Det skal grilles! For klimaet!

I fjæra ved Trondheimsfjorden står en gjeng mennesker med skyggelue og forkle. De er oppstilt i en sirkel rundt noen flagg. De røde og gule flaggene og klesplaggene lyser opp strandkanten. I midten av folkemengden trår ei jente jevnt på en sykkel. Energien hun genererer blir gjort om til strøm som går via et batteri og en transformator og frem til en grill. På grillen varmes ei pølse. Utenfra kan det se ut som at dette ikke er noe annet enn en uhøytidelig samling av eksentriske grillmat- og sykkelentusiaster. Men det er mer alvorlig enn som så. Vi vinker nemlig farvel til menneskehetens siste grillpølse.

Fri oss fra forbruket Skal vi grille? er både en hyllest av, og et farvel til, fråtsing og konsumerisme. Utøver Sigrid Husjord skal ofre sin store, saftige kjærlighet, nemlig grillpølsa, for kloden og kommende generasjoner. Kjøttproduksjon er som kjent en klimaversting som må endres drastisk for å redusere CO₂-utslippet. Det er likevel ikke så enkelt. Til tross for at Husjord er full av pågangsmot og idealisme er det vanskelig å si farvel til pølsa og bekvemmeligheten, trøsten og festlighetene den representerer. Disse utfordringene må anerkjennes og bearbeides før den siste pølsebiten er spist, og med like store deler entusiasme som fortvilelse veileder Husjord publikum gjennom et kollektivt renselsesrituale.

Først må vi gi honnør til den industrielle revolusjon og alt den har gitt oss. Sammen leser vi opp en takkebønn hvor vi hedrer alt fra elektrisitet og transport til Facebook og butikk-blåbær i februar. Videre blir publikum konfrontert med sitt siste kjøp. Her blottlegges syndene til alles åsyn; vi har både toliters krokanis og ikke-økologisk biff på samvittigheten. Heldigvis venter tilgivelsen på oss alle. Husjord dusjer synderen med sjøvann mens resten av publikum står i ring og holder opp et fotografi av en horisont hvor hav og himmel møtes, med påskriften “DU ER TILGITT”.

Skjør fremtidsoptimisme Forestillingen består av flere slike interaktive sekvenser som settes i gang av at publikum blar opp på bestemte sider i et hefte vi har fått utdelt. Når heftet ikke er i bruk, festes det med borrelås på toppen av skyggelua vi låner. Form følger funksjon for handlekraftige x-grillfantaster. Praktisk er også kista som er tegnet opp i midten av heftet, den kan klippes ut og brettes slik at den akkurat rommer ei pølse. Før vi kommer så langt må imidlertid pølsa bli ferdiggrillet. Husjord blir mer og mer desperat ettersom det viser seg at det miljøvennlige sykkeltråkket ikke ser ut til å generere nok energi til å steke pølsa skikkelig.

På et tidspunkt mister hun all troen på fremskrittet, og i søken etter noe nytt å engasjere seg i, faller hun tilbake i kapitalismens dragsug. Plutselig er det arbeidsplasser og Black Friday som gjelder. Denne delen av forestillingen fremstår litt mer forutsigbar og fremtvunget enn resten, som er lettbeint og dynamisk. Samtidig skaper den en nødvendig rytme og utvikling i dramaturgien. Vi forstår at dette bare er et lite sidesprang som må til for å varme opp høydepunktet: Når pølsa sprekker og kan begraves på riktig side av det grønne skiftet.

Humoristisk idealisme Forestillingen er såpass morsom, absurd og uhøytidelig at den får meg til å bli med på ting jeg vanligvis synes er grusomt pinlig, som påtvunget allsang og fellesdans. Den leker uanstrengt med tunge elementer som massesuggesjon, ritualer og ideologi samtidig som den krydrer det hele med naivisme og absurde rekvisitter og kostymer. Husjord gjør på sin side en formidabel innsats som nesten eneste utøver (foruten jenta på sykkel). Hun bærer hele forestillingen og holder på en imponerende innlevelse hele veien gjennom. Det er spesielt imponerende med tanke på den enkle scenografien og at hun ikke har all verdens med rekvisitter å støtte seg på. Ellers er godt gjort å utvise såpass mye engasjement blandet med lammende tvil på en og samme tid. Det er umulig å ikke bli sjarmert. Lagene av ironi og alvor smelter sammen slik at jeg stolt kan heise klimafanen samtidig som jeg ler i møte med undergangen. Aldri før har det vært så enkelt å bli aktivist.