Kulturrådet i Mølleparken i Oslo.

Det handler om maktfordeling

Hver våkne time mener vi at kulturpolitikkens demokratiske hensyn må holdes opp mot hensynet til effektiv ressursutnyttelse, det skriver de to medlemmene av utvalget for statens kunstnerstipend, Sigrid Røyseng og Ánde Somby, og følger opp kritikken av omorganiseringen av Kulturrådet.

Omorganiseringen av Kulturrådet har skapt omfattende debatt. Bildet vi står igjen med etter de siste dagers ordskifte er som følger:

  • Politisk ledelse i Kulturdepartementet har slått fast at når Kulturrådets administrasjon behandler saker som sekretariat for armlengdesorganene, er den primært underlagt politisk styring.
  • Kulturrådets direktør ønsker ingen dialog om hvordan sekretariatsfunksjonene for armlengdesorganene bør organiseres.

Bildet er lite egnet til å berolige om vi er på vei mot et sterkere kulturliv. Tvert imot. Vi mener vi at vi har våre ord i behold når vi peker på at omorganiseringen av Kulturrådet rokker ved kulturpolitikkens demokratiske fundament.

Kjernen her er at armlengdesprinsippet handler om maktfordeling. Slik er armlengdesprinsippet i kulturpolitikken en direkte forlengelse av den demokratiske grunntanken om at ulike typer makt må balanseres mot hverandre. Armlengdesprinsippet er et kulturpolitisk virkemiddel for å skille politisk beslutningsmakt fra kunstfaglig beslutningsmakt.

I et demokratisk perspektiv er det derfor rimelig å forvente at de sekretariatene som skal behandle saker på vegne av den kunstfaglige beslutningsmakten holdes atskilt fra det arbeidet som gjøres for å iverksette politiske beslutninger. For å sikre at den kunstfaglige beslutningsmakten fyller sin demokratiske funksjon, må den operere i en politikkfri sone. Dette er viktig for å sikre et fritt og uavhengig kunstliv.

Vi bestrider ikke Kulturdepartementets rett til å bestemme over underliggende etater. Og vi ser at behovet for effektiv ressursutnyttelse er viktig for ethvert samfunn. Det handler om at beslutninger kan fattes raskt og mest mulig friksjonsfritt, og det handler om at tilgjengelige ressurser utnyttes på en mest mulig koordinert måte. Hensynet til effektiv ressursutnyttelse er et fullt ut legitimt hensyn å ta og aktuelt i alle samfunnssystemer, demokratiske som ikke-demokratiske.

Det som kjennetegner demokratiske samfunn er at hensynet til effektiv ressursutnyttelse må veies opp mot verdier som typisk vil kunne bremse opp, fordyre og endog endre gode ideer. Transparens og inkludering er samtidig verdier som bidrar til at beslutningene får demokratisk legitimitet.

Vårt poeng er at det får konsekvenser når arbeidet med de grunnleggende forskjellige formene for maktutøvelse blandes sammen i Kulturrådets administrasjon. Sammenblandingen medfører tap av transparens i forholdet mellom den politiske og kunstfaglige maktutøvelsen. Det vil også kunne ende med samrøre mellom politiske interesser og kunstfaglige beslutninger.

Det er ingen nyhet at Kulturrådets administrasjon over lengre tid har hatt direktoratsoppgaver i tillegg til å være sekretariat for armlengdesorganene. Lenge har man vært varsom med å omtale Kulturrådets administrasjon som et direktorat, nettopp for ivareta administrasjonens doble rolle i det kulturpolitiske beslutningssystemet.

Det er mulig vi sov den natten Kulturrådet ble et direktorat. Men hver våkne time mener vi at kulturpolitikkens demokratiske hensyn må holdes opp mot hensynet til effektiv ressursutnyttelse. Vi er klare over at dette er en debatt som er like gammel som demokratiet selv. Men det er ikke er fruktbart å prøve å legge den bak oss som et tilbakelagt stadium.

RELATERTE ARTIKLER +
KOMMENTAR
  • Karen Foss :

    Undertegnede kommenterer egen kommentar: Tidligere NKF direktør Ole Jacob Bull … antydet en muligens … utvikling i NKF til å ende med å bli et arbeidsdirektorat for KD. Mao … det ligger ikke en absolutt tydelig uttalelse som påstand påståelig, men en undring og engstelse for framtiden …

    Som altså – peker på at de siste 20 årenes utvikling – av en dansepolitikk med negativt fortegn ikke skulle være overraskende.

    Slik, undertegnede leser underteksten i bla Bulls forsiktige antydningens kunst – så har topp-myndighetene dvs. kulturministre med KD ikke fulgt med i timene: Hvor kunstformens potensial i dens totale utfoldelse – ikke er blitt forstått fullt ut. Det er ikke blitt jobbet for en aktiv nasjonal og overordnet KD dansepolitikk som er koordinert mellom de mange partene i selve feltet og derfor de mange flere mulighetene.

    Med dagens situasjon som følge, at koordinerte (økonomisk, organisatorisk, politisk, byråkratisk) løft er vanskelig å få til mellom de faktiske mange virksomme personene og initiativene som finnes i dansefeltet: Samarbeid mellom institusjoner og prosjektfeltet, utstrakt turne- og gjestespill og flere nettverk med bredt tilbud til publikum, raskere utvikling av residens- og visningsarenaer, kulturhus og teater-institusjoner med driftsøkonomiske garantier for formidlingsinteresse av kunstformen, sikrere inntekts- og produksjonshverdager for kunstnernes allsidige og i flere retninger måter å arbeide på.

    Hvor er ministeren og KD i dette ansvaret for kunstformen i sin helhet, bredde og mangfoldighet?
    Scenekunst.no redaktør m.fl. peker på at kulturpolitikken per akkurat nå er forvillet.
    Dansepolitikken har i årtier vært forvirret, sett fra denne kanten.

    NKF foretar for tiden interne endringer, pros and cons. Forhåpentligvis er signalene tegn på hva kommer med den lenge forventede scenekunstmeldingen: Noe må skje til det bedre. For slik dansepolitikken har vært til nå, gir ingen retning, det meste blir på stedet hvil. Gjentakelsene er altfor forutsigbare. En rekke gode initiativ og anslag må følges opp. Noe nytt må komme til for at ikke alt bare skal (for-) bli altfor smalt. Kunstformen i all dens former – er ganske så ukjent fortsatt for den norske befolkningen. Slik kan det ikke fortsette.

  • Irene Nordhaug Hansen :

    Kanskje kan Kulturrådet bli direktorat, og Rådsoppgavene kan administreres av noen andre. En kunstner jeg kjenner som har deltatt i behandling av søknader, mener det brukes for mange ressurser på søknadsbehandling. Hennes forslag var at en fikk utdelt et nummer – og at kvalifiserte du for å motta midler kom du inn i et system der du fikk midler hvert annet år. Noe å tenke på!

  • Karen Foss :

    Maktfordelingen mellom KD og NKF, for dansekunstnerne, vil innebære – med den varslede nye forvaltningsadministrasjonen i kombinasjon med kunstnerisk vurderingsansvarlig – at minst 80% av dansekunstnernes virkemåter og hverdager står og faller med de tre (3) viktige NKF personene og deres virkelighetsorienteringer: Scenekunstavdelingens Forvaltningsansvarlig, Seksjonsansvarlig og Scenekunstkonsulenten.

    Hvorav ingen av personene har erfaring med dansekunstneriske prosjekter og/eller danseinstitusjon-enes kunstproduksjonelle virkeligheter, finansieringsmuligheter eller formidlings-utfordringer.

    NKF danseutvalget skal balansere ut skjevhetene i manko-kompetansene i den statsansatte faste staben (Hvor også Scenekunstkonsulenten skal fungere fast ansatt for framtiden, om signalene fra NKF ledelsen er lest riktig)

    Ser man på dagens NKF Danseutvalg (Av år 2020, 4 personer + 2 varapersoner) og signalene fra utvalget som utvises i “kunstnerisk kvalitativ” vurdering – er smaks-dommen sammenfallende med Scenekunstkonsulentens preferanser: Med blikk mest til “tverrkunstnerisk konsept” scenekunst, (anti-dans) og hvor den energetiske fysiske dansen er sterkt nedvurdert som uttrykk.

    I korte ordelag: Dansere som danser – står ikke høyt i kurs, som samtidens og framtidens NKF dansekunst. Dette til tross for internasjonale strømninger, hvor kunstformen utvikles og fornyes – nettopp også med bruk av fysisk energetisk dans og dansende dansere og på scener og for folk flest.

    Jf. Også debatt om mulig ensretting i KHIO utdanninger og i tillegg dansekunstner Jørgensens antydning om utfordringer i NKF dansekunst-tildelingene.

    Å makt-pålegge tre (3) NKF stabsmedlemmer med varig innflytelse for minst 80% av landets danse-kunstnere, samt et NKF Danseutvalget fire (4) personer som til stadighet fortsatt ikke behøver å rede-gjøre for valg og om det kommer kritikk – kan tilbakevise alt – grunnet at i norske sammenhenger finnes intet tilsvarende utvalgsarbeid å sammenlikne med – forteller mye om politisk makt, prakt og slakt – men veldig lite eller bare om et alvorlig minus mht. demokratisk transparens og åpenhet.

    Undertegnede har ytret dette tidligere, tanken og nå igjen: Det virker å foregå et aldri så lite stats-kupp mht. hva som blir framtidens norsk-produserte dansekunst mvh NKF, og hvor det er tydelig at med bruk av makt i offentlig regi skapes klare skiller mellom de kunstnerne som er “innenfor og utenfor”.

    Det skapes også et skille mellom dansekunstnere som arbeider i institusjon og resten, hvorav sist-nevnte er et stort flertall. Som garantert også skal få sine sivile rettigheter undergravet og sine hver-dager forseglet som annenrangs borgere. I et land som flommer over – selv med Perspektiv-melding-ens jærtegn.

    Hvem forteller og selger NKF (dekk-) historiene til statsråden utover undertegnede: Som mener at NKF må vektes med et annet og liknende fond, men med et litt annet offentlig mandat – for å få en balanse mellom kulturvektskålene?

    Slike (kupp-) planer kan umulig være statsrådens planlegging: I fall hans partipolitiske høyre-liberale politikk skal gjelde? Faktisk – en domsplan som nå tegner seg – virker heller ikke særlig sosialdemokratisk anlagt?

    Å gå for en ensretting både mht. NKF saks-vurdering, samt mål-bære at offentlig støtte bare går til en helt bestemt NKF type dansekunstproduksjon og i tillegg hevde at dette er samtidens og framtidens dansekunst-håp, talent og troverdig kunstner-refleksjon av nåtiden – er mulig et forsøk på å være synsk, men i en rekke virkeligheter framstår det hele som febrilt desperat i retning totalt i ørska.

    Og ikke så lite respektløst – ikke minst til folk flest, det norske publikum: Siden når viste NKF vurder-ingene, forvaltningsmessig og kunstfaglig, at folk flest skulle være del av NKF løftene? Fondet er jo rent ut sagt, blitt – moralistisk og moraliserende – i hva man mener “det norske folk flest bør og trenger å få se”? Eller – kanskje ikke folket trenger overhodet å se noe som helst av det som NKF støtter og investerer og utvikler?

    For å illustrere: kf Quiet Works hadde en stor-premiere år 2016, sågar på prestisjehuset DH/Oslo, med samlet 4 spillinger. I tillegg hadde prosjektet løfter om 7 spillinger, bla rundt om Norge. (Utenfor hovedstadsområde). Produksjonen var NKF støttet med en relativ stor sum.

    Søknaden om spillestøtte til formidling i Norge – ble avslått av samme NKF, tross fondets egen prosjekttildeling. Det er selvsagt uvisst om det var en forvaltnings- eller kunstnerisk avgjørelse eller begge. Tross alt: NKF har helt lukket hus mht. avgjørelseslogikkene:

    Med tanke på at ingen riks-media eller scenekunst.no journalistisk dekket produksjonen (Tross presse-invitasjoner) – er det uvisst om forestillingen i det hele tatt – mulig ble NKF vurdert, for alt man vet? Det vil jo bare være påstander NKF formidler om egen innsats og vurderingsevne av prosjektet, siden det ikke kan bekreftes av andre parter? I taus forbigåelse, blir jo det meste usynlig, sågar – kanskje det aldri skjedde?

    Sagt enkelt – det er NKF som løfter og knuser – og alle andre har ingen innflytelse, ingen tilsvarende makt. Heller ikke kunstnerne involvert, kan ha kontroll på egne prosjekter?

    Om kunstnerne ikke skulle lykkes a la NKF synsingen – legges skylden til kunstnerne: Ikke NKF, som unndrar seg egen enestående påvirkning innvirkning investering vurdering nedbygging og avvikling?
    I realiteten betyr handlingen at NKF har ene- og alene makt-mandat til å bestemme hva folk flest skulle få se og ikke. Selv landets teatersjefer og programdirektører får ikke bestemme: De må ta det de får fra – NKF. “Take it or leave it.”

    Skal NKF ha avgjørende makt til å helt ukontrollert og ukritisk, alene-utvikle danse-kunstnerskap med løfter om flere års produksjonsgarantier samt bestemme over hvordan spillingene skal foregå – samtidig med å ikke ha midler til å støtte mer enn ett promille utvalg av “særlige kunstnerskap” – vil nettopp ensrettingen i rådet inntreffe, som mange nå peker på, er status quo.

    Undertegnede vil også få rett: NKF står ikke til troende. Det er blitt et kulturelt propaganda-apparat med statsråds-kreditering, med eller uten ministerens viten: KD+NKF=sant er lik usannsynlig sauset sammen ikke til fordel for – folk flest.

    Skal NKF fungere som framtidens enestående eneste kunstneriske ledelse mht. dansekunst-tilbudet til folk flest? Er dette en liberal politikk, med intensjon demokratisk mangfold i dansekulturtilbudet?
    Siden når var det at en total KD dansepolitikk, bare ble avgrenset til et NKF fondsforvaltnings blikk?

    Fortsatt – sett fra denne kanten: NKF skulle balanseres ut med annet fond med annet mandat, men i dynamikk med NKF. Et annet alternativ er at teatrene i landet tar større ansvar og i tillegg, at kulturhusene gis en sjanse å kunne løfte med offentlig status – bla for landets scene- og dansekunstnere. Da vil også disse visnings- og produksjonshusene trenge mer pengestøtte og anerkjennelse fra ministeren og KD.

    På sikt trengs begge mulighetene.

  • Karen Foss :

    Her er et armlengdes avstand eksempel fra NKF:

    Kunstnerne i produksjonsenheten kf Quiet Works, søkte å prosjektmidler for perioden 2015-17, fikk tildeling og leverte revidert arbeidsbudsjett, for et prosjekt hvor det var satt opp innkjøpspost kr 8000,- til innkjøp av projektor, som skulle flerbrukes ikke bare i selve dette ene prosjektet, men i forbindelse. med flere produksjoner.

    Adm/Forvaltningssansvarlig NKF fast ansatte saksbehandler (navn)(red.anm.) mente at posten var for dyr: Det kunne lønne seg å leie. Rundt regnet for kunstnerne i prosjektledelsen: Leieprisen ville da blitt kr 6000,- ukentlig x 6 uker= kr 36000,-

    Kunstnerisk lysdesigner på settet, sammen med deltidsansatte produsent fant to (2) projektorer på finn.no for den nette sum av kr 2500,- Opprinnelig verdi av hver av projektorene innkjøpt, var over kr 100 000,- Alt som trengtes var lysdesignerens nennsomme reparasjonstalent og ett par lyspærer.

    Slike hverdager er nå praktisert i NKF sammenhengene, at kunstnerne må rapportere hvert annet sekund og på hver smitt og smule og selvsagt endevende hver sten og mynt, og likevel underkastes kritikk fra NKF saksbehandlere, nærmere bestemt NKF forvaltningsansatte.

    Som altså iflg både statssekretær og Danielsen, ikke skal blande seg i den kunstneriske prosessen til kunstnerne eller den NKF kunstfaglige vurderingene som skal foregå på rett vis i fondet …

    Forstå det den som kan … Demokratisk er det likevel og uansett ikke …

  • Karen Foss :

    Tidligere NKF direktør Ole Jacob Bull advarte i sin tid at NKF var i ferd med å bli et arbeidsdirektorat for KD. Dette var vel på 90-tallet at kommentaren falt …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER