Gjenstand for av Eriksen/Bendixen/Høstaker i Badevika. Foto: David Zadig

Det umulige prosjektet

Det er Teaterfestivalen i Fjalers enormt sterke lokale forankring som gjør at folk tar turen og frivillig utsetter seg for parallelle verdener i regn og stiv kuling.

«Varsom. Grunna stor vassføring på/langs vegane ber vi befolkningen om å halde seg heime og ikkje reise/køyre unødvendig».

«Ja, værgudene prøver oss litt ekstra i år, men husk at vi har syv års erfaring i å feste i motvind og striregn! For det finnes bare dårlige klær! Og på Løa gjøres det nå klart til årets store fest for frivilligfolket og festivalartister. Presenninger strammes, bål forsøkes tennes, maten er snart klar ! DJ Grovi spiller til dans, det samme gjør Jan m/gjester, vi gleder oss! Meldinger om opplett fra ti-tida!»

Den første meldingen gikk ut via sms fra Fjaler kommune, Teknisk vakt, lørdag kveld klokken 22:02 til alle innbyggerne i bygda.

Men for seint. For allerede klokken 20:27 hadde festivalen kommet kommunen i forkjøpet på Facebook, så da smsen fra kommunen gikk ut yret det allerede av «unødvendig» liv i og rundt Løa på Jakob Sande-tunet hvor frivillige og artister på Teaterfestivalen i Fjaler ble traktert med grillmat, heimebrygga øl og polonaise.

Badevika
Et døgn seinere satt jeg, noen gjenværende artister og et større antall lokale frivillige og vanlige publikummere, inkludert flere barn, på stranda i Badevika med nesa ut mot havgapet og så på hva som foregikk i vannkanten. Det regnet og blåste stiv kuling med storm i kastene rett inn fra fjorden – men vi ble sittende.

Det som holdt oss igjen var en spektakulær og fargerik, men også melankolsk og stillfaren serie med handlinger utført av trioen Kjersti Alm Eriksen, Helle Bendixen og Fredrik Høstaker under tittelen Gjenstand for. De ble rekruttert til festivalen i 2017 som ferske masterstudenter på KHiO og må, hver for seg og sammen, være selve legemliggjøringen av den renessanseaktige oppløsningen av de kunstneriske skottene som har pågått en stund. De har bakgrunn fra billedkunst, design, arkitektur og teater, og bruker alt dette til å skape det de kaller «ei parallell verd». Nå må vel all kunst med respekt for seg selv, på sitt beste og/eller verste, ha slike ambisjoner. I løpet av festivalen hadde jeg vært vitne til og delaktig i mange slike verdener, det fins alltid en planet bortenfor planeten og en blåne bortenfor blånen. Men så er det det at den blotte tilstedeværelsen av en teaterkontekst, den liksom kollektive plattformen vi står på, som regel vil minne om sin eksistens og gi oss fast grunn under føttene når det røyner på. I Badevika var ikke den til stede. I Badevika satt vi og så på folk sole seg og bade mens det regnet horisontalt. De bar døde selunger på stranda og plasserte dem i skulpturelle formasjoner. De henga seg til elementene i en dødsdans som etter en time endte i en håpefull flaggparade.

Det var mange av oss, store og små, gamle og unge, som etterpå lurte på hva som traff oss, men at vi sammen hadde vært vitne til, og med på, noe helt spesielt var det ingen uenighet om: det tette fellesskapet der ute i havgapet, nærheten og distansen til det som foregikk, kombinasjonen av det kjente og det fremmede.

Makt, motmakt, avmakt
Årets festival kretset rundt temaer som makt, motmakt og avmakt, en tematikk som må sies å være en del av denne festivalens blodomløp og nervesystem. Når Marie Nikazm Bakken og Fredrik Floen oppgir at Vi har mange av dei same verdiane som Teaterfestivalen i Fjaler, som begrunnelse for at de la urpremieren på Det siste epos nettopp dit, har det nok sammenheng med det umulige i hele prosjektet.

Et viktig og enda mer markant trekk ved årets festival var mangfoldet av innslag, arrangementer, valg av spillesteder og personlig tilstedeværelse som satte det kunstneriske i relieff. Det kom for eksempel til syne i den iscenesatte lytteseansen som utspilte seg på Tunkaféen, et hjemlig rom i et gammelt trehus drevet på dugnad av Fjaler pensjonistlag. Der satt gamle stamgjester og festivaldeltakere sammen og drakk kaffe og spiste sveler mens de lyttet til et hørespill for radio, Riot Days, om det russiske, feministiske punkrockkollektivet Pussy Riot. Stykket er skrevet for BBC av den engelske dramatikeren E. V. Crowe, som til alt overmål har bosatt seg i Dale i Sunnfjord og dermed var til stede. Og som om det ikke var nok satt store deler av det tilstedeværende publikummet og strikket rosa «pussyhats» av typen som ble brukt av hundretusener av demonstranter i forbindelse med innsettingen av Donald Trump som president.

Det kom til syne på «Politisk pub» på det tidligere Samvirkelaget, hvor de tre herrene i panelet stadig ble høylytt utfordret av den lokale, svært poengterte og kunnskapsrike «skalden» Fritjov Urdal. Som en slags hoffnarr påtok han seg oppgaven å pirke i debattantene når han syntes de kanskje ble for høye på seg selv og sin egen veltalenhet. Med det nylig avslutta lokalvalget og kommunereformen som bakteppe kretset samtalen mellom bygdesosiolog Bjørn Egil Flø, leder i tankesmien Agenda Trygve Svensson og BT-journalist og målmann Jens Kihl, rundt sentrum og periferi, sentralisering og tillitsbrist mellom folk og politikere. Sistnevnte sto for kveldens oneliner da han ordla avmaktsfølelsen med at «du tror du har stemt på Robin Hood, og ender opp med Sheriffen av Nottingham».

Fra Politisk Pub. Foto: David Zadig

Innendørs skytebane
Det kom til syne i valget av en innendørs skytebane i Fjaler idrettshall som spillested for Madalena Sousa Helly-Hansens sterke soloforestilling Engelen frå Kobane, regissert av festivalarrangør Miriam Prestøy Lie. Den forteller historien om den kurdiske jenta Rehana som, ifølge teksten under et bilde som dukket opp i 2014, hadde drept over 100 IS-soldater i kampene i grensebyen Kobane. I forestillingen lærer Rehana seg å skyte, å montere og demontere et våpen, og ikke minst å hanskes sin egen angst og redsel før hun begir seg ut på veien for å finne faren sin som ligger såret et eller annet sted. Publikum satt bak en rekke med bord i en firkant, med utsikt til de nummererte skytebanene, mens Helly-Hansen, inni firkanten utfoldet et høyenergisk fysisk og verbalt repertoar.

Det kom til syne i de to stilige representantene for «supporter-» og livsstilsbloggen Frontlosjen. Men Ragnhild Gjefsen og Ingrid Saltvik Faanes gjorde langt mer enn å blogge. Med utgangspunkt i en slags programerklæring om at «scenekunstverda er så mykje meir enn den enkelte framsyninga» bød de på en mild, permanent tilstedeværelse som sparringspartnere, veivisere, leketanter og, ikke minst, rådgivere for rådville festivaldeltakere om hvordan kle seg. Deres blotte tilstedeværelse var en slags forsikring om at det går bra. Litt mindre synlige, men helt avgjørende for festivalens eksistens, var tilstedeværelsen av frivillige i et antall av 180 – av en samlet befolkning på i overkant av 1000!

Frontlosjen. Foto: David Zadig

Dramatikkens hus var sterkt representert, som arena og fødselshjelper for flere av prosjektene som ble presentert. Dette gjaldt ikke minst, på den ene enden av skalaen, Tramteatret-veteranene i det nykomponerte kompaniet Frie Radikale, som bød på en verkstedvisning av sin kommende, sterkt tradisjonstro, musikkteaterforestilling Hysj! På den andre enden av skalaen Eirik Fauske, eller Fauske reisers, utflukt med buss og regntøy i den ville vestlandsnaturen «på jakt etter det autentiske», akkompagnert av en behagelig radiostemme og naturromantisk musikk.

Tilfeldighetenes spill
Festivaler går rett som det er hardt ut med overbyggende temaer som helst skal kunne leses inn i alt som foregår i forsøk på å kamuflere at det å arrangere festival er, mye mer enn mange tror, et tilfeldighetenes spill. Her ser det ut som tilfeldighetene og improvisasjonsevnen har spilt på lag med den forhåndsbestemte tematikken. Programmet bar preg av å være gjennomsyret av motmakts-og avmaktstematikken, fra den lokalpolitiske mønstringen utendørs på festivallaurdagen til Ways of Seeingaktørenes oppsummering av hendelsene siden premieren sist november i en fin og rolig samtale ledet av Ragnhild Freng Dale og Anna Watson (noe vi også vil komme grundigere inn på i et intervju med Pia Maria Roll). Og ikke minst kom det til syne i lærer Simon Malkenes sin intense og rystende gjennomgang av hendelsene i Osloskolen som kulminerte med utdanningsdirektør Astrid Søgnens avgang 1. desember i fjor. Malkenes selv har flyttet hjem til Sogn og Fjordane hvor han nå jobber som lærer i Bremanger, etter at han ble nektet en utvidelse av sin permisjon ved Ulsrud videregående skole i Oslo.

Da Simon var ferdig var det Simones tur. I Da New Age kom til bygda forteller Simone Thiis om sin oppvekst i pionérmiljøet innen norsk New Age på Bauker gård i Gausdal, en beretning om god tro, lidenskapelig engasjement og omsorgssvikt. Og her stopper min omtale av dette prosjektet som er regissert av Anne-Sophie Erichsen, som er min søster.

Parallelle verdener
I år var sjuende gang paret Miriam Prestøy Lie og Torkil Sandsund, sammen med produsent Ingrid Hansen, arrangerte teaterfestival i Fjaler. Det gikk nok under radaren til kultureliten i Oslo at festivalen i desember i fjor ble tildelt fylkeskulturprisen i Sogn og Fjordane. «Teaterfestivalen i Fjaler (…) har gjennom sitt arbeid tilført det profesjonelle kulturlivet i fylket nye dimensjonar. Dei gir oss som innbyggjarar tilgang til nye opplevingar», var noe av begrunnelsen. Det var nok fint for frosne og våte publikummere å få et pappbeger med varm saft i hånda i Badevika, men det er teaterfestivalens enormt sterke lokale forankring som gjør at folk tar turen og frivillig utsetter seg for slike parallelle verdener.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER