-Er-det-skolens-feil-at-en-jente-pa-11-ar-tar-sitt-eget-liv

http://www.dagsavisen.no/kultur/ekstremt-hoyt-utrolig-nert-1.972675

http://lillianbikset.blogspot.no/2017/07/mai-2017-11-ar.html (Dagbladet)

 

 

  1. Line Heie Hallem for rollen som piloten i forestillingen Rekyl på Teater Innlandet

 

Begrunnelse:

Rekyl er en liten forestilling med stor tematikk, et konsentrat av dilemmaer knyttet til dronekrig, overvåking, militære regler og personlige valg. Line Heie Hallem er alene på scenen som entusiastisk jagerflyger og deretter som desillusjonert dronepilot. I en monolog som spenner fra det tøffe, eventyrlystne og følelseskalde til det smertefulle, såre og inntrengende, formidler hun hva som skjer når krigen forvandler seg fra luftige svev i jagerfly til trivielle hverdager ved spakene hundrevis av mil fra krigssonen. Med enkle, men presise virkemidler spiller Heie Hallem overgangen fra tøff pilot til sårbar småbarnsmor, og formidler de etiske dilemmaene og umulige valgene så tilskueren kjenner dem i sin egen kropp.

 

Anmeldelser:

http://lillianbikset.blogspot.no/2016/10/september-2016-rekyl.html (Dagbladet)

http://www.h-a.no/kultur/premi-reklar-som-dronepilot (Betalingsmur)

 

 

Kritikerprisen for musikk 2016/2017

  1. Ø, Trond Reinholdtsen, 4.–6. juli 2016

Forestillingen Ø (episode 9) var en del av MOToffentlighet, en kunstmønstring som markerte slutten på Kunstløftet, kulturrådets åtte år lange satsning på kunst for barn og unge. Ø framsto også som en videreføring av Trond Reinholdtsens kunstneriske utviklingsarbeid ved Norges musikkhøgskole – å reformere operaen eller snarere utvikle den helt nye kunstformen opra.

 

Ø foregikk delvis i lokalene til Den norske opra – en liten leilighet i Gamlebyen, med inngang og utgang gjennom vinduet via stige, og på Hovedøya, dit publikum ble fraktet i buss og båt. Ø involverte sangere, skuespillere, dansere, synkronsvømmende statister, store og små båter, livevideo fra droner, og en utførlig påtatt provisorisk estetikk, som involverte store mengder pappmasjé, skumgummi, byggeskum og spraylakk.

 

Forestillingen nomineres for å være en sjangeroverskridende, skarp og ironiserende selvrefleksjon på hele den vestlige kunst-og kulturhistoriens vegne, for fiffig sammenstilling av absurd komikk og alvorlige filosofiske og politiske undertoner, og knirkefri gjennomføring av et enormt maskineri av aktører og teknikk.

 

http://www.scenekunst.no/sak/bergtatt-og-underholdt/

 

  1. Lise Davidsen, Ariadne auf Naxos, NOSO, 17.–23. mars 2017

Lise Davidsen nomineres for sin framføring av tittelrollen i Nordnorsk opera og symfoniorkesters produksjon av Richard Strauss’ opera Ariadne auf Naxos. Davidsen har utmerket seg med flere store prestasjoner det siste året, blant annet som Santuzza i Cavalleria Rusticana ved Den norske opera og ballet og for sin tolkning av Richard Strauss’ Vier Letzte Lieder med Oslo-Filharmonien. Sommeren 2017 høstet hun internasjonal anerkjennelse for samme rolle i en oppsetning ved Glyndebourne operafestival i England.

 

I NOSOs oppsetning bar Lise Davidsen i all hovedsak hele forestillingen på sine skuldre. Tilstedeværelsen og rolletolkningen fremsto ektefølt og troverdig, og med en sangprestasjon på høyt internasjonalt nivå. Hun har en sofistikert sans for dynamikk, og og høres ut til å ha full kontroll over og full frihet i stemmen på samme tid.

 

Anmeldelser:

http://www.itromso.no/feedback/tromso-feedback/2017/03/22/%C2%ABSjelden-har-jeg-h%C3%B8rt-et-orkester-fra-NOSO-spille-operamusikk-bedre-enn-her%C2%BB-14483533.ece

https://bachtrack.com/review-ariadne-auf-naxos-davidsen-semb-bodo-march-2017

http://www.ballade.no/sak/store-opplevelser-i-ujevn-musikalsk-teaterlek/

http://www.scenekunst.no/sak/endimensjonal-regidebut/

 

 

  1. Cikada, Piano, Violin, Viola, Cello, Ultimafestivalen, 12. september 2016

Feldmans verk Piano, Violin, Viola, Cello er et ekstremt eksperiment med tid og stillstand. Verket var det siste han skrev, med premiere kort tid før han døde, og kan således gi assosiasjoner til eksistensiell kontemplasjon. Spilletiden er omtrent 75 minutter, og lydbildet er monotont og repetitivt, og beveger seg svært langsomt.

 

Cikada, for anledningen ved Kenneth Karlsson (klaver), Odd Hannisdal (fiolin), Bendik Foss (bratsj) og Torun Stavseng (cello), viste bemerkelsesverdig forståelse for materialet og storartet teknisk beherskelse. Det kontemplative uttrykket ble maksimert ved deres jevne dynamikk og minimale frasering. Utøverne skapte en svært samkjørt og enhetlig tolkning som de møysommelig opprettholdt gjennom hele framføringen, og samspillet mellom dem var så finstemt at den var til å ta og føle på.

Anmeldelser

https://morgenbladet.no/kultur/2016/09/lavmaelt-samtid

https://bachtrack.com/review-feldman-piano-violin-viola-cello-cikada-oslo-september-2106

 

 

Nominerte til Kritikerprisen for dans 2016/2017

 

  1. Carte Blanche for forestillingen Jerada, premiere 9. februar 2017 på Den Norske Opera & Ballett

Jerada er en forestilling laget for/med Carte Blanche, av den marokkanske danseren og koreografen Bouchra Ouizguen. I møte med det Norges nasjonale kompani for samtidsdans har Ouizguen tatt i bruk både sin kulturelle og musikalske skolering fra Marrakech, men også sin interesse for mer samtidige og pop-kulturelle strømninger i eget hjemland, samt sitt samfunnsmessige engasjement. I sin anmeldelse av forestillingen skriver kritiker for Klassekampen Elin Høyland: «I Jerada går dansarane i Carte Blanche … inn i rotasjonskunstens spirituelle potensial uten å miste grepet om mennesket som jordisk og kollektiv eksistens. … Det kan høyrast monotont ut, men det bli tvert imot til ei forestilling med ei nerve av rein vitalitet så sterk at førestillinga gjenstår for meg som noe av det beste som kunne skje på en scene.» Forestillinga er også et godt eksempel på den mer samfunnsengasjerte og eksperimentelle retningen Carte Blanche som kompani har beveget seg i under kunstnerisk ledelse av Hooman Sharifi – et retningsskift det kreves mot og vilje, men ikke minst hardt arbeid, for å gjennomføre.

 

Anmeldelser:

 

http://2j0dhr3h4wmz45str412hopd.wpengine.netdna-cdn.com/wp-content/uploads/2017/02/20170213_Klassekampen_OmCB_%C3%98rken_meditasjoner_anmeldelse.pdf

 

http://2j0dhr3h4wmz45str412hopd.wpengine.netdna-cdn.com/wp-content/uploads/2017/02/20170210_Aftenposten_OmCB_Dans_til_%C3%A5_bli_kvalm_avanmeldelse.pdf

 

http://2j0dhr3h4wmz45str412hopd.wpengine.netdna-cdn.com/wp-content/uploads/2017/02/20170216_Scenekunst_OmCB_Marokkansk-minimalismeanmeldelse.pdf

 

http://2j0dhr3h4wmz45str412hopd.wpengine.netdna-cdn.com/wp-content/uploads/2017/02/20170213_Dagsavisen_OmCB_en_geometrisk_reiseanmeldelse.pdf

 

http://2j0dhr3h4wmz45str412hopd.wpengine.netdna-cdn.com/wp-content/uploads/2017/02/20170220_Bergens_Tidende_OmCB_Tar_%C3%B8rkenen_til_Bergen2sider.pdf

 

Flere anmeldelser her: http://carteblanche.no/forestilling/jerada-presseside/

 

2: Norsk landskapsteater (Ingeleiv Berstad, Kristin Ryg Helgebostad, Tormod Carlsen og Eivind Seljeseth) for forestillingen Lulleli for Fruholmen fyr, 13. august 2016, Ingøy, Finnmark

 

Med prosjektet Lulleli utfordrer Norsk landskapsteater både hvor dansekunst kan vises og hva koreografi kan være. Lulleli utfordrer også forestillingen som formidlingsform og kategori ved å beskrive seg selv som en egen sjanger – hendelsen har likheter med mer folkelige kulturformer som spel, festivaler og idrettsarrangementer, og setter dermed fokus på scenekunst som en forhandling mellom sosiale og kunstneriske aspekter. Gjennom et grundig publikumsarbeid i samarbeid med blant annet Dansearena Nord, og gjennom involvering av et høyt antall frivillige, greier landskapsteateret å trekke et stort publikum til øya, noe som i seg selv bidrar til å skape koreografien. Hendelsen, som strekker seg over minst en dag (noen publikummere var der i flere dager), er både spektakulær og underfundig, og fryser seg fast i hukommelsen på en måte som få andre scenekunstopplevelser gjør. Selv om prosjektet kulminerer i én enkelthendelse, der alt kruttet bokstavelig talt brukes opp i en salutt til ære for Fruholmen fyr på dets 150-års dag, gir landskapsteaterets enorme, flerårige forarbeid prosjektet ringvirkninger som vi nok fremdeles ikke har sett den fulle effekten av.

Anmeldelse:

Scenekunst.no: http://www.scenekunst.no/sak/en-lullelisk-effekt/

 

  1. Mette Edvardsen for forestillingen Oslo, premiere 9.mars 2017 på Black Box Teater i Oslo

 

Ofte er dans så alt for mye på så altfor kort tid. Oslo er lite nok på lang nok tid. Som flere av Edvardsens tidligere arbeid åpner Oslo for en oppmerksomhet og konsentrasjon som vanskelig kan finne sted andre steder enn i teaterrommet, men som man som publikum likevel ofte kan savne – her må man som publikummer gjøre mye av jobben selv. Det at Edvardsen, tross sin etter hvert etablerte posisjon, fortsetter å fokusere innover i sitt kunstneriske arbeid heller enn å skalere opp og strømlinjeforme prosjektene sine, er bemerkelsesverdig. Med Oslo har Mette Edvardsen laget en liten perle av en forestilling, poetisk og subtil, som samtidig tydelig og høylytt utfordrer hva koreografi kan være, først og fremst ved at uttrykket primært er tekstbasert. Men Oslo må forstås som koreografi da skrivearbeidet skjer i tid og rom, og teksten er gjennomsyret av kroppenes (både utøveren og betrakterens) tilstedeværelse.

 

Anmeldelse:

 

Scenekunst.no: http://www.scenekunst.no/sak/a-skrive-i-tre-dimensjoner/

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER