Foto: Tale Hendnes

Det personlige er politisk

Gjennom en kombinasjon av emosjonelle og intellektuelle formgrep oppnår Hooman Sharifi og Impure Company å lage en forestilling som er vakker, utfordrende og ettertenksom.

“Du har sparken!” sa min daværende sjef, da jeg for en ti års tid siden innrømte at jeg aldri hadde sett noe av Hooman Sharifi. Det var ment som en spøk, og jeg tok det som det, men det var også et dannelsesimperativ, en underliggende oppfordring til å forstå hva som var viktig i norsk scenekunst. Mulighetene til å se Impure Company og Hooman Sharifi har for meg siden ikke vært mange. Jeg har i hvert fall aldri tidligere sett Sharifi danse selv. Jeg har derfor aldri sett ham ta rommet og holde på det sånn som han gjorde på Dansens hus med forestillingen The Dead Live On in Our Dreams, og jeg har aldri sett noen andre gjøre det heller.

Politikk
Når publikum går inn i salen, får alle sammen en liten lapp med parfyme på. Sharifi står og ser til at alle får hver sin. Den store sorte Hovedscenen på Dansens hus virker på en måte enda større når den presenteres helt uten inndekning og lite scenografi. I tillegg til Hooman Sharifi selv er det to musikere på scenen, Arash Moradi og Mehdi Bagheri.

Sharifi stiller seg foran på scenen og snakker norsk til publikum, før han sier at han skal slå om til engelsk. Han begynner med enkle beskjeder om telefoner, og jeg lurer på om forestillingen har begynt. Dette virker som en del av det performative uttrykket, for han er så nær publikum. Han virker så selvbevisst, men også så avslappet. Han snakker om at han kan komme til å feile, og at det er mulig vi vil se ham virre rundt uten å vite hva han holder på med, og han sier at han blir nervøs av å se så mange kolleger i salen fordi de vil komme til å se at han har lånt ting fra dem. Ved å gjøre dette, setter han seg selv og sin egen sårbarhet i sentrum. Jeg vet ikke om det er en teknikk han bruker for å få oss til å være på hans lag, et tenkt performativt grep, eller en oppriktig nervøsitet som ligger til grunn. Jeg kjøper det uansett, det personlige og emosjonelle vokser inn som en kvalitet i nærværet. Lyset slås av, og vi sitter i mørket mens musikerne spiller på to ulike strengeinstrumenter, kamanche og tabor.

Etter at scenen har vært mørklagt, og vi har sittet i stummende mørke og lyttet til den persiske musikken som er fascinerende kompleks, snakker Sharifi til oss igjen. Han snakker om identitet, og om Erna Solberg og en dum nasjonalistisk NRK-sketsj hun har medvirket i. Min lesning av hans irritasjon over statsministeren blir selvfølgelig preget av at PST tidligere på dagen offentliggjorde at Tor Mikkel Waras samboer Laila Anita Bertheussen er mistenkt for alle forholdene av trusler og hærverk mot deres felles bolig, og at Wara og Solberg holdt pressekonferanse om at han gikk av som justisminister. Jeg synes statsministeren og den avtroppende justisministeren fremstod som uangripelige ofre i en sak der ofrene er noen helt andre. Der jeg kanskje ellers ville syntes at referanser til statsministerens udugelighet var spekulativt og liksom-politisk, føltes det her befriende og poengtert.

Dans med ritualistiske kvaliteter
Dette er en soloforestilling, men musikerne på scenen og musikken de spiller er likestilt med danseren. Musikken har et rytmisk driv som gjør den godt egnet som sparringspartner for det abstrakte bevegelsesspråket. Lyset spiller også en viktig rolle, ikke minst fordi scenen ofte er lyssatt sånn at Sharifi kaster en lang skygge over gulvet, og skyggen blir, på Peter Pan-aktig manér, en dansepartner. I tillegg henger det en lang lysrigg ned fra taket som den eneste store scenografien sånn at også lyset og lampene blir en meddanser.

Når Sharifi begynner å danse, lar han først kroppen bli dratt fremover av hodets bevegelser rundt i ring. Jeg opplever her en kombinasjon av tilfeldighet og kontroll. Bevegelsene virker utstuderte, men de har også en umiddelbar kvalitet og direkthet ved seg. Dette gjør at jeg tenker at bevegelsene og kommunikasjonen av dem refererer til en kroppslig erfaring som har tvunget seg frem uten at jeg et øyeblikk mistenker at han ikke har et gjennomført intellektuelt forhold til hvordan koreografien ser ut. Etter hvert bruker han mer av kroppen. Han løfter armene som om han flyr fremover, men aldri i én retning, litt som en fugl som ikke har kontroll over vindkastene. Innimellom snurrer han, og minner meg om en dervisj. Dervisjer tilhører et religiøst brorskap som i sin tilbedningspraksis er kjent for å snurre rundt for å oppnå transe. Det gir bevegelsesmaterialet en ritualistisk kvalitet. Den rytmiske gjentakelsen kombinert med en pågående intensitet og fremoverlent energi gir meg en følelse av en dansens nødvendighet.

Jeg har lagt parfymelappen inn i notatboken min, og innimellom når lukten meg. Den milde lukten, som jeg ikke klarer å fastsette, men som minner meg om en blanding av fuktig kjeller og røkelse, blander seg inn i persepsjonen av forestillingen og bidrar til det personlige preget.

Personlig
Det personlige trer frem i denne forestillingen på flere nivåer. Sharifi henter frem sin bakgrunn fra Iran på en måte som inviterer et publikum i en norsk kontekst til å eksotifisere uten at det er generaliserende. Det spesifikt «persiske» er inviterende uten at det blir romantiserende eller reduserende. I tillegg trekker han inn sin personlige identitet som danser og koreograf. Det komplekse bildet dette skaper gjør at det oppstår et medrivende driv som er interessant på et intellektuelt plan, men også heftig i det kroppslige og kommunikative. Ikke bare er dette en svært vakker forestilling der nydelige visuelle effekter, fullendt musikk og suggererende dans drar meg inn i uttrykket sitt, det er også sårbart og emosjonelt. Forestillingen blir på den måten sterkt personlig, men viser gjennom formsterke grep hvordan Sharifi er en koreograf med overbevisende teft for performativ kommunikasjon og hvordan kommunikasjonen kan brukes til å la dansen formidle forholdet mellom kropp og sinn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER