Gustav: Fra oppsetningen av Tilbakekomstene i Tel Aviv. Foto: Jaffa theatre.

Det legitime tapet av et barn

– Der jobbet vi i en mørk teatersal med dialoger om tapet av et barn mens vi fikk daglige oppdateringer om drap på barn i Gaza, sier regissør Raz Weiner.

Et foreldrepar mister sin eneste sønn. Tilbake er kun tomhet og sorg. Faren står og stirrer ut av vinduet mens moren sitter og strikker. En dag ringer det på døra og der står sønnen, utslitt, møkkete og sulten, uten noen forklaring på hva som har skjedd. Gleden er stor og snart er det vante dagliglivet tilbake. Men så forsvinner sønnen igjen. Og med det kommer sorgen tilbake, dog ørlittegrann mildere enn forrige gang. Så en dag ringer det på, og der står han igjen. Gleden er tilbake, litt svakere enn forrige gang. Og sånn fortsetter det. Sønnen forsvinner og kommer tilbake igjen og igjen og for hver gang er sorgen og gleden litt svakere.

Fredrik Brattberg fikk et aldri så lite gjennombrudd i 2011 med skuespillet Tilbakekomstene, som han fikk Ibsenprisen for året etter. Det er hans internasjonalt mest spilte stykke, oversatt til rundt femten språk og spilt i så ulike land som Frankrike, Tyskland, Tsjekkia, Indonesia og nå Israel. Felles for mange av tekstene hans er dyrkingen av det absurde i en triviell familiesituasjon og at de tar gjentakelsen i bruk, etter et musikalsk kompositorisk mønster.

Rad Weiner. Foto: Chris Erichsen/Skype

Scenisk lesning
– Jeg så Tilbakekomstene på en festival i Oslo i 2014, framført på norsk i en leilighet i en hands on stedsspesifikk scenisk lesning med tre fine skuespillere, men jeg forlot veldig raskt den oversettelsen som vi hadde fått utlevert. Jeg er dyslektiker og foretrakk å hive meg ut i det vidunderlige eksperimentet det er å oppleve noe på et språk jeg ikke har den fjerneste kunnskap om for derigjennom å slippe til alt det andre som skjer på scenen, forteller Raz Weiner på Skype fra Tel Aviv i Israel.

Han er regissør, skuespiller og teaterforsker, aktiv i både England og Israel. Først i sommer fikk han realisert et umiddelbart ønske om å sette opp skuespillet i sitt hjemland. Det spilles nå, under tittelen Gustav, på The Arab-Hebrew Theater i den gamle byen Jaffa som i 1948 ved opprettelsen av Israel ble gjort til en bydel i Tel Aviv. Teatret driftes i samarbeid mellom et jødisk/israelsk og et palestinsk teaterkompani i en historisk bygning fra ottomansk tid hvor det ifølge Raz Weiner er «mange spøkelser».

I 2014 beholdt han den engelske oversettelsen han var blitt tildelt, men ikke brukte. – Allerede på flyet hjem hadde jeg gjort den første råoversettelsen til hebraisk, som en personlig øvelse. For jeg var veldig nysgjerrig på å se hvordan det klinger på språket mitt.

Israelsk artilleri i angrep på Gaza, 18 mai 2021. Foto: Creative Commons/Wikipedia

Tapet av et barn
Hva i stykket fanget interessen din først?

– Jeg tror det første som slo meg var det dramaturgiske eksperimentet. Ideen om å ta tak i et snevert utgangspunkt og premiss og pushe det så langt det er mulig. Det er dypt originalt og samtidig tangerer det ting jeg virkelig er interessert i, både på scenen og i min forskning, et stort spekter av menneskelige erfaringer. Nå er ikke uttrykket universell et veldig populært begrep hos oss, men erfaringen med å være et barn og en forelder er noe vi alle har. Å basere hele fortellingen på dette enkle prinsippet, dette helt spesifikke spekteret av erfaringer og følelser er briljant, sier han. Men det viktigste for ham var likevel den potensielle forbindelsen til stedet han selv kom fra.

– Det neste stadiet var å tenke på hva tapet av et barn betyr i den kulturen og den politiske konteksten jeg er vokst opp i. Vi som bor i Israel er lovpålagt å gå inn i hæren. Det var noe jeg allerede i ung alder ble klar over at jeg ikke ville være med på, å sette barn til verden med bevisstheten om at de en gang skal bli soldater. En av tingene du blir fortalt når du vokser opp i Israel er at når du blir 18 så vil det være fred i landet vårt og ingen hær. Så går det opp for deg at de som sa det kanskje mente det, men det inneholdt ikke noen bevissthet om kolonialisme, vold og okkupasjon og i.hvert fall ingen intensjon om å utfordre det. Så det skaper en kultur hvor ditt barns mulige død er legitimt og hvor offeret og æren er eneste belønning for ditt tap. I det siste presidentvalget i Israel var den ene av kandidatene, Isaac Herzog, fra en privilegert politikerslekt, den andre, Miriam Peretz, var en mor som hadde mistet to av barna sine i militærtjeneste. Det var dette som definerte henne, som hun har fått mye oppmerksomhet for. Uavhengig av hennes øvrige offentlige aktivitet og kvaliteter som hun måtte ha, så er dette blitt hennes billett til anerkjennelse. Det er et tydelig bevis på hvordan denne mørke økonomien av tap, død og belønning er blitt en bærende del av israelsk kultur. Onkelen min ble drept, jeg vokste opp i skyggen av hans etos, denne forherligete døden.

Teatret: Arab-hebrew theater i Jaffa, Tel Aviv. Foto: Creative Commons/Wikipedia

Forbindelsen til virkeligheten
Som overalt ellers førte pandemien til ytterligere utsettelser av arbeidet med skuespillet.

– Prøvene ble forsinket med minst ett år og pågikk dermed for fullt under det siste israelske angrepet på Gaza i våres. Jeg og skuespillerne jobbet altså i en mørk teatersal med dialoger om tapet av et barn mens vi fikk daglige oppdateringer om drap på barn i Gaza.

Weiner har problemer med å holde tårene tilbake. – Beklager, dette går veldig sterkt inn på meg. Du kan snakke om politikk, aksjonere og engasjere deg, men øyeblikket som gjør dette veldig håndgripelig, denne nære forbindelsen til virkeligheten, er noe teatret, og i denne sammenhengen denne teksten, er spesielt velegnet til!

 Hvordan har responsen vært fra publikum?

– Vi har hatt ganske få forestillinger med et begrenset antall publikummere. Men det har vært et blandet publikum med svært variert bakgrunn, og i alle aldre. Det mest rørende er å observere hvordan folk blir værende i teatret etter endt forestilling for å snakke om det de har sett. Det har vært nesten umulig å få dem ut. Da er det verdt det!

Shiva
Jeg har forstått at temaet tap og sorg også er veldig forankret i jødisk historie, tradisjon og kultur og er noe du arver?

– Ja. Det var også et vesentlig punkt i min dialog med Fredrik, som har forholdt seg veldig generøst. Temaet tap og sorg er for øvrig også noe som finnes i muslimsk tradisjon og kultur, ikke minst i Palestina. For meg er ett av de vakreste ritualene det vi kaller Shiva. I sju dager etter begravelsen sitter den sørgende hjemme og bearbeider dag for dag sitt tap sammen med de nærmeste som kommer på besøk. Det er en gyllen anledning til også å ta opp vanskelige ting som har vært fortrengt, et mulig tidsrom for kollektiv selvgransking, noe teatret jo også byr på, alle disse forskjellige, håndgripelige og bærekraftige måtene å fortelle historier på. Ritualene hvor vi samler folk i det samme rommet, slukker lysene og spiller ut historiene, situasjonene og bildene. Så disse ideene og situasjonene i teatret og livet snakker til hverandre, sier han.

– Et annet aspekt som kanskje ligger litt lengre bak i bevisstheten er temaet inkarnasjon. Sjelevandring er veldig tilstedeværende i eldre hasidisk tradisjon, og det synes jeg Fredrik fanger så presist: Tilstedeværelsen av fraværet. Som regissør ga det meg enormt mye materiale å jobbe ut fra. Det er morsomt, destruktivt, aparte og absurd på samme tid. Det var utrolig mange av tekstpartiene som jeg instinktivt visste hvordan skulle formuleres på hebraisk. Hvordan fyller vi tomrommet etter den døde? Det var der, i Fredrik Brattbergs tekst! sier Raz Weiner.

Forestillingen spilles over et spredt tidsrom, og Brattberg selv har ennå ikke hatt mulighet til å reise ned og se den. Det har han imidlertid håp om å få til straks han har fått «satt det andre skuddet i armen».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER