Foto: Rogaland Teater. Scenograf og Kostymedesign: Katja Ebbel Frederiksen. Lysdesign: Ingrid Skanke Høsøien

Det kollektive sorgarbeidet

Rekviem er et messende flerstemt verk som tidvis faller mellom to stoler.

Det første jeg legger merke til når jeg kommer inn på Teaterhallen på Rogaland teater for å se allkunstverket Rekviem er det som ligner en stor skateramp plassert midt på scenen i tre og kork, skapt av scenograf og kostymemaker Katja Ebbel. På hver side av rampen står det synth/piano og trommer/perkusjon. Det blir mørkt og en stemme begynner å snakke, stemmen beskriver rampen og sier det kan være mange ting, en hullete bølge eller en skaterampe. De ulike tresortene den er satt sammen av og musikerne som kommer ut på scenen beskrives. Vi blir fortalt at forestillingen også skal ha en skuespiller på scenen, men ingen har sett henne. Noen minutter senere stikker det et bein opp fra et av hullene på den store rampen, og skuespiller Helga Guren kravler ut ikledd en rød strømpebukse, gul boblejakke, røde satengshorts og en rosa t-trøye. Hun beveger seg over scenografien, ruller seg ned rampen, legger seg horisontalt og reiser seg opp i hurtige og presise bevegelser.

Guren er skuespiller på Rogaland teater og har de siste to årene kuratert egne prosjekter. Rekviem er hennes andre prosjekt. Det er basert på en diktsyklus skrevet av en av Russlands mest anerkjente poeter Anna Akhmatova. Selv ble jeg kjent med Akhmatova da jeg utvekslet til St. Petersburg i starten av tyveårene og falt over diktene hennes på pensum. Senere besøkte jeg museet hvor eiendeler, brev, dikt og bilder viste hvor grusomt de ble behandlet under den stalinistiske terroren. Flere av hennes nærmeste kolleger og venner valgte å flykte, men Akhmatova ble et vitne til hendelsene. Hun så sin første ektemann bli henrettet av det hemmelige politiet, hun opplevde at sønnen Lev Gumilev og samboeren Nikolaj Punin tilbringe mange år i Gulag der Punin døde, og man kan lese diktsyklusen Rekviem som ulike stadier av lidelse, hvor sorg, vantro og rasjonalisering går igjen som hovedmotiver:

«I Jesjov-regimets forferdeligste år tilbrakte jeg sytten år i køer foran Leningrads fengsler, en gang ble jeg identifisert. En kvinne med blåfrosne lepper som sto bak meg og som selvfølgelig aldri hadde hørt navnet mitt ble plutselig revet ut av den spesielle døsen vi alle befant oss i den gang og hvisket til meg, vil de være i stand til å beskrive dette?

Jeg svarte ja, det vil jeg.

Da kom det en antydning til et smil i det som en gang hadde vært hennes ansikt.»

Hybride former
«Forestill deg et rom, forestill deg et teaterrom», gjentar Guren messende gjennom hele forestillingen, «forestill deg en kø på venstre side, som både kan tolkes som en beskrivelse, en ordre, en vei inn i verket eller en fantasilek». Det messende grepet får meg til å tenke på minner og hvordan det er et gjennomgående tema i Akhmatovas diktsyklus. Minner er foranderlige, de endrer seg med tiden, forsterkes av våre sanser og lurer oss. Guren veksler mellom å fremføre replikkene  på riksmål og nynorsk, jeg antar at det er fordi diktene er oversatt av Halldis Moren Vesaas, men de ulike målformene skaper også et nivå i verket. Vekslingen kan leses som det abstrakte(poesien) og det konkrete(beskrivelsene), men er selvfølgelig ikke så enkelt som det.

I programmet er forestillingen beskrevet som et allkunstverk. I innledningen forteller kunstnerne bak forestillingen at verket ikke skal plasseres i en postdramatisk tradisjon, heller ikke en klassisk psykologisk eller deviced tradisjon. De foreslår at jeg skal se på Rekviem som et hybrid verk, og det får meg til å tenke på et essay av den amerikanske poeten Robert Glück hvor han beskriver hybrid estetikk som et møte mellom kjøtt og kultur. Han ser jeget som et samarbeid og som en oppløsning. Det handler om å skape ut fra sin egen eksistens og gjennom å utforske ens tilknytning til andre.

I forestillingen Rekviem skal den sterkeste stemmen være verket, og de involverte har navigert etter den foranderlige kreative prosessen. Det er kanskje både styrken og svakheten til forestillingen. For tidvis er Rekviem virkelig godt teater. Komponentene stemmer og skaper kraftfulle sceniske bilder. Små endringer i lydlandskapet som rennende vann eller knitringer er med på å lade det emosjonelle materialet som Guren fremfører med presisjon og sårbarhet, men det er også sekvenser hvor jeg tenker at forestillingen hadde tjent på noe mer motstand. Det er som om det sceniske materialet ønsker å speile diktsyklusen i det at det ikke finnes noe tydelig definerbar handling, men mange temaer, noe som tidvis gjør at materialet mister noe av energien og potensen det har når det stemmer.

Jeg begynner å tenke på hvor mange iscenesettelser jeg har sett med oppsettet en skuespiller, to til tre musikere og noe poesi, det er en nesten klisjeaktig oppskrift når teater skal iscenesette diktsamlinger. Selv om Rekviem kommer seg godt ut av det, får det meg til å undre om noe av det jeg opplever uforløst med forestillingen handler om iscenesettelsen av poesi. Det er som om de involverte tenker at det å ivareta poesien ikke handler om å gi den motstand, men finne et format hvor det både kan være konkret og abstrahert på samme tid, det gjør at Rekviem faller litt mellom to stoler.

Koreografisk og språklig materialitet
Det er Erlend Samnøen som har regi på Rekviem. Han har bakgrunn fra dans og koreografi, og det merkes i forestillingen hvor også koreograf Therese Markhus har vært inne. Selv har jeg sett Guren i flere forestillinger hvor jeg har blitt imponert over hennes kroppslige presisjon. Hun rister, danser stygt, faller om, gjør stjerneformasjoner og går på alle fire som et dyr. Materialet kjennes knadd ut i kroppen hennes og gjør det såre sårere, det stygge styggere. Til slutt gir det en følelse av kjøtt, av å være en kropp i køen utenfor fengselet.

I en annen sekvens er Guren ikledd en bukse lagd av kork, den er revet i stykker foran, hun synger fra et katolsk rekviem som avbrytes av strofer fra Akhmatova. Etter hvert går sangen over i brøling før musikken tar helt over. Nederst i programmet kan jeg lese at forestillingen har brukt den katolske rekviemmessen som et styrende element. Rekviem spilles i den katolske kirken for en avdød person og i forbindelse med begravelser. Det er også vanlig med rekviemmesser for en gruppe avdøde, som etter en katastrofe. I Akhmatovas dikt er rekviemmet for alle ektemenn, sønner, fedre og brødre som døde i fengsler eller ble henrettet og torturert under Stalinismen. Noe av det rike i forestillingens materiale er beskrivelsen av lidelsen de mange kvinnene som møtte tragedien opplevde, en kollektiv skjebne som kommer frem i både diktene og forestillingen. Bibelske karakterer som Maria Magdalena og Johannes flettes inn, og på den måten overskrider Akhmatova den personlige erfaringen med det mytiske og overnaturlige.

Det politiske potensialet
Nasjonale krigshistorier og traumer er som regel fortalt av menn, og bøkene er ofte sensasjonelle og gir lite innblikk i kvinneskjebner. De befinner seg ikke på slagmarken, de er hjemme, de står i køen utenfor fengselet sammen med andre kvinner, og kroppene deres er et potensielt mål i en konflikt.

Selv om Akhmatovas materiale ble skrevet på det urolige 1930-tallet, er det, når jeg hører ordene gjennom Gurens munn, nesten en advarsel. Historien er full av reverseringer, og man kan kanskje si at det finnes et ansvar i enhver generasjon for å formidle noe av det ukjente i fortiden som på en eller annen måte snakker til fremtiden og arresterer oss øyeblikkelig fra den fristende fremtidens trekk. Hvis fortapelsen av fortid gjennom den endeløse produksjonen av det nye er formelen for ideologi i vårt samfunn, kan verk som Rekviem gi oss ressurser for en kritikk av den ideologien som kan gjøre det mulig å forestille seg et annet spekter av menneskers muligheter.

Til slutt kler Guren på seg en kåpe i kork, hun har referert til den kåpen tidligere, det er sørgekåpen. Hun legger seg ned, glir inn i scenografien, hun blir ett med den, stemmen hennes er på opptak igjen, den sier at vi skal forestille oss et rom, et teaterrom. Det er tre uker frem i tid og rampen eller den hullete bølgen vil ikke være her lenger, den vil kuttes opp til biter og rommet vil bli tomt og sort igjen.

Rekviem er blitt et flerstemt verk, hvor de ulike komponentene belyser og viser frem det kollektive og personlige traumet. Verket sier noe om betydningen av å beholde tragedien som et minnesmerke. Selv om rampen snart er borte og rommet blir sort, selv om det er mange år siden stalinismens terror må vi huske og minne oss selv på hva som har skjedd og ikke la noen glemme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER