Bilde: Dudamel

Dirigentutdanning uten forspill

Begynner for sent: I Norge har vi tradisjon for å omskolere voksne
musikere til å bli dirigenter, snarere enn å utvikle talentene fra
ung alder. Det mister vi mange potensielle dirigenter på.
Kronikk.

Tekst: Cathrine Winnes Trevino, dirigent.

Bildet viser Gustavo Dudamel med Gøteborgsymfonien

Finske dirigenter er verdenskjente for sin høye kompetanse, og er
en viktig eksportvare og reklame for landet sitt. Når
orkesterledere med finsk aksent og diplom fra Sibelius- akademiet
snakker, blir det raskt stille i forsamlingen. Hva er det som gjør
at finske dirigenter framstår som så enormt kvalifiserte og
kunnskapsrike? Og hva må til for å knekke “Finland-koden” her i
Norge?

Denne høsten får Norge sin aller første bachelorutdanning i
dirigering. Det er Norges Musikkhøgskole som huser det første
kullet av ferske dirigentstudenter. Til nå har utdanningsløpet for
dirigenter startet etter avlagt bacheloreksamen i
hovedinstrument.

Landets eneste tilbud i orkesterledelse har hittil vært på
mastergradsnivå, og har altså forutsatt en musikereksamen, ikke en
dirigenteksamen.

Slik dirigeringsundervisningens tilbud er i dag, med manglende
skolering og rekruttering blant unge, foregår tilstrømningen av
potensielle dirigenter mer eller mindre tilfeldig. Som regel er det
gjerne en musiker, som etter fire- eller seksårig
høgskoleutdanning, tar skrittet ut og søker til
dirigeringsutdanningen ved Musikkhøgskolen.

Slik har vi endt opp med en praksis der vi omskolerer musikere,
snarere enn å utvikle dirigenttalenter.

Det har derfor vært jobbet lenge i kulissene for å stable et
bachelorprogram i dirigering på beina. Ikke bare har det vært
viktig å sikre et lengre utdanningsløp, det har også vært
essensielt å tiltrekke en yngre studentmasse.

Slik er det all mulig grunn til å juble over at tilbudet endelig er
realisert. Spørsmålet er bare om en bachelorutdanning i seg selv er
tilstrekkelig for å høyne nivået på fremtidens norske
dirigenter?

Mens barn og unge over hele landet går til pianotimer og øver
skalaer, ligger nemlig dirigentpinnen på hylla og venter på å bli
funnet. I Norge er det ingen tradisjon for, og følgelig ingen
skolering av, unge dirigenttalenter pre høyskolenivå. Vi hopper
rett og slett bukk over hele oppkjøringsfasen.

På kartet over internasjonale unge dirigenter ser vi storheter som
Gustavo Dudamel (Venezuela), Daniel Harding (Storbritannia) og
Mikko Frank (Finland), og felles for dem alle er at de startet sin
dirigenttrening tidlig i livet.

Bilde: Dudamel og ung elev Sebastian Arvelo

Dirigent Dudamel med en av de unge elevene sine, Sebastian
Arvelo

Dudamel, den viktigste representanten for Venezuelas
musikkpedagogiske program “El
Sistema”
, startet dirigentundervisning da han var fjorten.
Daniel Harding begynte som syttenåring karrieren som
assistentdirigent i Birmingham Symfoniorkester for Sir Simon
Rattle. Mikko Franck var under vingene til den legendariske
dirigentprofessor Jorma Panula som sekstenåring, med
Mahler-partiturer som sengelektyre og stadig voksende
orkestererfaring.
En vesentlig forutsetning for å knekke “Finland- koden” er nettopp
å studere Jorma Panulas arbeid. I mange tiår har
dirigentprofessoren vært en pådriver for dirigentutvikling i
Finland. Det var ham som bygget opp store dirigentklasser på
Sibelius- akademiet i Helsinki, med stjerner som Esa-Pekka Salonen
og Jukka Pekka Saraste i stallen. Rekrutteringen til
Sibelius-klassen etablerte Panula selv. Han plukket talentene
tidlig, gav dem skolering og repertoarkunnskap og lot dem dirigere
Beethoven-symfonier før de var tørre bak ørene. I en alder av 81 er
det fortsatt Panula som er primus motor for rekruttering av finske
dirigenter.

Skal vi i Norge måle vår praksis opp mot Finland – eller Venezuela,
for den saks skyld – ser vi at bachelor-nivået er et for sent
stadium å starte dirigentutvikling på. Det viser seg vanskelig å få
nok kvalifiserte søkere til en dirigeringsutdanning ved å
rekruttere rett fra videregående skoler, slik øvrige
musikkutdanninger gjør. Svært få norske studenter har på dette
tidspunkt i livet nok kompetanse til å stå foran et orkester. I
dette komplekse yrket, og ditto komplekse studium, kreves stor grad
av selvstendighet, ledelsesferdigheter og psykologisk forståelse.
Videre forutsettes stort musikalsk talent, høy grad av musikalsk
kunnskap, og utvikling av et enormt repertoar. Å dyrke fram slike
egenskaper og ferdigheter er en lang prosess.

Utviklingen bør derfor påbegynnes i tenårene da læring tilegnes
raskt, og personlig identitet og verdisyn manifesterer seg. Da blir
det mulig å løfte studentene opp på et høyere nivå enn det vi
oppnår i dag. Vi får mulighet til å bygge opp under identiteten til
en elev som er musikkfaglig sterk, men lederfaglig usikker, eller
styrke den teoretiske kunnskapen til en dirigent som tufter valgene
sine på intuisjon. Vi får gitt dem verdifull ledertrening tidlig i
livet, der de gjennom ensembledirigering instruerer og initierer,
og hvor de får direkte musikalsk svar på sine interpretasjonsideer
og kreative tanker. Dette er fantastisk allmenndannelse, men ikke
minst god dirigentdannelse.

Ved å aktivt rekruttere og utdanne unge dirigenttalenter vil vi
også bidra til å sikre et større dirigentmangfold enn Norge i dag
kan framvise. Det være seg alder, men også kjønn, kultur, musikalsk
egenart og ledelsesstil. Et mangfoldig og ungt dirigentkorps kan
bli et friskt bidrag i dagens klassiske musikkliv, som søker etter
en mer moderne form. Både den tradisjonelle konsertformen og dens
innhold er i dag gjenstand for debatt. Ved siden av å ivareta
symfoniske tradisjoner, forsøker vi også å finne fram til nye måter
å gjennomføre konserter på. Dersom vi lykkes med dirigent-
rekrutteringen, vil vi om få år ha mange flere representanter til å
utforske nye og kreative muligheter til formidling av
kunstmusikk.

For å sikre dirigentutviklingen trenger vi nye arenaer for
rekruttering, profilering av unge forbilder, tilskudd av midler,
dirigentpedagoger med internasjonal erfaring og ikke minst
praksisorkestre og -ensembler. Da er det et gode at landet vårt
besitter er et rikt kulturskoletilbud, mange musikklinjer i
videregående skole og nasjonale korps- og orkesterforbund, som
markerer seg sterkt i den øvrige talentutviklingen. Det er disse
som er i posisjon til aktivt å rekruttere til dirigentfaget, og det
er disse som må ta initiativ til å sette i gang med
talentutvikling.

Først da vil Musikkhøgskolens bachelorutdanning nå sitt fulle
potensial, i det de kan velge fra en bred, ung og
kvalifisert søkermasse ved sine opptaksprøver.

Vi lever i et land hvor det er rom for individualitet. Dette er et
gode vi deler med finnene. Kanskje mangler vi bare
tidlig-rekrutteringen for å knekke ”Finland-koden” og anvende den
her hjemme. Nå har vi muligheten å danne en helt ny generasjon
norske dirigenter som kan plassere seg selv og norsk musikkliv på
verdenskartet. Det er på tide å gå på dirigentjakt!

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER