Det politiske teatret er ikke tidsbestemt

Fredag 19. februar disputerer teaterviter Anna Watson til graden Ph.d. ved Universitetet i Bergen. (Informasjon om disputasen finnes her.) Hun har skrevet en avhandling om norsk politisk teater på 1970-tallet, men trekker linjer både bakover til 1930-tallet og frem til det politiske teatret i dag. Scenekunst.no har snakket med henne om det nylig avsluttede avhandlingsarbeidet.

Hva handler avhandlingen din om?

Kjernen i avhandlingen min er politisk gruppeteater i Norge på 1970-tallet, om Nationaltheatrets oppsøkende teater, Hålogaland Teater (HT) og om de frie gruppene Perleporten Teatergruppe og Tramteatret. Det var utgangspunktet mitt, men så begynte jeg å trekke linjer. Først trakk jeg linjer til 1930-tallet og tram-bevegelsen, agitprop-teater og Gunvor Sartz’ arbeid med dokumentarteater. Jeg har også sett på debatter om politisk estetikk, og der er debatten mellom Bertolt Brecht og Georg Lukács om form og politisk teater, og ulike oppfatninger av den debatten, sentral. På 1930-tallet var det Verfremdung og kabaretdramaturgi som dominerte, og på 1970-tallet tok det politiske teatret utgangspunkt i sosialrealismen, med unntak av Perleporten Teatergruppe som hadde tilhørighet i de anarkistiske miljøene i Oslo og som i større grad benyttet et fragmentarisk uttrykk. Det var et personlig og ærlig prosjekt, og de brukte mer pantomime og stilisme og lekte seg mye. Det som er interessant med Tramteatret er at de drev med revy, men de opplæring i sosialrealistisk teatret og hadde jobbet med Sigmund Sæverud på HT, men sier at de ikke fikk det til. De kunne revy, så da gjorde de det.

Under teatersjef Arild Brinchmanns tid på Nationaltheatret ble det blant annet arbeidet med gruppeteater og oppsøkende teater. De hadde mange små prosjekter som begynte med Et spill om pugg (1969) som kom fra Sverige, men som de omgjorde til å passe norske forhold. Janken Varden var regissør. Det skapte furore. De hadde også en selvlagd revy som het Svartkatten (1971) som handlet om nedleggelsen av treindustrien langs Oslofjorden, da industrien ble flyttet ut av Norge. Forestillingen førte til en stor debatt. Det var en underliggende tanke om at oppsøkende teater var ok, men at det ikke var noe Nationaltheatret skulle drive med. Det ble et spørsmål om rødt teater versus et konservativt teater, hvem som skal være publikum og hva som var Nationaltheatrets oppdrag. Svartkatten kan ses som en parallell til Ways of Seeing i dag.

Avhandlingsarbeidet mitt var lenge et rent historisk prosjekt. Jeg har holdt på siden 2013, og skulle vært ferdig i 2017, men så fikk jeg barn i mellomtiden og litt ekstra pålegg, og i 2018 begynte Ways of Seeing. Da tenkte jeg at det må jeg bare skrive om, så derfor har jeg et sluttspill som handler om politisk teater i dag hvor eksemplene mine er forestillingene Ways of Seeing (2018) og Nordting (2014- pågående). De to prosjektene er ulike eksempler på politisk agiterende teater som bevisst bruker kritikk fra scenekanten og kritiserer politikere. Og så har du begrepet om hyperteater som en måte å få teatret ut fra scenen og inn i samfunnet på.

Hvilket materiale er avhandlingen basert på?

Den er hovedsakelig basert på intervjuer. Jeg har intervjuet nøkkelpersoner fra de forskjellige gruppene. Fra Tramteatret var det Liv Aakvik og Terje Nordby, fra Nationaltheatrets oppsøkende virksomhet var det regissør Janken Varden, Helge Jordal og en teatermusiker som heter Sigurd Haugen. For Perleporten Teatergruppe var det Karl Hoff og Birgit Christensen. Jeg har også snakket med andre folk rundt teatergruppene for å få mer kjøtt på benet, særlig var det viktig i arbeidet med de anarkistiske miljøene. Jeg intervjuet også dramalæreren til Perleporten Teatergruppe, Maja Lise Rønneberg Rygg, som underviste dem på dramalinjen på Hartvig Nissens skole. Det gjorde jeg for å vise at de hadde en annen utdanningssituasjon enn de som jobbet på HT og Nationaltheatret som var utdannet fra statens teaterskole. Intervjuene har jeg sammenstillet med avis- og tidsskriftsartikler og filmet materiale, men det jeg har gjort er i stor grad grunnforskning, for når det gjelder Perleporten Teatergruppe og Tramteatret finnes det nesten ikke sekundærlitteratur.

I tillegg er det et historiografisk rammeverk. Jeg har sett mye på den tyske teaterviteren og -historikeren Erika Fischer-Lichte og hennes begrep om mikrohistorie, men jeg strekker det, så mikrohistorien handler om 1970-tallet, men tar inn 1930-tallet og 2010-tallet som diakron sammenligning.

Hva tenker du er dine viktigste funn?

Det viktigste funnet handler om at det politiske teatret ikke er tidsbestemt, men at agitatorisk politisk teater er en estetikk som gjenoppstår, og da særlig i samspill med sosiale bevegelser, ungdomsopprør og revolusjonære tendenser. Sånn sett er det den russiske revolusjonen i 1917 som er utgangspunktet for teatret på 1920- og -30-tallet, 1968 og opptøyene i Paris legger grunnlaget for 1970-tallets teater og en kombinasjon av den arabiske våren og Occupy-bevegelsen står som utgangspunkt for 2010-tallets politiske teater.

Er det noe som har overrasket deg i arbeidet?

Ja, særlig nå når jeg jobber med prøveforelesningen der mitt oppgitte emneer å se på den øst-tyske teaterpedagogen Rudolf Penkas innvirkning på Brecht-resepsjonen i Norge. Da snakket jeg med Sigmund Sæverud som var aktiv på HT i den perioden, og jeg hadde hatt en oppfattelse av at det hadde vært en slags forskyvning fra HTs del der de hadde forstått Brecht feil, ikke fordi de ville det, men på grunn av øst-vest politikken under den kalde krigen. Jeg tenkte at de ikke hadde oppfattet Verfremdung i sitt sosialrealistiske arbeid, da nettopp Verfremdung og en stilisert spillestil var undertrykt i Øst-Tyskland. Derfor tenkte jeg at det måtte ha vært en forskyving, men så viser det seg at de visste veldig godt at de jobbet med sosialrealisme og at Stanislavskij lå i bunn for Penkas arbeid. Norsk teater er basert på realismen og Stanislavskij. Det kan se ut som at Penkas undervisning i Brecht som en syntese mellom Brecht og Stanislavsij som passet bedre for HT. De ønsket seg ikke å bruke en fragmentarisk og stilisert spillestil, men så på realismen som en kvalitet i teatret. Det handler om folketeater, og HTs prosjekt ble forstått som å lage folketeater av høy kvalitet som var «forståelig». Imidlertid var det nordnorske publikummet svært glad i revy og fortellerteater i en form som for eksempel Dario Fo representerte. Det er en form som har stiliserte brudd og som er frodig og burlesk. Dette var noe som HT-pionerne som kom fra sør skjønte etter hvert, at de måtte gå den veien, særlig etter at Dario Fo ble viktig. Så det er et slags brudd i HTs repetoar, der de startet med å jobbe sosialrealistisk for så å ta inn revyen etter hvert.

Hvis du skal trekke frem noe fra litteraturlisten din som flere burde lese, hva vil det være?

Jeg vet ikke om jeg vil anbefale litteratur, men jeg har lyst til å trekke frem en film som folk kan se. Det var Trine Falch, som tidligere var med i Baktruppen og nå i Susie Wang, som anbefalte den til meg, for hun hadde laget dokumentarteater forestillingen Allmannateater. Det var et møte med den første generasjonen på HT. Filmen kan man finne i arkivet til NRK og heter Oppsøkende Teater og er en del av serien Vindu mot vår tid. Den gir et nydelig tidsbilde av en tid som nye generasjoner å forstå. Man finner den hvis man søker på «vindu mot vår tid» den 10. januar 1974, i NRK-arkivet. Det er en reportasje der en gruppe fra HT reiser ut til Senjahopen, og så ser du snutter av forestillingen de spiller (Det e hær æ høre tel (1973) og deler av turneen når Nationaltheatrets oppsøkende teater reiste til Vestlandet og til Sauda med en forestilling som het Pendlerne (1972). Der ser du Helge Jordal som synger Brechtsanger på bussen, og du møter Arild Brinchmann og ser skuespillerne fra HT og National diskutere hva politisk teater er. De sitter og røyker og diskuterer, og det viser hvor radikale de var. Debatten virker nesten sær i dag, men du ser engasjementet. Det er en vakker liten film.