Dette var et år av den særlige sorten

Til grunnlovsjubileet i 2014 lanserte NRK Super en dansevideo fra Eidsvollsbygningen. Videoen viser dansende barn utkledd som Eidsvollsmenn, og teksten til sangen forteller enkelt historien om ”de 112 som laget lov for Norge her på…. Eidsvoll!” ”Det var Wedel, Collett, Konow, Falsen. Sistemann tok styringen i valsen.” Vi får også vite at Nord-Norge ikke ble med denne gang, ”fristen var for kort og veien var for lang.” Det siste blir sunget på en slags nordlandsdialekt, og det blir himlet med øynene over noe så dumt som at kvinner ikke fikk være med. ”Rop det ut som i Eidvolls haller! Enig og tro til Dovre faller!”

Videoen fra 2014 er en tydelig påminner om at ideologi og ideologiformidling er en performativ øvelse. Barna i videoen er sjarmerende, sangen er fengende og rimene er gode. Den er også full av historiske fakta som det kan være greit å få med seg. På slutten ender sangen i en mash up der barna roper ”Kom igjen og syng!” før Ja, vi elsker overtar, og de holder hånden over hjertet. Historie, nostalgi, lek, følelser, gjenkjennelige symboler og narrativer, høytidelighet, tydelig kommunikasjon og moro bidrar alt sammen til å skape en performance preget av en ideologisk helhet. På ideologisk og symbolsk vis forklarer det oss gjennom handling og samhold hva det er å være norsk.

Erna Solberg Når denne sangen og dansen blir tatt frem igjen i år er det fordi 17. mai blir annerledes enn det pleier. Det har en liten stund ligget ute en versjon der noen profiler fra barne-TV, inkludert Fantorangen danser dansen, og det er flere instruksjonsvideoer som skal lære oss hjemme å gjøre det samme. Nå er det da altså også blitt publisert en video der hele regjeringen danser. Den endelige videoen får vi nok ikke se før 17. mai, men klippet fra øvelsen gir enda en dimensjon for hvordan vi kan forstå ideologi og performance.

Første gangen jeg hørte at 17. mai 2020 skulle gjennomføres digitalt tenkte jeg at de som foreslo det hadde lite forståelse for performativt samhold og dets betydning for kollektiv ideologiutøvelse. Greit nok at barnetogene måtte avlyses, men det barnetogene representerer og utøver kan vanskelig erstattes av internett. Lite visste jeg da hvilken retning den performative ideologiutøvelsen skulle ta i forkant av nasjonaldagen.

I videoen fra øvelsen får vi se samtlige regjeringsmedlemmer forsøke å ta danseinstruksjoner fra en koreograf. Det blir ganske tydelig hvor stille det må ha gått for seg på fester i Unge Høyre, for det er ikke mange som ser ut som om de har danset før. På spørsmål fra NRK svarer statsministeren at det var ”en gøy utfordring å få” (sic) og at hun derfor gjerne ville ha med seg hele regjeringen. På den måten bidrar regjeringen til å gi årets 17. mai-feiring et preg av karneval. Det er selvfølgelig helt tiltenkt at regjeringsmedlemmene skal se ut som om de er utenfor komfortsonen. Ikke bare gjør det dem menneskelige, de ligner på alle oss andre som også noen ganger kjenner på usikkerhet og må gjøre ting vi ikke kan. Dette gir oss en tilsynelatende lek med hierarkiene der regjeringsmedlemmene liksom utsetter seg selv for sårbarhet uten at vi noen gang blir i tvil om hvor makten egentlig ligger. I avstanden til hverdagsbildet vi har av disse menneskene ligger det et teatralt aspekt som er lattervekkende, men gjennom det iscenesatte blir avstanden tydelig nok til at det aldri settes spørsmålstegn ved selve makten.

Demokrati og vår Alle 17. mai-feiringer er ideologiske. Med et overskudd av nasjonale symboler feirer vi det norske demokratiet, norsk suverenitet og nordmenns sterke selvfølelse. Det ideologiske budskapet som ligger i symbolbruken styrkes av kollektiv samhandling og ritualer. Samtidig har jeg ofte tenkt på 17. mai som et årstidsritual med nasjonale forpliktelser. Det er fint med demokrati, men noe av det nordmenn har felles er gang på gang å gjennomleve kalde og mørke vintre. Påsken kommer, som vårfest betraktet, alltid litt for tidlig for det nordiske klimaet, og 17. mai bidrar dermed til å markere overgangen fra vår til sommer. I Nord-Norge er det ofte først nå snøen slipper, og diskusjonen om snø på 17. mai viser at man som oftest regner våren for ankommet på nasjonaldagen. I tillegg har mye av det vi gjør på 17. mai, som å spise is og grille pølser, noe sommerlig ved seg. Fordelen med barnetogets folkefest er ikke at den ikke fremmer et ensidig bilde av fortellingene om Norge og hva det er å være norsk, men at medvirkningen åpner for en noe større demokratisk forståelse av hva festen innebærer. Det er ikke noen motsetning mellom å bestemme selv og å tro på det bildet som tegnes gjennom flagg, sanger, taler, kransenedleggelser, potetløp og korpsmusikk.

17. mai-feiringen har ikke noe opprørsk ved seg. Det finnes ikke maktkritikk i festen, vi feirer tross alt et maktsystem, men som i de opprinnelige karnevalene er det en feiring med egne regler. For mange er det plutselig lov å drikke alkohol til frokost, de tar på seg det vi får innrømme er underlige klær de ikke bruker så ofte ellers, og barna gis hovedfokus i noe som i hvert fall delvis er en lek med hierarkier. Det gir 17. mai stor betydning som folkefest, men det handler i stor grad om at man møtes. Vi overlever fint et år uten barnetog, men fraværet av de store kollektive handlingene overlater oss i større grad til et annet type samhold som har mindre potensial for å utvise folkets vilje.

Regjeringen har jobbet hardt de siste ukene. Kanskje trenger de å danse litt. En dansende regjering kan være leken, men den har fremdeles makt. I en tid som vår er det viktig at vi samles om prinsippene, men det er like viktig at vi husker å være kritiske. Fortellingene om Norge er mangfoldige, og 17. mai er et ideologisk folkeritual. Makten er performativ, og uten demokratisk medvirkning er performativiteten propaganda.

Gratulerer med dagen alle sammen!