Foto: Erik Berg. Scenografi: Gjermund Andresen. Kostymer: Christina Lovery.

Diskusjonen om familieteater er nødvendig

Julie Rongved Amundsen svarer på Erik Ulfsbys kritikk av podkasten Scenesamtalers tredje episode.

DEBATT+
Opplyst samtale?

I høst startet Scenekunst.no sin nye podkast, Scenesamtaler. Det er et pilotprosjekt med støtte fra Kulturrådet, og planen er i første omgang å lage ti episoder før vi evaluerer og ser om vi har penger til videre drift. Utgangspunktet har vært å løfte scenekunstkritikken opp fra teksten, og at kritikere og innimellom andre gjester fra feltet, skal få komme sammen å diskutere forestillinger og kritikkene av dem. I episode tre snakker Mariken Lauvstad, Anette Therese Pettersen, Hedda Fredly og jeg blant annet om to av høstens familieforestillinger, Alice i Vidunderland på Nationaltheatret og Charlie og sjokoladefabrikken på Det Norske Teatret. I denne diskusjonen mener teatersjef på Det Norske Teatret, Erik Ulfsby, at vi fremstiller et bilde av teatrets arbeid som ikke stemmer overens med virkeligheten og kritiserer oss for å være helt enige. Podkastprosjektet er fremdeles nytt, og formatet under utforskning. Vi ønsker derfor kritikk og innspill velkommen.

Til det siste først: Jeg forstår kritikken om at vi er enige både når det kommer til selve forestillingene og i den videre diskusjonen om familieforestillinger og målgruppetenkning i teatret. Det kunne vært mer interessant dersom vi hadde hatt et større spekter av meninger. Vi kan i fremtiden jobbe mer med sammensetningene av panelet, men det er ikke til å komme bort fra at avtalene om tema og panel gjøres før forestillingene ses, og dette vil nødvendigvis kunne føre til at vi sitter igjen med like bedømminger av de aktuelle forestillingene.

I programmet er vi også enige om måten teatrene jobber på for å nå barna. Vi uttrykker alle sammen at vi er tilhengere av at de som lager teater, tenker på målgruppe når de lager teater for de yngste. Diskusjonen om målgruppetenkning i barneteatret kan oppleves som skjev. I de akademiske fagmiljøene innenfor scenekunstfeltet for barn har dette vært en kjepphest lenge, og det er nok også mange kritikere som deler denne inngangen, men motstemmene er ikke like tydelige å få tak på. Vi ser at de såkalte familieforestillingene gjør sitt for å nå mange aldersgrupper, men det argumenteres sjelden faglig for at dette er den beste strategien for å lage det beste teatret. Inngangen til diskusjonen vår kan ha vært litt innforstått i utgangspunktet og vi kunne lett bedre. Kanskje ble vi litt for ivrige i meningsfellesskapet. Jeg er imidlertid overbevist om at målgruppediskusjonen er viktig og riktig ikke minst i undersøkingen av om den klassiske familieforestillingen på institusjonsteatrene kan utfordres.

Når man som kritiker kritiserer teatrene for kommersiell tenkning er svaret fra instiutsjonsteatrene ofte det samme: De tjener ikke penger på store, kostnadskrevende forestillinger. Familieforestillinger er ikke big business. I tillegg skal ikke de offentlige teatrene ta ut overskudd. Alle penger som tjenes skal gå inn i annen kunstskapelse. Jeg synes ikke egentlig det er så interessant i seg selv, fra et kritikerperspektiv, å diskutere hva teatrene gjør av økonomiske motiver. I podkasten stiller jeg spørsmål om teatrene i de store, kostnadskrevende forestillingene er redde for å miste noen, og derfor jobber litt for hardt for at alle i publikum skal finne noe som appellerer til akkurat dem, noe som kan gå på bekostning av det helhetlige estetiske uttrykket. Anette Therese Pettersen henviser til Anne-Britt Gran og Rikke Gürgens Gjærums nye bok Teaterbransjen og til at av de offentlige teatrenes inntekter utgjør billettinntekter 14%. Men, sier hun videre, i de aktuelle forestillingene kan det virke som om de 14% spiller en litt for stor rolle. Kommersialitet handler ikke bare om kroner og øre, men om hva man gjør for å tiltrekke seg publikum. Charlie og sjokoladefabrikken er en godt gjennomført forestilling som kunne vært mye tydeligere i hva den ville og hvem den ville det for. Hvis man er for redd for å skyve noen fra seg lykkes man kanskje ikke helt med å lage det beste barneteatret.

Vi er fire mennesker som har sett teater profesjonelt i en årrekke. Derfor vet vi selvfølgelig at barneteater ikke bare settes opp på hovedscenen. Spørsmålet er vel heller hva hovedsceneformatet gjør med barneteatret, og om det er heniktsmessig. I episoden forsøker vi å nøste opp i hva familieforestillinger er for noe, og hva man vil med å lage teater for storfamiliene. For egen regning vil jeg si at jeg synes det er veldig fint at også de yngste får ta del i hovedsceneformatet, og at det maskineriet en sånn scene kan bidra med har muligheten til å skape en teatermagi som har helt andre forutsetninger enn det mindre formatet. Samtidig er jeg redd for at teater ”som bygger i høyden” , som jeg formulerte det i episoden, mister barneteaterfagligheten av syne. Dette dilemmaet var noe av poenget med diskusjonen.

Jeg er glad for muligheten for å ha denne debatten. Podkasten er ny og debatt om hva den skal være er bra. Mye av kritikken vil bli tatt til etterretning og vi vil ta den med oss inn i det videre arbeidet. Jeg er også veldig glad for at debatten har oppstått akkurat om barneteater. Jeg er overbevist om at man må bruke et annet apparat i møte med barneteatret enn i voksenteater, og at det må anses som et eget fagfelt. Dette hadde alle podkastdeltakerne entusiastiske meninger om, og vi synes å se at det er en mangel på dette i noen av institusjonene. Dette gjør diskusjonen i podkasten ensidig, men jeg synes poenget står seg. Det vi i stor grad etterlyser er en tydeligere faglighet i barneteatret i noen av institusjonene. Vi tror at dette kommer til uttrykk i en større forståelse av hvem man skal nå og hvorfor. Her skulle vi hatt flere stemmer, og hvis Det Norske Teatret har andre kunstneriske og faglige strategier enn de akkurat vi fire mener er best har jeg lyst til å høre om dem.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Ingrid Weme Nilsen :

    Einig i mykje av dette, sjølv om eg framleis ikkje heilt forstår korleis “familieteaterkonseptet kan komme på bekostning av det rendyrkede barneteateret.” Eg trur teatret hadde mista noko veldig viktig om vi skulle slutte med å lage familieframsyningar og berre konsentrere oss om barneteater for spesifikke målgrupper i mindre format. Vi skal gjere det OGSÅ sjølvsagt (slik vi jo vitterleg allereie gjer, sjølv om vi sikkert kan bli enno betre) men eg trur familieteatret har fleire viktige funksjonar, og eg trur ikkje det gjer noko om barna opplever at bestemor vart rørt av noko dei sjølv berre synes var rart, e.l.

    Uansett er det jo hyggeleg å høyre at du meiner Charlie og sjokoladefabrikken er ei framsyning som langt på veg lykkast.

    Til dykk bak podcasten vil eg dessutan seie at sjølv om det kanskje vart ein litt einspora samtale, så smiler eg i skjegget over at det plutseleg var berre damer som satt i panelet, etter alle desse åra med mannstunge debattar! Men vi må passe på, no når damene endeleg rår over mikrofonen, at debatten blir betre, og at ikkje alle som grip ordet opnar med å proklamere kor einige dei er med førre talar.

  • Julie Rongved Amundsen :

    Barn er publikum på lik linje med voksne. Ulike barn har ulik smak og forskjellige forventninger. De liker forskjellige ting og vil reagere ulikt på scenekunsten som blir formidlet til dem. De har imidlertid det til felles at de er barn. Barn har ulike aldre, og det er forskjell på å lage teater for fireåringer og for elleveåringer selv om ikke alle fireåringer er like.

    Jeg tror barneteaterfaglighet kan være mange ting, men at det alltid handler om å se barna. Mange av de teaterskaperne som tar høyest til orde for målgruppespissing jobber med referansegrupper og prøver å lære seg mer om aldersgruppen de vil nå. Jeg mener ikke at det alltid er svaret selv om jeg ofte tror det har noe for seg. Jeg tror det i mange tilfeller går an å se hva barna bryr seg om og blir engasjert av både tematisk og formmessig uten å ha jobbet tett med referansegrupper. Jeg tror barneteaterfaglighet handler om å se barneteater som noe litt annet enn voksenteater, fokusere mer på lek, verdensbygging og kommunikasjon og være mindre implisitt og ha et mindre overførbart språk. Det siste der tror jeg vel ikke så mange som lager teater for barn er uenige i.

    Jeg er glad for denne debatten om barneteater, og jeg er glad for å bli utfordret på hvorfor jeg synes det er så viktig å tenke annerledes i møte med barneteatret. Samtidig synes jeg det er litt rart å diskutere det i tilknytning til Charlie og sjokoladefabrikken, for selv om jeg har påpekt ting jeg mener ikke fungerer så godt i den forestillingen, mener jeg det er en forestilling som balanserer godt innenfor det jeg kaller barneteaterfaglighet. Jeg mener partiene der Charlie er i fokus er godt barneteater og at verdensbyggingen er god. Måten teatermagien og leken kombineres med den konkrete fortellingen er fin. Det er masse gode skuespillerprestasjoner som spilles med en tydelighet jeg tror treffer mange barn. Jeg tror at familieteaterkonseptet kan komme på bekostning av det rendyrkede barneteatret, men jeg tror godt barneteater kan være mange ting.

  • Ingrid Weme Nilsen :

    Debatt om barneteater er veldig bra og heilt nødvendig! Men eg blir nysgjerrig på kva du meiner med omgrepet «barneteaterfaglegheita», og at ein «…må bruke eit anna apparat i møte med barneteatret enn i vaksenteatret…».

    Eg meiner barn er publikum på lik linje med alt anna publikum. Dei er høgst ulike individ, akkurat som vaksne, dei har ulike erfaringar, ulik kunnskap, bur i ulike familiar, dei har ulike føresetnadar for å kunne tolke og (vonleg) glede seg over ei teaterframsyning.

    Derfor kan eg heller ikkje heilt forstå ønsket om strammare målgruppespesifisering av barneteaterframsyningar. Ei og same framsyning kan vere ei stor oppleving for ein fireåring, men altfor skummel for seksåringen som sit ved sida av.

    Eg blir óg litt forvirra av motstanden mot barneteater på hovudscena, såkalla «familieteater». Dei fleste barn er avhengige av vaksne for å komme seg i teatret. Slike framsyningar er meint å vere sosiale, noko barn og foreldre, eventuelt besteforeldre kan gjere saman. Det tyder ikkje at det kunstnarlege teamet legg seg i selen for å tilfredsstelle kvar og ein i familien, iallefall har aldri eg vore med på å lage barneteater på den måten. Vi konsentrerer oss om å lage best mogleg teater for barna. Punktum. Og barna er som oss. Nokre er modne, andre umodne. Nokre er skarpe, andre sløve. Nokre emosjonelle, andre intellektuelle. Nokre vil hate det dei ser, andre vil elske det.

    Eg har ingen spisskompetanse på barneteater. Men eg har jobba med mange framsyningar for barn, og kjenner at det luggar meir og meir i meg for kvar gong nokon kjem med krav om typen «faglegheit for barn» og «strammare målgruppespesifisering». Eg meiner slike tankar ei verste fall kan vere med på å undervurdere barn som målgruppe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER