Mio, min Mio, i regi av Hilde Brinchmann, hadde premiere 20. september i fjor, på avdelingen for teater for barn og unge ved Teatret Vårt . Da ble den også anmeldt av flere andre aviser og tidsskrifter, blant annet Periskop. Forestillingen, som var et samarbeid mellom Teatret Vårt og Nordland Teater, dro videre til Mo i Rana, og turnerte også i disse teatrenes hjemfylker. Først nå på Heddadagene kom forestillingen til hovedstaden, og søndag 16. juni vant den Heddaprisen for beste barneforestilling. Jeg vet ikke om det denne forestillingen trenger nå er enda en begeistret anmeldelse eller om det i skrivende øyeblikk er riktig bruk av min tid, men jeg klarer ikke helt å la være. Jeg har bekymret meg for norsk barneteater, for klassikerbruk og kommersielle virkemidler, men så satt jeg fredag 14. juni på Trikkestallen til Oslo Nye Teater på Torshov, med en femåring jeg hadde hentet tidlig i barnehagen på fanget, og kjente at jeg trodde på teatret. Det vil jeg gjerne skrive om.
Stor roman på liten scene
Noe av det regissør Hilde Brinchmann og teamet hennes har fått til i denne forestillingen, er å gi fortellingen plass og utvide den. Mio, min Mio er en fantastisk roman, kanskje Astrid Lindgrens beste, og det sier ikke så rent lite. Samtidig som jeg i økende grad er skeptisk til den insisterende pågangen av dramatiserte romaner og kjente klassikere på scenen, merker jeg at denne forestillingen viser at det ikke skal finnes for strenge føringer for sånt. Det er ikke det at det er en roman eller en klassiker som iscenesettes som er barneteatrets problem. Problemet er heller at det ikke alltid blir godt teater av det. I denne dramatiseringen er romanen snevret inn, men med det klarer de å tydeliggjøre fokus istedenfor å miste det.
Scenen på Trikkestallen er gjort intim. Det er bygget et lite amfi, men vi blir først bedt om å sette oss på gulvet. Bo Vilhelm Olsson, som snart skal få vite at han egentlig heter Mio og er kongesønn i Landet det fjerne, sitter i amfiet og ser på oss. Han forteller historien om den foreldreløse gutten som bare ønsker seg at noen er glade i ham, og om gulleplet som tar ham vekk fra benken i Stockholm og over i Landet det fjerne. Livet i Stockholm får en effektiv presentasjon. Noen barn i publikum får en glasskule og får gå opp i amfiet og holde den opp mens resten av publikum får komme etter. Paul Garbers’ scenografi er enkel, men også lett å omgjøre. På bakveggen står tekst fra boken. Vi får se slottet til kongen, og vi får en følelse av at landet vi befinner oss i er stort, større enn det lille scenerommet skulle tilsi. Helena Anderssons kostymer er eventyrlige, og minner oss om hvordan Landet det fjerne er en verden som står mellom liv og død, og mellom det gode og det onde. Når Mio fremdeles er i Stockholm er han kledd i dufflecoat, mens sminke og hår er hvitt. I Landet det fjerne har kostymene mindre realistisk tilhørighet, de er hvite og med enkelte referanser til riddere og konger.
Ondskap
Mine referanser til ondskap er massive. Ikke bare er det en vanlig populærkulturell og litterær trope, jeg har studert iscenesettelser av totalitære ideologier og har en forståelse for fascisme før og nå. Jeg kjenner til Astrid Lindgrens dagbok fra krigsårene, og forstår hvordan denne historien henger sammen med Europas historie. Femåringen, som ikke ennå har krabbet opp på fanget mitt, har ikke erfaring med ondskap. Heldigvis, tenker jeg, og merker hvordan jeg følger med på hennes minste reaksjon mens kampen mellom det gode og det onde begynner å tilspisse seg. Skuespillerne Iver Innset, Amalie Sofie Ibsen Jensen og Dagfinn Tutturen spiller alle rollene. Mimikken er ekspressiv og illustrerende, og de er tydelige i formidlingen. Mest imponert ble jeg imidlertid av måten de inkluderte publikummet. De så hvert enkelt barn, ikke bare i den forstand at tematikken var tilpasset barna, men de tok seg tid til å se barna inn i øynene. Det gjorde at den egentlig svært skumle historien kunne få utspille seg. Rommet og teatersituasjonen var trygg nok.
Ved siden av meg satt femåringen mer og mer intenst konsentrert. Ettersom det ble skumlere og skumlere satt hun seg nærmere, kjente etter meg med hånden, men slapp aldri scenen med blikket. Etter et lite hulkende utbrudd om at det var skummelt klatret hun opp på fanget, men hele tiden var blikket festet. Jeg kjente også selv hvordan spenningen og intensiteten økte. Mio hadde fått sverdet sitt, som kan slå gjennom stein og derfor kan treffe den onde Ridder Cato i steinhjertet, tilbake, og nå fekter de for livet. Ridder Cato har maske foran ansiktet, er kledd i sort med en stor ekkel klo, og ser ut som bare ondskap kan. Bak meg satt noen jenter betydelig eldre enn hun på fanget. Hun ene spurte hun andre: ”Oi, hvem heier du på?”. ”På Mio.” ”Ja, jeg også.”
Spekulativt strålende
Når Mio til slutt klarer å ta livet av Ridder Cato, og dermed ondskapen selv, sånn at han smelter bort så bare steinhjertet ligger igjen, løfter femåringen armene som i seier og rister på dem. Så stille at jeg nesten ikke kan høre det utbryter hun et hviskende ”yes!” Lettelsen, seieren, gleden og intensiteten fyller oss begge to. Fuglene som har fløyet rundt Ridder Catos borg, og som egentlig er forheksede barn, blir til barn igjen. Skuespillerne får noen av barna i publikum til å komme opp på scenen og si at de er glade for at de ikke lenger er forhekset, og etter hvert får alle barna komme opp på scenen. Der står de i lyset, små og forsiktige som barn frigjort fra all verdens ondskap. Så blir alle de voksne bedt om å komme opp til barna sine. Det er sjeldent å se så mange voksne gråte på en gang. Dette siste grepet er emosjonelt utspekulert, jeg forstår det. Jeg forstår også at det appellerer til meg som mor mer enn som kritisk teaterviter, og at det i morshjertet er lett å bikke over. Barna, med deres ennå ikke utviklede ondskapsdetektor, er heller ikke fullt ut med på den emosjonelle reaksjonen, dette er et grep for de voksne. Men den teatergleden som fantes i barneøynene og det samholdet det skapte både mellom barn og voksne og mellom scene og sal satte seg dypt, og faen heller, vi er bare mennesker.