Foto: Jubal Battisti. Kostymer: Bregje van Balen. Lysdesign: Stephen Rolfe

Deterministisk omfavnelse av skjebnen

Strømgren og Pendry har laget en teksttung og faktaladet forestilling med skarpe kanter.

Visste du at hva bestemoren din spiste kan ha noe å si for helsen din? Det viser seg at mødre som har opplevd hungersnød føder barn som har en genetisk buffer mot sult, noe som i vår moderne verden betyr en større risiko for overvekt og diabetes 1 og 2. Kan vi trekke det lengre? Kan vi si noe om at livet du lever er bestemt av dine besteforeldres livsførsel? Epigenetikken er et nokså nytt, og det er et veldig spennende fagfelt innen biovitenskap. Miljøet du lever i påvirker hvem du er. Men ikke bare det: Genene våre endrer seg og går i arv, slik at miljøet bestemoren din levde i, kan avgjøre din skjebne. Dette er utgangspunktet for Jo Strømgren Kompanis nye forestilling Sammenbruddet.

Det begynner med en ung kvinne som er ute på klubb med venner. Snart skal hun falle om og dø av et hjerneslag. Det er hennes formødre vi møter når vi nøster oss tilbake til starten, til den mutasjonen som gjør at alle brått og plutselig rammes av slag.

Den fysiske rammen rundt forestillingen er enkel. Scene 2 på Operaen er bred, men i Sammenbruddet brukes kun en mye mindre, kvadratisk flate der det som ligner et seil eller lerret på gulvet lager en lys rute omsluttet av mørke. På bakveggen ser vi bilder, som på en gammel lysbildeframviser. Det er bare et bord, en stol og skrivebordslampe på scenen. Bak den sitter Kate Pendry, som sammen med Jo Strømgren har skrevet teksten, i en sort drakt. Sammenbruddet framføres på engelsk, og taleflommen er intens. Pendry er skuespiller, dramatiker og performancekunstner, og står her for en drøy times enetale, nesten helt uten dialog. Stemmebruken er praktfull, selv om hun høres ut som en slags voiceover. Pendry framstår likevel som en deltakende observatør, eller som en dukkespiller, som lar danseren Vilde Viktoria Madsen være dukken som spiller ut historien hun forteller, eller nesten dikterer. Madsens myke og dynamiske kropp og trinn tvinner seg rundt Pendry, flyter over scenen, bakser og kaver, faller og flyr.

Dette er ikke en danseforestilling, men det ligner heller ikke på tradisjonelt teater. Aktørene er i konstant bevegelse på den lille flaten de har til rådighet. Pendry forteller, Madsen danser og spiller. Men Pendry er ikke bare stemme – hun er en viktig medspiller som i en karikert stil er med i roller som krigsveteran, hippie og fosterfar.

Historien gjentar seg ikke bare i slag, men i livshendelser
Fortellingens skjelett, den repeterende historien som kloner seg selv gjennom forestillingen er en ung kvinne som mister moren sin tidlig, har lite kontakt med faren, blir rotløs og søkende. Hun finner tidlig en mann, og får en datter, før hun faller om og dør av et fatalt slaganfall. Igjen og igjen ser vi det skje, fra den østerrikske sykepleieren til menighetsforstanderinnen, via hippien, til den naive amerikaneren som skal til Afrika for første gang, og slik fortsetter det helt inn i fremtiden.

Madsen spiller stadig nye generasjoner av kvinner som er etterkommere av et tuberkuloseoffer fra første verdenskrig. Det er en DNA-tråd som spinner over mange generasjoner. Den første i rekken er en ung jente som havner på et sanatorium i Østerrike. Traumatisert av krig og rammet av tuberkulose får hun eter. Jeg forstår det slik at hjernen hennes endrer seg for godt med dette. Bryteren er skrudd av, og sammenbruddet er et faktum. Etter at hun er vokst opp og har fått en datter, faller hun om og dør av slag. Kvinnene i denne slektshistorien har så mange fellestrekk at de framstår som én figur, noe som understrekes av at de alle spilles av den samme danseren.

Innimellom familiekrøniken trekkes tråder til mytologien med historien om Narsiss og Ecco, og til den fascinerende, men litt tørre biologien. I en passasje beskrives den fantastiske kroppen vår. Høyreist, bevegelig, smart. Syn, hørsel, taleevne. Reproduktive organer som faktisk kan diske opp med en hel landsby om den får sjansen til det. Hjernen er det mest komplekse vi kjenner til i hele universet.

Kloning av skjebner
I løpet av den drøye timen forestillingen varer blir vi ikke kjent med kvinnene. Vi rekker aldri å bygge noen sympati, men ler når de dør, karikert og humoristisk. Forestillingen er en fremmedgjørende komedie og en tragedie. Det går jo ikke så bra, men det er moro mens det varer. Det humoristiske, friske og alltid nye ved dansen til Jo Strømgren blir tatt i bruk, og danseren beveger seg konstant koreografisk, og forteller historien med sin kropp.

Madsen får i liten grad spille ut følelser, vi kommer ikke under huden på kvinnene hun representerer. Her framstilles historiene slik de ville framkommet for en slektsgransker som stod helt uten tilgang på brev og dagboknotater. På denne måten er det ikke noe personlig i historien, bare referat.

Musikken er kul, og følger tidsepokene og kontinentene vi krysser, fra tirolerlieder til Lill Lindfors-bossa og tango. Skiftende, skurrete svarthvitt-bilder projiseres på bakveggen, og eksponerer oss for vakre, men litt ekle rosenhager, mislykkede familiefotografier og bilder av en gang lekkert anrettet middagsmat, men som i dag framstår som håpløst utdatert, røntgenbilder og pedagogiske plansjer. Den absurde humoren Jo Strømgren er kjent for ligger over hele forestillingen.

Går til det ekstreme
Alle kvinneskikkelsene går i sin søken til et ekstremt sted. Én blir naziskuespiller, én blir ultrareligiøs, én blir hippie og én reiser til Afrika for å hjelpe foreldreløse barn, og finne (eller redde) seg selv. Én er så opptatt av å være unik at hun ikke ser at hun er en av mange – i en rekke av kvinner som har vandret jorden før henne.

Selv om livene er forskjellige, blir historien den samme, bare i ulike geografiske og klassemessige settinger. Med et traume som det å miste moren sin tidlig, er det ikke vanskelig å tenke seg at en alltid vil søke trygghet, sannhet, mening, enten det er i religion, spiritualitet eller veldedighet. Men er det å søke blitt så innbakt i disse kvinnene at det er blitt et personlighetstrekk? Eller hadde de ganske enkelt hatt det helt annerledes og bedre dersom de hadde fått vokse opp med en mor eller flere nære voksne? I forestillingen framstår relasjoner irrelevante samtidig som de må spille en rolle for kvinnenes skjebner. Det er ikke viktig at vi i publikum knytter oss til karakterene – de framstår tvert imot som helt fremmedgjorte for oss. Men den relasjonen som er relevant er den som svikter i fortellingen – nemlig karakterenes relasjon til sin egen mor som de aldri får bli kjent med.

Det genetiske fingeravtrykket ditt, eller “passet”, som Kate Pendry kaller det i denne forestillingen, spiller en stor rolle for hvordan livene våre blir. Er vi født sånn eller blitt sånn? Dette er kjernetematikken i Sammenbruddet. Nå er det jo ikke sånn at genene vi har arvet, gjør oss nådeløst skjebnebundne. Mot slutten av forestillingen har vi beveget oss inn i en fiktiv framtid der de siste menneskene forlater vår nå ubeboelige klode. Vi har da utviklet så mye teknologi at vi ikke lenger behøver å dø. Vi kan faktisk velge å leve evig. Men hva er vi da? Klipper vi båndet til vår egen fortid hvis vi ikke velger å omfavne vårt medfødte DNA, men bruker genetikk og moderne teknikker til å endre vår skjebne? Det er flere sammenbrudd: Tross teknologien vi utvikler, lar vi jorden gå i stykker, og vi må forlate verden slik vi kjenner den.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER