Det vonde i verden

Usammenhengende, gjentagende, oppstykkede, delvis overlappende: Notatene mine, som jeg skriblet ned i mørket under urpremieren av norske NONcompanys Makt – an amateur night at Capitol Hill, viser seg å gjenspeile forestillingen på flere vis enn det rent beskrivende. Langt ute i den to timer lange, teksttunge forestillingen tar jeg meg selv i å lure på hva den egentlig vil.

Samfunn og individ Det vil si, man skjønner fort at forestillingen handler om politisk makt. Og miljø. Og krigføring, høyrevridning og konsumerisme. På scenen står Lise Risom Olsen som eneste utøver, og i løpet av hennes standhaftige monolog har vi vært innom Donald Trumps innsettelse som president, olje- og finansnæringen, Shakespeares Macbeth, power posing, Greta Thunberg, sosiale medier. Blant annet. Risom Olsen fungerer som forestillingens protagonist, en person som forsøker å motvirke storsamfunnets destruktive utvikling med store og små individuelle tiltak. Denne jeg-stemmen blir innimellom avbrutt av at hun også opptrer som politiker og aktivist med patostunge formaninger og proklameringer. Det er mange sitater, og noen er lettere å plassere historisk og ideologisk enn andre.

Temaene nevnt ovenfor blir illustrert ved hjelp av videoklipp som vises både på et stort lerret på scenen og på tre tv-skjermer som er montert foran lerretet. Videoene er mange og skifter hurtig. De viser blant annet berlinmurens fall, australsk branninferno, droneopptak fra krigsområder og Sylvi Listhaug i flytedrakt. Flere ganger skifter den brått karakter, og videokollasjen blir erstattet med en projeksjon av noe som ligner en øde borg eller kirkegård, opplyst av en fullmåne. I løpet av disse partiene resiterer Risom Olsen andektige utdrag fra Macbeth. Selv om tematikken passer og Shakespeares tekst potensielt kunne skapt en interessant dynamikk i forestillingen, opplever jeg disse partiene som litt komiske. Samtidig er jeg usikker på om de arkaiske og liksom-dystre sceneskiftene er ment å være humoristiske eller ikke. Makt – an amateur night at Capitol Hill bestreber jo vitterlig å “vekke handlekraft og inspirere publikum”, ifølge programteksten.

Når ikke frem Slik jeg ser det, er forestillingens største problem nettopp det at den ikke greier å skape en tydelig publikumskontrakt. Risom Olsens avmålte spillestil bidrar nok til at jeg ikke får en god forståelse av karakteren hennes. Noen ganger virker det som at hun vil fremstå som en relaterbar samfunnsborger med bambustannbørste og flyskam, som bedriver nabolagsaksjonistisk søppelsortering og signering av digitale underskriftskampanjer. I neste øyeblikk er hun tilsynelatende i kontakt med Obamas administrasjon og planlegger revolusjon. Det første kan man nikke selvironisk til, det siste virker mer distansert og uhåndgripelig. Forestillingen virker mer opptatt av å ramse opp alle tenkelige klimatiltak heller enn å bygge opp om roller og narrativ. Risom Olsens rollen hennes, som kunne vært en personlig motsats til den mer generiske storpolitikken, begrenses av dette, og blir fort stiv og uengasjerende.

Hopper over gråsonene I utgangspunktet er det er selvsagt ikke noe i veien for å utfordre mosegrodde teaterkonvensjoner. Sannsynligvis ønsker NONcompany å utsette publikum for en kakofoni av innhold for å gjenspeile dagens globale medievirkelighet. Den store tekstmengden er for så vidt rik på relevante referanser. Resultatet blir likevel at de ulike sekvensene er langdryge, glir inn i hverandre og gjentar seg selv til det kjedsommelige. Makt – an amateur night at Capitol Hill har i tillegg en svært direkte tone, som sammen med det som virker å være en nokså tydelig oppfatning av hva som er “godt” og “riktig” rett og slett gjør forestillingen litt grunn.

Når det er sagt, så rører forestillingen på et tidspunkt ved tanken om at diktatur kan være svaret på klimaproblemet, og her er vi inne på en interessant problemstilling. Hvordan man selv kan stå i fare for å begå maktmisbruk i det godes tjeneste danner grunnlag for refleksjon. En sekvens om hvordan hormonforandringer kan påvirke dyr og mennesker til å fremstå dominerende er også en mer original inngang til tematikken. Jeg skulle gjerne sett at forestillingen ved flere tilfeller tillot seg å dvele ved innholdets kompleksitet på denne måten.