Det umuliges teater?

Det første man hører når man trer inn i scenerommet er lyden av en maskin over høytalerne. Deretter knirking og spraking som langsomt forvandler seg til lyden av skritt, lyden i stadig økende intensitet. I salen blant tilskuerne er det festet hvite, uttrykksløse gipsmasker til stolene.

Scenen er et dystert tablå. Til venstre står to skikkelser inne i et gjennomsiktig kabinett. I scenens forgrunn henger et tykt tau i en løkke ned fra taket, som spent ut i en huske. I midten av tauet folder et stort hvitt stoff seg utover, inne i stoffet kan man skimte konturene av et menneske. Stikkende ut av stoffets kant helt nederst er to lange, hvite bein plassert på en krakk. Bakenfor til høyre: en gjennomsiktig kiste plassert på en trekasse slik at den har god avstand fra scenegulvet og er godt synlig for publikum. Inne i kisten er en uformelig masse, hudfarget og blodig flere steder. Så viser det seg at det uformelige skal forestille et kadaver.

Skuespiller Sigurd W. Gravdal kommer ut fra kabinettet og begynner sin monolog og gjentar den, med ulik stemmebruk, tempo og mimikk. Til slutt stiger han ned i den gjennomsiktige kisten og snakker med kadaveret. Siste gang han framfører monologen ringer flere og flere klokker. Hver setning krymper til ordene bare kommer ut i stakkato, avbrutt av klokkenes stadige ringing.

Etterpå trer en ny Hamlet fram på scenen i skikkelsen til skuespiller Jone Torheim Slettebak. Han fortsetter monologen og trer etter hvert inn og ut av flere roller.

Så, ut av det hvite klede, i tauets midtre, kommer Ofelia fram, spilt av Ida Sagen Ramborg. Rollen hennes skaper spenning og et dramatisk midtpunkt i en forestilling som kjennetegnes av tilstand framfor handling.

Ambisiøst Slik er åpningssekvensene i forestillingen Hamletmaskinen når den settes opp av Immaturus, studentteatret i Bergen. Scenografien er enkel, ren og effektfull og fungerer godt sammen med de performative elementene forestillingen leker med underveis. Det er et ganske utradisjonelt valg, selv om det ikke er første gang Immaturus begir seg ut i ambisiøse prosjekter. Ifjor høst satte de opp forestillingen Becketts ringar der byrommet ble gjort til scenerom og der publikum blant annet fikk følge en skikkelse som skulle forestille Samuel Beckett i hans vandring over Nygårdshøyden.

Heiner Müllers teaterstykke Hamletmaskinen fra 1977 har rykte på seg for å være umulig å sette opp, selv om det finnes flere eksempler fra teaterhistorien på mer- eller mindre vellykkede forsøk. Stykket finner sitt forelegg i William Shakespeares ”Hamlet”, men kjernen i Shakespeares stykke er vel det eneste som er igjen hos Müller. Müllers tekst er isteden spekket med referanser og sitater fra andre historiske, litterære og politiske kilder. Makt og kjønn blir temaer med det 20.århundrets katastrofer som bakteppe.

Men det er vanskelig. ”Hamletmaskinen” er et flerstemmig stykke der det hersker en forvirring rundt hvem som snakker til hvilken tid og teksten er satt sammen av en rekke lange monologer fra talere med en flytende eller flertydig identitet. Hvordan skal man gjøre en scenisk fremstilling når dramaets tekst stadig er løsrevet fra rollefigurene, samtidig som sceneanvisningene ofte er springende og abstrakte?

Ikke engang Hamlet er det godt å bli klok på. Han fornekter rollen sin og trer etter hvert ut av den, kanskje fordi den ikke tilbyr ham tilstrekkelig handlingsrom.

Performance Kunstnerisk leder Sigrid Fivelstad og regissør Helena Wik velger å legge stor vekt på scenografi og lyd. Performance, både som kunstuttrykk og teateruttrykk, har en framtredende rolle, og det fungerer godt i deres oppsetning av ”Hamletmaskinen”. Det skjer gjennom utførelsen av performance-aktige sekvenser kjennetegnet av fin presisjon. Regien her er stram og kontrollert og tilfører teksten mer tyngde og rom. Gjennom denne form for scenespråk arbeider skuespillerne med tekstens potensial på en fruktbar måte. I det performative utfolder det høye og det lave seg, det komiske og det groteske, det grusomme og det lattervekkende, kort sagt det flerstemmige i Müllers tekst.

Forestillingen består av flere slike små tablåer: Hamlet husker fram og tilbake på det store tauet, med ansiktet faretruende nær scenegulvet. Senere utbryter Hamlet at han vil være kvinne og de to mannlige skuespillerne kler seg ut som Ofelia i hvite kjoler og parykker og utfører koreograferte dansebevegelser. Ved en annen anledning leser den ene skuespilleren fra en pc-skjerm mens en kakofoni av stemmer brer seg ut i rommet over høytaleranlegget. Til venstre på scenen er et utall små opptrekkbare klokker, disse begynner etter hvert å ringe og Ofelia trekker en slik klokke ut fra kjolen sin. Til slutt har hun på seg en maske som får ansiktet til å se deformert og ødelagt ut, mens klokkene på scenegulvet ringer oftere og mer intenst. Hun stiller seg ved kanten av scenen og bark og trekvister drysser nedover henne. Lyden av barken som smuldrer opp er alt man hører foruten monologen hennes. Det er ubehagelig og effektfullt.

Utilsiktet Men det er ikke helt uten feilskjær. Når skuespillere med steinansikter gjentar en av setningene fra sceneanvisningen til Hamletmaskinen: ”Brystkreften stråler som en sol”, mens en annen sier replikken ”Det du har slått i hjel skal du også elske”, oppstår det en utilsiktet komikk som med fordel kunne vært unngått.

Arbeidet med bildespråket i teksten har åpenbart vært produktivt for regissøren og skuespillerne. Det er nettopp tekstens møtepunkter mellom det abstrakte og det konkrete som er utfordrende å omarbeide til et scenisk uttrykk på en elegant måte. Å finne en god balansegang når man skal formidle poetiske bilder fra ”Hamletmaskinens” tekst er krevende og noen ganger blir jeg usikker på om den effektfulle symbolikken bikker over i en for bokstavelig scenisk framstilling. Både tauet, Ofelias hvite kjortel, kadaveret og klokkene blir symboltunge rekvisitter. Samtidig er det kanskje gjennom Hamletmaskinens poetiske bilder at det virkelig magiske og tidløse oppstår og det er styrken i oppsetningen.

Famlende tekst Tilnærmingen til tekstframførelsen kunne kanskje vært noe annerledes, da det virker som enkelte nyanser i teksten forsvinner i skuespillernes framføring. I løpet av den timen Hamletmaskinen varer blir det ofte litt monotont, med for lange pauser og unaturlig stillhet i monologene. Flere ganger virker det som skuespillerne ikke helt er sikker på hvilken intensjon som ligger bak replikkene, det er ofte en famlende, vaklende usikkerhet i monologene som trekker ned i en forestilling som ellers er stram og vellykket både i utførelse og scenografi.

Samfunnsmaskineriet Jeg skal på ingen måte utrope meg til ekspert på verken postmodernistisk eller abstrakt teater. Ei heller politisk teater. I programbladet til Immaturus’ Hamletmaskinen kan man lese at ”Vi søker å gi dere et bilde av det samfunnsmaskineriet vi alle er en del av, men som mange fornekter eller forkaster”. I presseskrivet står det også at ”det er vanskelig ikke å trekke paralleller både til europeisk krise og arabisk vår”. Problemet er: gjør forestillingen egentlig det? Og i så fall på hvilken måte?

Man kommer ikke unna at Heiner Muller befant seg i 70-tallets DDR da han skrev dette. ”Hamletmaskinen” er et teaterstykke med en tydelig intensjon: det ønsker å kommentere samfunnet. Derfor bærer teksten også preg av det samfunnsmessige klimaet den har blitt til i. Å se en slik teatertekst framført på en scene i 2014 er derfor ikke bare engasjerende, det er også smertefullt. Man undrer seg over om dette teaterstykket egentlig kan treffe oss med den samme intensiteten i dagens virkelighet. Er vi ikke egentlig ganske vant med postmodernismens- og dekonstruksjonens betingelser nå? Er det vi ser på scenen relevant for oss lenger?

Svaret er et tvetydig nja.

Relevant og fjern Immaturus’ oppsetning av Hamletmaskinen er i kontakt med tematikken på en måte som er merkelig relevant og fjern til samme tid. Regissørene gjør ikke noe forsøk på å sette teksten inn i noen kontekst som har med verden i dag å gjøre, og det er kanskje like greit, siden slike forsøk tidvis kan bli overtydelige og låse teateropplevelsen fast i snevre tolkninger. Sceneanvisningene som finnes i originalmanuskriptet og som tydelig uttrykker en eksplisitt kritikk av Lenin, Mao og Marx er ikke med. Antakelig med god grunn. Samtidig hadde kanskje framføringen hatt noe å tjene på å være mer vågal og ta noen sjanser på det punktet. For man sitter igjen med et tomrom når slike elementer kuttes. Parallellene til vår tid i form av den europeiske krisen og den arabiske våren blir ikke spesielt framtredende.

Immaturus’ Hamletmaskinen inviterer til en refleksjon over samfunnsmaskineriet, men det skjer først og fremst gjennom det sterke poetiske språket i monologene, ikke gjennom politiske referanser. Men så er det allikevel som et gufs fra 70-tallet ligger og ulmer noen steder i forestillingen og minner oss på at deler av vår politiske bevissthet kan synes død og begravd til tross for at katastrofene stadig finner sted overalt rundt oss i verden.